tirsdag 22. september 2009

Masua




Masua ligger i Iglesiente regionen på vestkysten av Sardinia og er egentlig en gammel gruveby. I dag har gruveselskapet flyttet og har etterlatt seg en spøkelsesby med et nedlagt boksit verk. Kystlinjen og fjellene bak er derimot fortsatt like imponerende. Her finnes det mange små og usjenerte sandstrendene som alle ramme inn av de imponerende klippeformasjonene. Like utenfor kysten ligger øyen Scoglio Pan di Zucchero ("Sukkerbrød klippen") og du er ikke et øyeblikk i tvil om hvorfor den har fått nettopp dette navnet. Området er og kjent for sin gode lokale vin og er hyppeig besøkt av turister som vil surfe på stranden eller klatre i fjellene. Castello dell' Iride er en av de mest besøkte fjelltoppene og her er det mer enn 60 ulike ruter til toppen. De slakeste rutene kan man lett rusle opp, mens man må ha med minst 70 meter klatretau hvis man velger en rutene som går via de loddrette sandsteinsklippene.

Sant' Antioco














Øyen Sant'Antioco er med sine 109 kvadratkilometer Italia 4. største øy - etter Sicilia, Sardinia og Elba. I dag finnes det 2 byer på øyen, Sant' Antioco og Calasetta. De første innbyggerne kom hit allerede for 5.000 år siden (i historiebøkene kjent som kulturen "San Michele di Ozierei"). De første urkulturene levde stort sett av fiske og jordbruk og det er funnet spor etter både bosetninger og deres spesielle graver, kalt Domus de Janas. De nuragiske folkeslagene har også satt sine spor og restene etter nuragiske bosetninger står fortsatt ved Su Niu de Su Crobo. Byen Sant' Antioco ble grunnlagt av fønikerne i ca. 800 f.kr. De kalte først byen Solki. Dagens navn kommer fra St. Antiochus. Han var en forkynner som led martyrdøden i år 125 e.kr. I år 600 f.kr. ble det gradvis en en kartansk by som igjen senere ble overtatt av Punere. I år 2 f.kr. overtok Romerne. Byen tok parti i borgerkrigen mellom Julius Cæcar og hans rival Gnaeus Pompeius Magnus - noe byen ble sterkt staffet for etter krigens slutt. I den romerske perioden var byen kalt Plumbaria. Etter Romerrikets fall var det Bysanterne som overtok. Gjennom hele middelalderen ble byen til stadighet angrepet av de arabiske Sarasenerne. Dette gjorde at byen ble avfolket og at innbyggerne flyktet lenger inn på øyen. Det ble gjort forsøk på å etablere helt nye byer, men dette varte bare noen få år. Sant'Antioco har også var underlagt Kongen av Sardinia (1354), erkebiskopen av Cagliari (1503), den religiøse ordenen SS Mauritzu (1752), den franske hæren (1793) og afrikanske pirater (1815). I dag er det derimot ganske fredelig her...

Nora















Byen ble anlagt Fønikerne ytterst på en liten odde (Capa del Pula) i peroden 900-800 f.kr. og her ute er det spor etter både puniske og romerske bosetninger. I en periode var dette Sardinias viktigste by i den føniske provinsen, en posisjon som ble beholdt langt inn i romertiden. Det var egentlig de arabiske Saracenerne som gjorde slutt på dette hegemoniet. I løpet av middelalderen ble byen til stadighet angrepet og dette tvang til slutt innbyggterne til å flytte lenger inn i landet. Byen forfalt og deler av den forsvant i havet. Det er kanskje dette som har gitt grunnlaget for myten om at Nora engang kunne ha vært selveste Atlantis - byen som sank i havet. Denne myten er fortsatt knyttet opp til Noras historie. Her har det pågått arkeologiske utgravinger i over 30 år og de kommer sikkert til å fortsette de neste 30 årene også...

Pula















Pula er en liten spesiell landsby på sørkysten av Sardinia. Byen har bare ca. 5.000 innbyggere og ingen av husene er på mer enn 2 etasjer. Bybildet minner litt om Kardemommeby og tempo er relativt behagelig. Midt i byen ligger det en stor åpen plass, omkranset av en ring av små restauranter og butikker. Like i nærheten av Pula ligger restene av Nora,, en av de mest betydningsfulle, og kanskje den eldste, føniske byen på Sardinia (se egen beskrivelse). Kystlinjen i området rundt Pula domineres av kritthvite strender og et azurblått krystallklart vann.

mandag 21. september 2009

Villasimius













Villasimius ligger på Capa Cabonara, helt ute på sørspissen av Sardinia. Landet ligger langs en lang sanstrand med store våtmarksområder på innsiden. På sommertid er det turistene som dominerer, mens det på vintertid er store flokker med flamingoer som overvintrer her. Ytterst på odden ligger det gamle fyret som opprinnelig ble bygget som vakttårn under romertiden. Herfra er det en god utsikt til øyene Cavoli og Serpentare like utenfor kystlinjen. Kysten er en tettpakket skipskirkegård og kunstneren Pinoccio Sciola har laget en statue av Madonna dei Fondali ("havbunnens mor"). Statuen står på 10 meters dyp og hvis du ikke selv har med dykkerutstyr, kan du få et glimt av statuen gjennom glassbunnen på de spesialbygde turistbåtene som frakter folk i området. Den gamle havnen var beskyttet av Fortezza Vecchia, et stjerneformet fort bygget på 1700 tallet.

søndag 20. september 2009

Tharros















Tharros ble opprinnelig anlagt av Fønikerne, sannsynligvis ca. 800 år f.kr. Under den puniske perioden (frem til år 238 f.kr.) ble byen raskt en av de viktigste byene på Sardinia. En spesiell kuriositet fra denne tiden er at gravplassene var under åpen himmel - man begravde ikke de døde, men brant dem opp på det man lenge hadde antatt var en urgammel offerplass i nærheten av noen oldtids Nuragier (se egen beskrivelse). Opprinnelig lå det 2 byer her, Capa San Marco og San Giovanni. Tharros hadde en velfungerende infrastruktur, bl.a. med fordeling av rennende vann, et velfungerende kloakksystem under brolagte bygater, flere imponerende tempel, tre varme badeanlegg og et stort imponerende amfiteater der tribunene er hugget rett ut av fjellet. Under den romerske perioden fikk byen en kraftig oppblomstring, men under den påfølgende kristne perioden startet forfallet. Et av de romerske badene ble bygget om til kirke og like etter startet fraflyttingen - uten sammeheng forøvrig. I år 1071 e.kr. var byen helt forlatt.

Su Nuraxi, Barumini













 
Like øst for byen Barumini ligger en av de eldste og største restene etter Nuragenes bosetning. Nuragene var urbefolkningen på Sardinia og det er registrert ca. 7.000 slike bosetninger spredt over hele Sardinia. Nuragene levde av sauer og var beryktede krigere. Det særpregne med disse urmenneskene var at hadde en helt spesiell byggeskikk. Alle husene var bygget i perfekte sirkler, av store runde steiner og med spisse tretak. De fattigste bodde på et rom og en etasje, mens de rikeste byggde hele borger på flere eatsjer. Det spesielle er at alle husenene ble bygget etter samme prinsipp uansett størrelse. Nuragene hadde (desverre) ingen skriftspråk og det finnes dermed heller ingen skriftlige funn som arkeologene kan bygge sine slutninger rundt. Men når man i dag - over 3.500 år etter at dette ble bygget - ser på hva disse menneskene kunne konstruere, er det åpenbart at de må ha hatt svært gode kunnskaper og forståelse for vektfordelinger og fysiske lover. Hovedtårnet på Su Nuraxi er 19 meter høyt, bygget over 3 etasjer og kun med en smal og trang inngang som var lett å forsvare. Fra toppen av tårnet er det en imponerende oversikt over landskapet rundt og selve hovedtårnet er bygget opp innenfor to flere meter tykke forsvarsmurer. At tårnet var nesten helt uinntakelig har nok også bidratt til at det fortsatt er bevart. Over en periode på 200 år (fra ca. år 800 f.kr.) vokste det frem en hel liten by rundt festningsverket og denne byen var bebodd i over 2.000 år. Stedet beholdt sin strategiske betydning helt frem til Kartegerne inntok ferstningsverket. I dag står Su Nuraxi oppført på UNESCO liste over verdensarven.

Parco Nazionale del Gennargentu














Nasjonalparken Gennargentu ble opprettet allerede i 1890, strekker seg fra østkysten av Sardinia og dekker et område på ca. 59 kvadratkilometer innover på øyen. Sardinias høyeste fjell - Punta la Marmora - ligger omtrent midt i denne parken og stikker 1.883 moh. Det er mulig å bestige toppen av fjellet, men ta med godt fottøy og mye vann. På vei opp passeres den pre-historiske byen Tiscali (ved foten av Monte Tiscali), ravinene ved Su Gorroppu og kildene ved Su Gologone. Inne i parken finnes det 14 små landsbyen, men nesten ingen veier. Den landsbyen som ligger høyest er Fonni (1.000 moh.) og her ligger også det eneste alpinanlegget som finnes på Sardinia.

Orgòsolo
















Opprinnelig var det nesten bare gjetere som bodde i byen Orgòsolo og disse hadde en sterk misstro til de etablerte politiske systemene. Dette var bakgrunnen for at filmen "Bandits of Orgòsolo" ble laget nettopp her. De første veggmaleriene - "Murales" - begynte å dukke opp i Orgòsolo på 60 tallet og dette spredte seg raskt til flere andre fjelllandsbyer i området. Den byen som er best kjent for sine "Murales" er Sperante, hjembyen til kunstneren Pinuccio Sciola. Motivene på de eldste veggmaleriene er ofte sarkastiske og har tydelige tegn av politisk protest, mens de nyeste maleriene har en mer variert utrykksform. Det var nok ikke alle som var helt enige i disse politiske protestene og enkelte av de eldste bildene har fortsatt tydeligvis merker etter beskytning. Dette har derimot ikke stoppet de kreative kunstnerne og selv ute i det åpne landskapet rundt disse byene dukker det opp steiner og klippeformasjoner som er malt med ulike motiver. Organisasjonen Associazione Italiana Paesi Dipinti ("den italienske forening for malte byer") ble stiftet for å sikre fremtidig bevaring. Klikk linkene under for å se flere bilder av ulike "Murales".

lørdag 19. september 2009

Cala Gonone














Den lille byen Cala Gonone ligger på østkysten av Sardinia og ser ut som den er skåret rett ut av fjellet. Dette var engang en liten fiskelandsby, men er i dag overtatt båt- og badeturister. Strekningen fra hovedveien og ned stil sjøen er imponerende med en mengde hårnålsvinger og en imponerende utsikt over bukten. Like i nærheten av Cala Gonone ligger det flere store grotter. Den mest kjente er Grotto del Blue Marino - en gang hjem for store selkolonier, men i dag helt overtatt av turister. Man kan gå 1,6 km inn i grotten - og da har du bare tilbakelagt ca. 10% av grottens lengde. På Sardinia er det få veier som går langs sjøen og de fleste grottene og strendene kan derfor bare nås med båt.

fredag 18. september 2009

Cagliari













Den viktigste havnebyen på Sardinia er Cagliari. Den ligger lunt til inne i en naturlig lagune på sørkysten. Det var Fønikerne og Punerne som etablerte byen og senere styrte med jernhånd. Reglene var enkle og ganske brutale. Hvis man oppdaget noen "ikke fønikere" innenfor murene etter et visst klokkeslett, ble de brutalt og enkelt - og selvfølgelig med dramatiske følger - bare kastet ut over de 30 meter høye bymurene. Fønikerne var flinke sjøfolk og handelsmenn og derfor stengte de av hele den østlige bredden av lagunen. Dette resulterete i at den viktigste handelsveien på denne tiden - mellom Libanon og Spania - måtte innom havnen i Cagliari. Byen ble på denne måten en av de mest betydningsfulle handelsstedene i Middelhavet. Dette passet godt for handelsmennene fra republikken Pisa og de bidro derfor til videre utbygging av både byen og den imponerende borgen som ruver på høyden bak. I dag er Cagliari regionshovedstad og den største byen på Sardinia - omgitt av havet på 3 sider. Cagliari er forøvrig en av ytterst få byer i Italia som greier å avvikle rushtrafikken uten å henge på hornet eller kjøre mot enveiskjøringer...

lørdag 29. august 2009

Vøringsfossen

Vøringsfossen er del av elven Bjoreio. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Vannmengen i elven er regulert med et krav til minste vannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Fossen ligger lengst inne i Måbødalen ved Eidfjord i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Professor Christopher Hansteen dro dette året over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene. Han bedømte fallhøyden på Vøringsfossen til 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden den falt på lommeuret. Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var da en sti med 1.500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en ridesti fra 1872, bygd for å frakte engelske turister inn til fossen.

torsdag 27. august 2009

Risøbank (Mandal)














Risøbank ligger mellom Sjøsanden og Kanalstranden i Mandal. Godset ble bygget av Lord Edward Salvesen (1857 – 1942) fra Edinburgh i 1901. Bygninger og den engelske hagen er tegnet av arkitekten Sir Robert Lorimer. Våpenskjoldet over inngangsportalen, som er laget av treskjæreren Alfred Thomassen, viser et vikingskip og årstallet 1901. Over skipet står: ”Hoc Domicilium Honesto Inter Labores Otio Consecratum Est”. ("Dette hus er til velfortjent hvile etter ærlig arbeid")


Lord Salvesens foreldre, Christian Salvesen og Amalie (f.Andorsen), kom fra Mandal før de slo seg ned i Leith i Skottland. Her etablerte han sammen med andre firmaet Salvesen & Co., som ble et mektig skipsrederi og et velkjent firma innen trelast og hvalfangst. Christian Salvesen kjøpte hele Risøbank-området i 1862 av Skrivergårdens eier, Tobias Wattne, og bygde en parafinfabrikk på det området som den gang var en ørken av sand og lyng. Mandal Parafin-Olie Fabrik ble bygd for å dekke etterspørselen etter parafin til oljelampene og var Norges første oljeraffineri. I 1872 ble fabrikken stengt, bygningene revet og maskinen solgt som skrapjern. Etter at fabrikken var nedlagt, ble eiendommen delvis benyttet som feriested for familien Salvesen. I 1901 bygde så Christian Salvesens yngste sønn Edward, sitt sommersted her. Edward T. Salvesen var jurist. Han var fra 1905 til 1922 en av de 13 dommerne i High Court of Justice, og fikk dermed rett til å bære tittelen Lord for sin levetid. 

I 1971 overtok staten eiendommen. Huset blir i dag brukt som møtelokaler for foreninger og organisasjoner. I 1988-89 ble også 2. etasje i hovedbygningen innredet til kunstgalleri. I 1994 ble bygningene fredet av Riksantikvaren og i 2004 ble Risøbank IKS etablert. De har siden stått for både drift og rehabilitering av Risøbank.

Spangereid

Historien i Spangereid går hele 12.000 år tilbake, avstemt med pollenfunn i de mange myrområdene. Det er og avdekket store langhus fra steinalderen, spor etter bosetninger fra både jern- og bronsealderen. Spangereid hadde også en spesiell funksjon under vikingtiden - spesielt etter at den første kanalen mellom havet og Lenefjorden ble gravd ut. Da ble det åpnet for en trygg skipslei som gjorde det mulig å unngå de sterke havstrømmene og det ustabile været på Lindesnes. Historien før reformasjonen (1537) er stort sett dokumentert med ulik gravfunn og rester etter bosetninger, men etter den tid finnes det mange flere skriftlige kilder. Man antar at det kom mange tilflyttere fra Setesdalen og når spåkvinnen Sibylle besøkte stedet i perioden rundt Svartedauen så kikket hun ut over de store slettene og sa: "Det skal bli bebyggelse fra Klovnehaugen til Solsteinen, og da skal verden forgå". I dag er det hus over alt her og i dag bygges det mer enn noen gang - og ser man på utbyggingsplanene for Båly så tyder ikke noe på at hennes profetier blir tatt særlig alvorlig.

Man antar at Lenefjorden en gang har hatt en naturlig forbindelse med havet over slettene ved Spangereid og at det var en landheving på ca 2 meter over en 1000 årsperiode som gjorde at dette ble tørrlagt. Den gangen var hele området dekket av en tett eikeskog og det resulterte i en viss tømmereksport til England og Holland. Skipsleden rundt Lindesnes var tøff på vinterstid så det ble gjort et forsøk på å grave opp en kanal slik at skipene kunne seile trygt via Lenefjorden og komme ut i havet ved det som i dag heter Korshavn. Den første kanalen var åpen i år 780, men var bare i bruk fram til år 1000. Årsaken var en kombinasjon av ytterligere landheving, dårlig vedlikehold og større skip. Den gamle kanalen var i følge historien synlig i terrenget helt frem til slutten av 1400 tallet, antakelig fordi man fortsatt å dra båter og last gjennom den delvis tørrlagte kanalen selv etter at den hadde forfalt. Trafikken fortsatte helt frem til slutten av 1800 tallet og var grobunn for mang en lokal tvist om hvem som hadde rett til inntekter fra denne trafikken. I 1850 kostet det 24 spesidaler (ca. kr. 5.000,-) å frakte en båt over eidet. Etter denne tid fikk forsvaret av landet en langt større fokus og stedet hadde en periode til og med sin egen kanonsjalupp som bar navnet "Lister og Lyngdal".

Snakket om denne kanalen stoppet egentlig aldri i Spangereid. Danskekongen Fredrik 6. godkjente 21. november 1810 at kanalen skulle bygges opp på nytt. I 1857 var arbeidet fortsatt ikke startet og saken kom opp i stortinget. Bevilgningen på 17.000 spesidaler (ca. kr. 4 mill) som var avsatt til bygging ble trukket tilbake og borgermester Platou i Christiansand ble dermed mektig forbannet. Slik gikk tiden og det manglet ikke på entusiaster, 7 grundige feltundersøkelser og 9 ulike rapporter med ulike kanaltraseer lå på bordet når Lindesnes kommune i 2004 tok opp igjen kanalplanene. 5. juli 2007 ble den nye Spangereid kanalen åpnet av Dronning Sonja.

onsdag 26. august 2009

Feda

Feda er dette lille tettstedet man så vidt oppdaget gjennom venstre bilvindu når man var på fra Flekkefjord mot Kvinesdal. Stedet var i lange tider fullstendig voldtatt av Vegvesenets mangel på estetisk folkeskikk. Broen over stedet var noe av det styggeste og mest malpalsserte konstruksjon vi har fått levert fra den etaten. Heldigvis er veien nå lagt om, heldigvis er landets mest malplaserte brokonstruksjon nå fjernet og heldigvis overlevde det sjarmerende tettstedet Feda. Her ligger også  en stor HVDC konverterstasjon for å omdanne høyspent likestrøm til 3 fasenettet. En gang var Feda et kommunesenter, men i dag er den gamle kommunen slått sammen med Kvinesdal kommune. I 2009 bodde det 390 mennesker her.

Haugefossen (Mandalselven)

Den kjente presten Peder Claussøn mente at det omkring 1550 ble tatt ca. 140-170.000 kg laks hvert år. I 2008 var fangsten på ca. 7.877 kg og fortsatt regnes Mandalsevlven som en god lakseelv med en bestand på ca. 10.000 lakser. Haugefossen ligger på Hauge (!) og dette er en av de beste fiskeplassene i elven – både for fiske med makk og flue. Her kan 5-6 personer fiske samtidig og har man først kjøpt seg  fiskekort får man tilgang til en liten hytte og en lokal guide i et par timer. Litt lenger nede i elven ligger Gimlefossen......

Stusvik

Stusvik ligger på nord-vestsiden av Lindesnes og nesten helt ute ved fyret. Utsikten er rett mot sør. Allerede i skattelistene fra 1600 tallet var Stusvik kjent som en av de stor ødegårder i Vest-Agder. Man er derimot litt i tvil om gården på Stusvik kan være forvekslet med gården i Syrdal, på østsiden av Lindesnes landet. Den gamle post- og senere også skoleveien går nemlig mellom disse 2 stedene. Det er fortsatt mulig å ta denne turen over fjellet, men stien er smal og dårlig merket. Alternativet er å kjøre flere kilometer på en smal svinget vei uten særlig mange møteplasser. Stusvik ligger da på det stedet veien stopper i en snuplass med 2 parkeringsplasser for gjester. Bor man her forventes det at man har sin egen parkeringsplass og hvis det kommer mer en 2 biler på besøk blir det nok litt for folksomt...

Øygruppene Våre & Udvåre

Øygruppen Våre ligger like sør-øst for Lindesnes og like vest for Mandal. Den nordligste øygruppen kalles Våre og den sydligste og ytterste øygruppen kalles Udvåre. På selve Våre har det bodd mennesker i mange generasjoner og her ute var det en gang et lite og livlig samfunn som livnærte seg av fiske - og da spesielt at et godt hummerfiske. Dette resulterete i at befolkningen her ute ble vellstående og lang riker enn de lokale bøndene som dyrket poteter inne på fastlandet - og dette var nok ikke alltid like uproblematisk. I dag ligger fortsatt de fleste husene med sine pitoreske naust i havnen på Vårøystrand.


På Udvåre er det sattt opp en fyrlykst som ligger omtrent i rett linje mellom norges eldste fyr (Lindesnes fyr, 1658) og norges sydligste fyr (Ryvingen fyr, 1867).  Fyrlykten på Udvåre er nok beskjeden i denne sammenheng, men holder man syd av disse 3 fyrene, går man også klar av land. Den gamle strofen som lyder slik "Det første og siste glimt av land, for mange ble Udvåres steinede strand" viser at strøm og vind gjorde det vanskelig å navigere i disse farvannene.

Sjølingstad


A/S Sjølingstad Uldvarefabrik startet sin virksomhet i 1894 og drev med framstilling av garn og vevde produkter fram til en styrt avvikling i 1984. Etter et stort lokalt engasjement og med støtte fra Norsk kulturråd, ble det tatt lokalt initiativ til å starte arbeid med å bevare fabrikken. Ideen var å skape ”en levende museumsfabrikk” hvor hele produksjonsprosessen fra råull til ferdige stoffer kunne presenteres for publikum. Det ble samtidig (1988) foreslått at det ble gitt tilskudd til oppkjøp av aksjemajoriteten i selskapet for å sikre bygninger og produksjonsutstyr for bevaring. Dette lyktes, og ”Stiftelsen Sjølingstad Uldvarefabrik” ble opprettet i 1989 som hovedaksjonær og selveiende institusjon. På denne måten ble det mulig å bevare en helt ut autentisk fabrikk som museum. Hoveddelen av Riksantikvarens antikvariske vernearbeid har rettet seg mot fysiske strukturer og objekter som bygninger og produksjonsutstyr. Men for noen utvalgte anlegg, som Sjølingstad Uldvarefabrik, var det et mål å videreføre selve næringsvirksomheten for å sikre og bevare yrkeskompetansen som knytter seg til de tradisjonelle produksjonsprosessene og bruken av tilhørende utstyr og maskineri. Det var også et mål å tilrettelegge mulighetene for kulturhistorisk formidling for å utnytte informasjonspotensialet og vise anlegget og næringsvirksomheten i den historiske sammenhengen overfor allmennheten. Den gamle ullvarefabrikken drives nå videre som museum på en helt autentisk måte. Gamle og tradisjonelle produkter blir framstilt i de gamle fabrikkbygningene, med strøm fra den gamle kraftstasjonen og på de gamle maskinene. Dette gjøres etter de gamle reseptene (den gamle framgangsmåten) som er nedtegnet fra gammelt eller som er blitt muntlig overlevert fra de gamle arbeiderne. Den gjennomgående autentisiteten er unik i norsk og europeisk målestokk. Sjølingstad Uldvarefabrik har et konsept og en virksomhet som har gjort stedet  kjent langt ut over Norges grenser.

Hatholmen fyr

Hatholmen fyr ligger som ledefyr i innseilingn til Mandal. Fyret var bemannet fra det ble bygget i 1867 og frem til det ble automtisert i 1975. Etter automatiseringen ble det lite vedlikehold på dette som på flere andre kystfyr. Kystverket hadde mangel på ressurser til vedlikehold og Mandal Kytlag overtok da vedlikeholdsansvaret  for å kunne bevare stedet. Fyret er nå fredet og består av fyrvokterbolig med fyrlykt, uthus, hønshus, maskinhus, brygger båtopptrekk, naust og restene av en gammel taubane fra den lille havnen og opp til husene.

Bakke bro


Når man kjører over Tronåsen og kommer ned på sørsiden treffer man elven Sira som er forbindelsen mellom Sirdalsvannet og Lundevannet. I Haugesund bor det en gammel skipsrederfamilie som har sine aner nettopp fra dette stedet der veien krysser elven over Bakke bro. Konstruksjonen er kanskje den best bevarte hengebroen i Norge, åpnet i 1844 er den også landets eldste. Brokarene er stablet av steinblokker og selve brolegemet er av tre. Hele brospennet er på 53, 5 meter og største bredde er litt over 4 meter. På tross av alderen er broen fortsatt i daglig bruk. Både veien over Tronåsen og Bakke bro ble varig vernet i 1986.

Tronåsen


Veien over Tronåsen og Bakke bru er enveiskjørt og man man kjører fra nord mot sør. Avkjørselen fra E39 er like etter Moi og like før fylkesgrensen mellom Rogaland og Vest-Agder. Bakkene opp til toppen er bratte, smale og svingete. Uoffisielt er stigningen i de bratteste kurvene på opp mot 35% på det meste. Til sammenligning sier dagens norsk vegstandard at max stigning skal være 6-8%. Tronåsen ble bygget som hovedstamvei mellom Kristiansand og Stavanger, som en del av den Vestlandske hovedvei. Dette var også den første vegen for hjulgående kjøretøy mellom Stavanger, via Kristiansand til Christiania (Oslo). Byggingen startet i 1792 og vegen ble åpnet i 1844. Det er 8 hårnålsvinger på Rogaland siden og 3 på Vest-Agder siden. I starten var bilmotorene så svake at flere biler måtte rygge opp de bratte bakkene og bremsene så dårlige at man hogget et tre på toppen og drog dette etter seg ned de bratte bakkene på den andre siden. Fra 1931 var dette en fryktet distanse i Rally Monte Carlo som på den tiden ble startet i Stavanger. Vegen var i bruk helt til den nye jernbanetunnelen på Sørlandsbanen ble åpnet (1945). Den gamle jernbanetraseen langs Lundevannet ble da frigitt og bygget om til ny hovedvei. På det høyeste punktet av veien står den grensesteinen fra 1848. Her går skillet mellom de gamle Stavanger Amt og Lister og Mandal Amt. Veien er (ikke helt uventet) vinterstengt.

Snig

Man antar at det noe uvanlige navnet Snig kommer fra fjorden som "snig’er" seg inn mellom Underøy og fastlandet - helt til den treffer utløpet av elven Aunda. Det var et godt utgangspunkt for handelsvirksomheten som etterhvert etablerte seg her. Tømmersalget fra Sørlandet tok seg opp og elven Auna ble benyttet til fløting fra skogene i innlandet og ned til Underøy. Her ble tømmeret, som hovedsakelig var eik, hentet av danske og hollandske båter. Som betaling hadde de ofte med seg egne landbruksvarer. I 1715 var det ingen bro over elven og den eneste måten å krysse på var med båt. Under en storflom ved Valle kirke dette året kantret en av båtene når kirkefolket skulle fraktes over og 21 mennesker druknet i ulykken.Deler av elven ble og benyttet til dumping av ballast og dette er en av årsakene til at det i dag finnes flere små øyer innenfor elvemunningen.
På 1500-1600 tallet ble det bygget båter i Snig. Skotten William Brecklew var tidlig på 1600 tallet registrert med 2 båter i Snig, "Johannes" som kunne laste 300 tonn og den noe mindre "Maria". Den samme Brecklew var i 1666 oppført i borgerrullene i Kristiansand som skipsbyggermester i Snig. Her drev han det stort som skipsbygger og skipsreder, samt sagbrukseier på Foss, litt lenger opp i Audnaelven. På 1700 tallet hadde befolkningen øket så mye at de trengte 3 hus, på 1800 tallet var det 5 hus og på 1900 tallet var det bygget 25 hus. Dette var nok storhetstiden til det lille samfunnet. Lenger ute mot Lindesnes lå handelsstedet Svinør og på den tiden var Snig det nærmeste tettstedet med vegforbindelse. Det var nok også e av grunnene til at det var en viss aktivitet rundt fortolling av varer. Svensken Anders Jonstøl Undal fra Halmstad er den første tolleren som er nevnt i historien. Han var omtalt som "Toller under Lister" allerede i 1580. Han opererte da i distriktet fra Audnedal til Flekkefjord. Han eide også hele Underøy og der bodde han om sommeren. Etterhvert oppsto det en ny industri i Snig, nemlig produksjon av eikestaver til sildetønner. Det var grunnen til den 2. dampsagen i Norge ble bygget her i 1854 (den første var i Namsos året før). Det ble da behov for faste skipsruter for å få fraktet dette bl.a. til Haugesund. Dette var en stor forretning på den tiden og verdien av det hele ble taksert til vel kr. 8.000,-

tirsdag 25. august 2009

Furuholmen













En plass skal man jo tilbringe den tiden man ikke er ute og seiler....

fredag 7. august 2009

Lyngør













Lyngør er en gammel uthavn som ligger omtrent midt mellom Risør og Tvedestrand. Bebyggelsen ligger på flere øyer og er utilgjengelig uten båt. Det finnes verken bilveier eller biler ute på øyene. De små gangveiene som finnes, slynger seg flott mellom de gamle husene. I dag er det ca. 80 fastboende på Lyngør, mye takket være lokale virksomheter som restauranten Den Blå Lanterne, seilmaker Fredrik Brodersen sitt loft og Seilmakerfruens Kro. De fleste husene brukes som sommeboliger og i 1991 ble Lyngør kåret til Europas best bevarte tettsted. Lyngør er også kjent for det store sjøslaget som ble utkjempet mellom den dansk-norske og den engelske flåte (6. juli 1812). Bakgrunnen for slaget var at de engelske skipene var blitt sendt mot Norge for å nøytralisere den nybyggede fregatten "Najaden". Denne dagen lå "Najaden" for anker ved Sandøy, like sør for Lyngør, og kaptein Hans Petter Holm viste at engelsmennene krysset utenfor kysten. Han var derimot sikker på at de ikke ville forsøke å komme gjennom det grunne farvannet inne ved Sandøy. Når han oppdaget at så hadde skjedd forsøkte de å komme seg gjennom den indre passasjen østover mot Lyngør. Her var det vanskelig å navigere, men det langt raskere engelske linjeskipet "Dictator" hadde lokalkjente om bord. Når de kom til Lyngør ble de omseilt og slaget var et faktum. Kaptain James Stewart på "Dictator" var skotsk (ikke engelsk), og blant sitt mannskap omtalt som «Mad Jim». Han var nok også en større strateg en kaptein Hans Petter Holm ombord på "Najaden". Han satte "Dictator" med baugen på grunn slik at båten ble snudd med kanonene rettet mot "Najaden". Avstanden var bare 40 meter og "Najaden" ble senket med 4 tonn jernkuler i løpet av 15 minutter. Av en besetning på 315 ble 133 drept og 102 såret. Senere samme natt fikk de dansk-norske skipene samlet seg og tok opp jakten på "Dictator", men denne unnslapp østover under konstant kanonild. Med senkingen av «Najaden», det siste store skipet i flåten, var det definitivt slutt for den engang så mektige dansk-norske marine. Bare en håndfull små brigger og kanonbåter skulle fortsatt holde det gående i de 2 årene krigen varte fram mot det endelige nederlaget i 1814.

onsdag 5. august 2009

Jomfruland
















Jomfrulands historie startet under siste istid. Den gang var det meste av Skandinavia dekket av et 3.000 meter tykt islag. For ca. 13.500 år siden startet smeltingen og smeltevannet rant i store elver mot kanten av iskappen. Elvene tok med seg det som var av løse steiner og grus. Midt i denne smeltingen var det er kort kuldeperiode (på 1.000 år!). Dermed vokste isen litt og steiner fra smeltingen ble skjøvet opp mot det ra'et som i dag danner grunnen på Jomfruland. Det samme ra'et ligger faktisk rundt hele Skandinavia, men er bare godt synlig på strekningen fra Jomfruland og Stråholmen og sydover til Tromøy ved Arendal. Vekten av isen hadde presset ned landet og når isen smeltet steg landet og Jomfruland kom opp av havet. Man antar at denne landhevingen har vært på mellom 100 og 170 meter i dette området. På utsiden av øyen er det lange strender med rullestein, mens innsiden består av sandstrender og både frodig og sjelden vegetasjon. Jomfruland er også et yndet sted for ornintologer. Maleren Theodor Severin Kittelsen ble født i Kragerø (27.04.1857). Han illustrte norske folkeeventyr og i det berømte bildet av Nøkken, hentet han inspirasjon fra nettopp Fyrtjønn på Jomfruland. Går du forbi en sen kveldsstund, kan du kanskje ane konturene ute i vannet. Mange mener Kittelsen én gang for alle har avgjort hvordan norske troll egentlig ser ut...

tirsdag 4. august 2009

Stråholmen

















Stråholmen ligger like nordøst for Jomfruland og er en del av det samme ra'et. Holmen er bare ca. 1,5 km lang og 1 km. bred. Bebyggelsen ligger midt på øyen og er plassert slik at det er god utsikt mot sjøen på alle kanter. Historien kan føres tilbake til 1634. Den gang var holmen bebodd av en eneste familie. På 1700 tallet var Stråholmen (på samme måte som Jomfruland) eid av Larvik Grævskap og delt opp i 3 gårdsbruk. Frem til 1911 var det hovedsaklig losvirksomhet som var livsgrunnlaget og på det meste bodde det 50 mennesker her. Alle husene er stort sett fra seilskutetiden og er bygget som tradisjonelle skipperhus rundt et lite gresslagt torg. Foran husene ligger de gamle blomsterhagerne og bak ligger urte- og grønnsakshagene. Etter hvert som jordbruket ble viktigere ble det også satt opp noen små løer og uthus i tilknytning til bebyggelsen. Lenge kunne man livnære seg av jordbruk og fiske - nå er alle husene overtatt av sommergjester. På Stråholmen finnes det spesielt mange mange sjeldne blomster, trær og andre planter som knapt nok finnes noe annet sted i Norge. Man antar at mange ble hentet hit i seilskutetiden, men også at mange frø og spirer kan ha fulgt med skipsballast når seilskutene kom for å losse eller laste. I 1990 ble holmen fredet som naturreservat og landskapsvern område. De som har hus her har vært usedvanlig flinke til å bevare både bebyggelsen og resten av holmens originalitet - noe som er spesielt synlig i det åpne kulturlandskapet.

onsdag 29. juli 2009

Koster

















Kosterøyene består av de to øyene Nordkoster (på ca. 4 km2) og Sydkoster (på ca. 8 km2). Øygruppen ligger vest for Strömstad. De er Sveriges vestligste øyer, og med bare 300 fastboende. I de fleste beskrivelser står det at begge øyene er bilfrie. Det stemmer ikke, men veinettet består stort sett av små stier og "hovedveien" er bare en smal vei som går på langs av øyene - mellom den lille kabelfergen over Kostersundet og sydover mot Ekenes. Avstandene er derimot ikke lenger enn at man kan gå eller leie seg en sykkel. På Norkosters høyeste punkt ligger Koster fyr. Det er nå tatt i bruk igjen etter å ha vært slukket i 110 år. Like ved ligger også de gamle ruinene av flere fyrmesterboliger. Det finnes 3 gode havner på øyene. Den frodigste vegetasjonen - med bl.a. flere typer viltvoksende orkidèer - finnes nok på Sydkoster. Sydkosters høyeste punkt er Valfjellet like ved den gamle trekirken. Fra toppen har men en flott utsikt over Kosterfjorden i øst og Ursholmene i havet mot vest.

tirsdag 28. juli 2009

Dannemark, Bohuslän
















Den faste bosetningen i Bohuslän er meget gammel, men lite kjent før ca. år 1200. Derimot er Bohuslän rikt på interessante fortidsminner og har en mengde gravsteder fra stein-, bronse- og jernalder, uvanlig mange helleristninger (som man antar er mellom 2.500 og 3.000 år gamle) og en rekke bygdeborger. Det var i dette området arkeologene fant "Stångenäs mannen" - en av de eldste Homo Sapiens i Nordeuropa. I middelalderen ble den sørlige delen kalt Elfsysla, som omfattet landet fra Göta älv nordover omtrent til Uddevalla. Lenger nord kom så det gamle Ranrike, som senere fikk navnet Viken. Elfsysla gikk senere over til å hete Båhuslän. Bohuslän tilhørte Norge alt fra Harald Hårfagres tid, og spiller en stor rolle i norsk og nordisk historie. De eldste norske kongene holdt ofte til her. Ferdselen på Göta älv førte også med seg at nye borger og byer vokste opp. Bohus Festning, grunnlagt av Haakon V Magnusson i 1308 ble lagt på det strategiske punktet der Göta älv deler seg. På 1200-tallet fikk Bohuslän fire klostre; av dem hadde både fransiskanere og augustinere. Dragsmark og Marstrand fikk hvert sitt. Unionen mellom Sverige og Norge (1319–43) gjorde Bohuslän til et naturlig sentrum, og Magnus Eriksson var herskende i området. Senere ble Bohuslän stadig krigsskueplass under sammenstøtene mellom Sverige og Danmark-Norge. Bohuslän var norsk til freden i Roskilde 1658. Det har vært en betydelig steinindustri langs store deler av denne kyststrekningen og dette viser fortsatt godt igjen i landskapet.

Sotenkanalen (Sote kanal)














Sotenkanalen (eller Sote kanal, som er det egentlige navnet) går på innsiden av Sotenäs, mellom Kungshavn og Hunnebostrand. Selve kanalen er 4,8 km. lang. Sotefjorden - farvannet utenfor Sotenäset - ligger helt åpent for stormer og uvær i Skagerak. Dette åpne havstykket var like beryktet som området rundt det gamle Pater Noster Fyr helt sør i Bohuslän, fyret som ble satt ut på en flytende lekter og var i drift fra 1868 til 1977. Mot slutten av 1800 tallet startet diskusjonene om en kanal på innsiden av Sotenäs for å lage en mer beskyttet skipsled. I 1901 startet planleggingen, i 1913 godkjente Riksdagen planene, i 1929 var utbyggerens planer klare og i 1931 startet endelig arbeidet. Utredningene tok så lang tid at arbeidet ble igangsatt lenge før bevilgningene var klare. Dette ble utført av 200 ledige arbeidere fra de mange nedlagte stenbruddene i Bohuslän. Kanalen ble åpnet 15. juli 1935 av daværende kronpris Gustaf Adolf og byggekostnadene var på 2,7 mill. kroner. Når kanalen stod ferdig ble halvøyen Sotenäs til en øy og planen var opprinnelig å la en kabelferje gå på tvers av kanalen. Siden kanalen bare er 30 m. bred på det smaleste, ble det heller bygget en svingbro. Det første året etter åpningen var det 9.700 båter som passerte. I 1960 hadde dette øket til 60.000 båter. I dag er det en konstant kø av båter gjennom kanalen. Under byggingen gjorde man flere arkeologiske funn, bl.a. rester etter 4.000 år gamle bosetninger og spor etter den skjeldne fuglerasen Alca Impennis (en slags merkelig blanding av alke og pingvin, ca. 70-80 cm høy og ikke flyvedyktig). Dette var engang et viktig jaktbytte i hele Norden, noe som resulteret i at fuglen ble helt utryddet. Det siste kjente levende eksemplaret ble skutt på Island i 1844. Like ved den sørlige kanalåpningen ligger Tryggö. På toppen av denne øyen finnes det en gammel grav fra bronsealderen (ca. 1.000 f.kr.). I følge Snorre Sturlasson ble kong Trygve Olavson (konge i Viken og Ringerike) gravlagt her etter at han ble svikefullt drept av sin egen fetter kong Gudrød Eirikson (konge i Jorvik) i år 963. Som en liten kuriositet har Hurtigruten hatt et skip oppkalt etter den samme Gudrød. Dampskipet "Kong Gudrød" gikk i fast rute i perioden 1930-35.

Smögen














Like vest for Kungshavn ligger det som engang var den gamle fiskehavnen Smøgen. I dag er det bare de små sjøhusene som minner om svunnen fiskeindustri. Den lille havnen har innseiling fra øst er bare en kil med trebrygger og mange små sjøboder på begge sider. På sommerstid brukes disse bodene som butikker, kafèer og barer. Stedet har utvilsom en viss sjarm og er nok mest besøkt av båtfolk, men det ligger veifast og er ganske lett tilgjengelig hvis du kommer landeveien. Etter flere besøk i Smøgen de siste 10 årene er nok konklusjonen at her er det ikke den største båten som skaper oppmerksomhet, men det kraftigste stereoannlegget. Stor båt trenger du ikke - for den finner du neppe plass til. Stedet har en langt over middels høy "party faktor" - så her er det sjeldent (eller egentlig aldri) helt rolig. Jeg seiler heller forbi....

mandag 27. juli 2009

Gullholmen, Orust











Tidlig på 1200 tallet ble Gullholmen inntatt av den norske kongen Haakon Haakonson og ute i havnen finnes det fortsatt rester etter et havarert norsk krigsfartøy fra denne perioden. Gullholmen beskrives i norgeshistorien så tidlig som 1585 og betraktes som en av Bohusläns eldste og tettest befolkede fiskevær. Fra denne tiden var det 20 eiendommer på holmen. På 1700 var tallet øket til 24 hus og tidlig på 1800 tallet var det 98 hus på holmen. I dag er det hus over hele holmen (se flyfoto ved å klikke på bildet over). Når Kutterperioden startet på slutten av 1800 tallet ble det kjøpt inn en mengde fiskebåter (altså kutterere) for bl.a. å drive makrellfiske. På det meste var det 70 slike båter som hadde hjemmehavn på Gullholmen og de fleste drev med fiske ute på på Doggerbank. Mye fisk gjorde det nødvendig å etablere sildesalterier og i 1864 ble Sveriges første konserveringsfabrikk etablert. Når fiskeriene avtok måtte mange skaffe seg et levebrød på annet vis. På 1940 og 50 tallet var det en stor flåte som drev i fraktfart kombinert med fiske på Island. Midt på 60 tallet ble fabrikken nedlagt og det resulterte i en kraftig, men midlertidig fraflytting - midlertidig fordi det ikke gikk så lang tid før husene ble overtatt av sommergjester. I dag er det 200 fastboende på Gullholmen og den langt større naboøyen Herrmanö. I løpet av sommeren mangedobles dette. Mye er forandret og man har fått både Systembolag og en fast fergeforbindelser med Tuvesvik på fastlandet, men like vel (eller nettopp derfor) har man greid å holde hele Gullholmen bilfri...

søndag 26. juli 2009

Mollösund, Orust














Orust og alle øyene rundt var en del av Norge frem til 1658. De første menneskene kom hit for ca. 11.000 år siden (etter siste istid). Det er funnet rester etter mange gamle boplasser, men på grunn av landhevingen ligger de nå 40-50 meter over havet. Det mest berømte historiske funnet i området er et bronsesverd som ble funnet i 1884. Grunnlaget for fiske var spesielt godt og flere små fangssteder ble anlagt på de mange tusen øyene utenfor Orust. Mollösund er en av disse. I 1752 var det et særdeles godt sildefiske og helt frem til 1800 vokste diske fiskeværene opp til å bli egne små samfunn. Når det ble slutt på sildefisket stod Mollösund i fare for å bli helt avfolket. Fra 1800 til 1860 ble befolkningen halvert, mens de som fortsatt var fastboende heller satset på jordbruk. I dag er det for det meste feriehus og turister som dominerer. I 1950 startet man en stor produksjon av plastbåter på Orust og området (spesielt i Stenungsund) er fortsatt kjent for å lage noe av det beste som finnes av seilbåter.....

lørdag 25. juli 2009

Hamborgsund















Hamborgsund er nesten som et maleri, men det har ikke alltid vært så fredelig. Like sør for bebyggelsen ligger ruinene av både den gamle Hamborgsund festning og flere andre gamle bygdeborger. Her lå kong Inge og hans hær i 1137 og det var også kraftige kamper under borgerkrigen i 1455. I dag er det en flott og lun liten havn med tilgang til havet i begge ender. Det går en kabelferge over sundet fra fastlandet og ut til Hamborgö. Fra øyen er det en flott utsikt til skjærgården utenfor. Det finnes fortsatt fastboende, men de flotteste eiendommene inne i selve sundet er for det meste brukt som sommerhus.

tirsdag 21. juli 2009

Marstrand












Marstrand ligger på de to øyene Marstrandsön og Koön i Bohuslän. Stedet ble regnet som by allerede i middelalderen, angivelig grunnlagt av den norske kongen Haakon Haakonsson. De eldste tegn på bebyggelse går tilbake til 1291, da fransiskanere kom til Marstrand. I dag står det bare ruinene igjen av det gamle fransiskanerklosteret som ble revet 1532. Marstrand vokste sammen med et godt sildefiske på 1500 tallet. Når man i Norge skulle velge Christian I til ny norsk konge ble samlingen gjennomført i nettopp Marstrand og som en del av disse fohandlingene måtte Norge avstå hele dette området til Sverige (enkelte mener at vi hadde hatt det bedre som republikk og med et norsk Bohuslän, men slik gikk det altså ikke). Carlsten festning, som ruver på fjellet over den gamle byen, ble bygget av svenskekongen Carl X Gustav med den hensikt å kunne forsvare det nye svenske territoriet. To ganger ble festningen erobret, en gang av den dansk-norske statholder Gyldenløve og en gang av admiral Tordenskiold. Begge gangene ble festningen gitt tilbake til Sverige som en del av fredsforhandlinger. Etter at Marstrand ble svensk - og på tross av den nye festningen - mistet byen mye av sin strategiske betydning (typisk svensk?). Oscar II tilbrakte mye tid i Marstrand og dermed ble stedet et svært populært sommersted for sosieteten. Deres hus er fortsatt bevart på Marstrandsön. I dag er Marstrand en typisk sommerby og en av Sveriges fremste seilsportsbyer. Hvert år arrangeres det flere store nasjonale og internasjonale ragattaer (bl.a. som pitstop i årets Volvo Ocean Race). Byens rådhus er fra 1644 og er det eldste stenhuset i Bohuslän. Grensen mellom Kattegat og Skagerrak trekkes og med en rett linje fra Grenen ved Skagen i Danmark til Marstand i Sverige.

mandag 20. juli 2009

Böttö Lykt














Böttö Lykt ligger midt i innseilingen fra Skagerak, mellom Göteborg og Vinga. Fyrer ble bygget på et lite skjær allrede i 1841 og er senere modernisert flere ganger. Tross sin beskjedne størrelse har det en stor betydning for skipsfarten i dette tett trafikerte området
.

Vinga














Vinga ligger like sørvest for Göteborg. Dagens kystfyr ble bygget i 1890, men øyen har vært et historisk viktig knutepunkt for sjøfarende lenge før dette. Fyret som brukes i dag er det tredje og står like ved et av Sveriges mest berømte sjømerker. Det første fyret ble satt opp i 1841 og var det første med fresnell linser for å forsterke lyset. Det andre fyret ble satt opp i 1854 og hensikten var at det skulle være to lyssignaler på Vinga. Dette er samme logikk som ved det gamle fyret på Lindesnes. På Skagen var det kun et lys, mens det på Lindesnes og Vinga stod 2 fyrlykter slik at man ikke skulle være i tvil om hvilket land man navigerte mot. På Lindesnes stod fyrene langt fra hverandre, mens man på Vinga satte dem tett (på Lista stod det en gang 3 fyr av samme årsak). I 1890 var navigasjonsmetodene og sjøkartene blitt mye bedre og det var bare behov for et enkelt kystfyr. Man satte da opp det tredje fyret og slukket de to gamle. Det første gamle fyret ble bygget om til vakttårn og det andre ble fjernet. Det gamle pyramideformede sjømerket fra 1857 står fortsatt. I 1974 ble fyret automatisert og planen var å slukke fyret i 2007. Dette skapte en storm av protester og fyret er derfor fortsatt i drift.

Den mest berømte fyrvokteren på Vinga heter Taube og var faren til selveste EvertTaube. Evert Taube bodde selv her til han var 15 år. 

lørdag 18. juli 2009

Læsø














Læsø er perle av en øy, midt i Kattegat mellom Danmark og Sverige. Øya er bare 20 km lang og 10 km bred. Det er i underkant av 2.000 fastboende og disse er fornøyde med at Læsø er det stedet i Danmark med færrest regndager og flest soldager. 80% av øyen er i dag skogkledd, 25% er varig vernet og bare 5% er avsatt til bebyggelse. De fleste folkene bor i de tre tettstedene Vesterø Havn, Østerbyhavn eller midt i mellom - i Byrum. Øyen er den yngste i Danmark (ca. 3.000 år gammel) og ligget på toppen av en forkastning som går gjennom Kattegat og opp mot Ytre Oslofjord. Læsø vokser derfor med ca. 6 mm pr. år. De første som kom hit var munker. De ble sent ut hit av Biskopen i Viborg (Hellige Knut) for å undersøke mulighetene for saltutvinning. Salt var "datidens gull" og forholdene på Læsø var spesielt gunstige. Saltvannet skyller inn over store områder med våtmark og siden øyen ligger på et lag av blåleire ble vannet liggende igjen og fordampe. Saltproduksjon (som er Danmarks eldste industri) krevde derimot mye varme og dette resulterte i at skogene ble hogget ned. Når det var slutt på trevirke, fyrte man med torv. Når så torven ble fjernet, startet sandflukten og dette resulterte i at øyen nesten ble avfolket. Over 100 gårdsbruk ble offer for denne sandflukten. Saltproduksjonen ble derfor stoppet og man igangsatte et omfattende treplantingsprosjekt for å redde øyen. På det meste var det 1.500 saltkokerier på øyen. I perioden fra 1652 til 1950 betalte heller ikke beboerne skatt med penger, men med salt. Våtmarkene syd på øyen er totalfredet, men alle de andre strendene er åpne - og her er det lett å finne sin egen sandyne for de som vil være i fred. Det går gratis buss på langs av øyen. Den stopper der du vil av eller på. Du kan også gå eller leie sykkel. For de late finnes det også hester å leie. På Læsø bygget man i gamle dager hus med tangtak. Dette spesielle taket dekket store deler av huset og da spesielt gavlene. Tradisjonen med tangtak er tatt opp igjen og flere gamle tanghus er nå restaurert. Farvannet rundt Læsø er grunne, fulle av rev og vanskelige å navigere i. Dette har resultert i mange og dramatiske skipshavari. Verst var det natten til 1 des. 1803. I løpet av en natt var det 15 skipshavari rundt øyen. Bare 2 av skipene ble reddet. De fleste var selvforskyldt, men ryktet sier at man noen ganger satt lys på hestene og lot dem springe langs stranden. På den måten trodde sjøfarende at man kunne seile etter lysene og grunnstøtte. Påfølgende redningsaksjoner ga gode inntekter til øyens befolkning. I tillegg til denne kaper virksomheten var det jordbruk, fiske og hjemmebrenning som ga inntekter på Læsø. Dette var ikke spesielt populært i forbudstiden og når man endelig fikk forbudt hjemmebrenning fikk beboerne en erstatning av staten. For disse pengene bygget man den nye havnen i Vesterø. Om dette fikk noen som helst betydning for hjemmebrenning sier ikke historien noe om....

fredag 22. mai 2009

Matterhorn (4.478 moh)















Matterhorn (4.478 moh) er kanskje det mest dramatiske og spesielle fjellet i Alpene. Fjellet var den siste av de store alpetoppene som ble besteget og det fjellet i Europa som har hatt flest klatreulykker opp gjennom alle tider. De første som nådde toppen var en gruppe med 5 engelske klatrere sammen med 3 lokale fjellførere. Gruppen ble ledet av den engelske klatreren Edward Whymper. Den 14. juli 1865 nådde de toppen via det som i ettertid er kjent som "Hörnli Ridge" ruten på nordøstsiden av fjellet. I dag er dette den vanligste ruten opp til toppen. Gleden med å nå toppen ble kortvarig. På vei ned - like under toppen - var det en av de engelske klatrerne som mistet taket og dro med seg 3 andre i fallet. Tre av disse ble senere funnet og er i dag gravlagt i Zermatt. Den fjerde klatreren forsvant i Matterhorngletscher over 2.000 meter under og han ble aldri funnet. Mer enn 500 mennesker er drept i klatreulykker på dette fjellet alene og det dør i gjennomsnitt 12 klatrere her hvert år. Matterhorn er det 10. høyeste fjellet i Sveits.

Gornegrat (3.112 moh)















Gornegrat ligger på 3.112 moh. og er fjelltoppen mellom de 2 isbreene Gornergletscher og Findelgletscher. Gornergletscher er den 2. lengste i Sveits. Den enkleste måte å ta seg opp hit er med Gornegratbanen. Den går fra sentrum i Zermatt og opp til endestasjonen like under det erværdige Hotel Kulm på 3.089 moh. Bygging av den smalsporede tannhjulsbanen startet i 1896 og ble åpnet 20. august i 1898. Den stiger 1.469 høydemeter og er ca. 9 km. lang. Banen er dermed den 2. høyeste beliggende jernbanen i Europa. Den eneste som går høyere er banen opp til toppen av Jungfraujoch ved Eiger og Wengen/Mürren. Hotel Kulm er i deg et eksklusivt hotell med en utrolig utsikt. I hele Sveits finnes det tilsammen 38 fjelltopper som er over 4.000 moh. og fra platået rundt Hotel Kulm kan man på en klar dag se 29 av disse toppene. I det ene av hotellets 2 gamle tårn ligger Kölner Observatorium für SubMillimeter Astronomie (KOSMA) og det andre tårnet ble frem til 2005 brukt til infrarøde observasjoner av Telescopio InfraRosso del Gornergrat (TIRGO). Hele området er i dag et populært utgangspunkt for ski-, fjell- og breturer.

Dufourspitze (Monte Rosa)















Dufourspitze ligger i Walis og utgjør en vesentlig del av fjellmassivet Monte Rosa. Fjellet er på 4.634 moh. og er dermed den høyeste toppen i Sveits. Fjellet ligger nesten helt på grensen til Italia og det er bare 160 meter fra toppen til den italienske grensen. Nabotoppen heter Nordend og er den nordligste i Monte Rosa. Mellom disse to imponerende toppene ligger isbreen Zwillinggletscher. Navnet har den fått fordi den starter som en enkelt brearm før den deler seg i to parallelle brefall rundt en 3. topp. Deretter samles begge disse brearmene igjen til en ny felles brearm over 1.000 meter lenger nede i dalen. Her treffer den også Gornergletscher før brefallet ned mot Zermatt dalen. Den sveitsiske delen av Monte Rosa massivet består av de 4 fjelltoppene Duforspitze (4.634 moh), Ostspitze (4.632 moh), Grenzgipfel (4.618 moh) og Nordend (4.609 moh). Punta Gnifetti (4.559 moh) er det høyeste fjellet i Italia og ligger i det samme Monte Rosa massivet.

torsdag 21. mai 2009

Zermatt





















Zermatt er en flott liten alpeby som ligger i Walis, helt sør i Sveits. Det lengste du kommer med bil er til landsbyen Träsh. Her går veien plutselig rett inn i et enormt, men nesten usynlig parkeringshus. Herfra er det 5 km. med jernbane opp til den bilfrie Zermatt. Byen ligger på 1.608 moh. og har ca. 5.800 innbyggere. Den er svært gammel og man har ikke gjort noen som helst forsøk på å ødelegge dette med moderne tilbygg. Faktisk er arkitekturen så gjennomført bevart at man ikke engang kan se hva som er nytt og hva som er gammelt. Byens "varemerke" er utvilsomt Matterhorn - den er 4.478 moh. og er en av verdens mest berømte fjelltopper. Den er synlig alle steder og du ser den uansett hvor du kikker opp mot himmelen. Byens navn kommer av tysk (Zur Matte) og ble "oppdaget" av britiske fjellklatrere som ville bestige Matterhorn. Byens mest imponerende personlighet er nok like vel fjellføreren Herman Imenauer. Han var 370 ganger på toppen av Matterhorn og den siste turen tok han på sin 90-årsdag. Byen er i høysesong fra november til april og fra juni til september. I mai og oktober har de sin egen ferie og de fleste hotellene er da stengt. Gravplassen i Zermatt er et tydelig bevis på hvor farlige disse fjellene kan være. Over 700 klatrere har mistet livet i fjellene rundt byen og svært mange av gravstøttene er dekorert med klatretau, isøkser og bergkiler.

onsdag 20. mai 2009

Simplon















Simplon passet er i dag helårsvei over fjellet mellom Piemonte i Italia og Walis i Sveits. Det høyeste punktet på veien ligger på 2.005 moh. Veien er av utmerket kvalitet og kan holdes åpen fordi den er bygget inn i fjellsiden eller med en mengde rasoverbygg. Slik har det ikke alltid vært. Den romerske hæren var de første som reiste over passet i år 196. Stien over fjellet ble i generasjoner benyttet som smuglerrute og under Napoleonstiden var dette et strategisk grenseområde - i det minste frem til Napoleon okkuperte det meste av Norditalia. På strategiske punkter på fjellovergangen står fortsatt kassernene etter Napoleons soldater. Midt mellom sommerens snøgrense og vinteres tregrense ligger fortsatt Simplon Dorf. En liten fjell landsby som ikke har endret seg på flere hundre år. Kaspar Jodok Stockalper var en lokal kjøpmann som bodde i den sveitsiske byen Brig ved foten av Simplon passet. Han oppdaget fort at han kunne skape seg et godt levebrød ved å etablere egen (og skattlegge andres) trafikk over passet. Dette gjorde han til en av de rikeste menn i Sveits. Som formuende måtte han bygge seg et hus som passet for sin status og dette huset i Brig var i over 100 år det største byggverket i Sveits. I dag er "palasset" i Brig brukt som konserthus, museum og bibliotek. I 1896 ble det startet arbeid for å bygge den første jernbanetunnelen gjennom fjellet. I 1906 startet man arbeide med å bygge enda en tunnel som skulle gå helt parallelt med den første . Tunnelene er 19,8 km lange, ble åpnet med 20 års mellomrom og går fra Domodassola i Italia til Brig i Sveits. Dette var engang verdens lengste jernbanetunnel og i dag er det nesten bare rene biltog for tungtrafikk og privatbiler som går på denne ruten. Under 2. verdenskrig ble hele Simplon passet minelagt og man har siden den gang forsøkt å rydde området for landminer og granater. Som fotturist må man skaffe seg spesialkart over disse områdene - for her bør man trø varsomt.

tirsdag 19. mai 2009

Gondo















Gondo er i dag en helt ubetydelig grenseby mellom Italia og Sveits. Den ligger på veien opp til Simplon passet og fikk sin første strategiske betydning under Napoleonstiden. Dalen er så trang at det var lett å kontrollere "trafikken" over fjellet. For det meste var det nok smuglertrafikk og dette gav nok også litt avkastning til den lokale befolkningen. Den første dokumenterte vandringen over fjellet var den romerske hæren (i år 196). De samme romerne startet også utvinning av gull i fjellsidene og det finnes fortsatt en del tydelige spor etter denne gruvedriften. Midt i landsbyen står det i dag et smalt høyt tårn. Det ble bygget i 2000 etter at det (samme året) hadde vært et uvanlig kraftig uvær. Kraftig regn forårsaket mange jordras og dette ga igjen en storflom som skyllet ned gjennom den trange dalen. Når vannmassene til slutt traff landsbyen Gondo ble 14 mennesker tatt av flommen. En overlevde på mirakuløst vis, mens de 13 andre omkom i flommen. Tårnet er bygget som et minnesmerke over disse.

Macugnaga















Macugnaga er en liten fjell landsby helt nord i Piemonte regionen. Landsbyen ligger i den øvre enden av Anzasca dalen og ved foten av det mektige Monte Rosa fjellmassivet. Anzasca dalen er en av de 7 berømte dalene rundt Monte Rosa. Bebyggelsen er typiske alpehus i tre og her finnes det ingen modere høyfjellshotell, selv om landsbyen ligger på over 1.300 moh. og er et hyppig besøkt skiområde. De fastboende her er ikke helt typiske italienere. De har lyst hår og de er lyse i huden. Årsaken er at de første innbyggerne opprinnelig ikke kom sørfra, som i de fleste andre områder i Italia, men over fjellet fra nord - fra Tyskland og de sørlige delene av Sveits. Dette preger også dialekten som fortsatt er en totalt uforståelig blanding av tysk og italiensk. Det er egentlig ikke så langt herfra til den sveitsiske grensen, men høydeforskjellen til denne grensen er på over 3.000 meter. Landsbyen er også kjent for gullgruven Miniera della Guida. Dette er den første av gullgruven i Alpene som ble åpnet for publikum. Guller her var ikke i klumper, men kun som støv i malmen. I 1942 ble det sprengt ut over 40.000 tonn malm og av dette greide man utvinne 408 kg. gull. Gruvens beste periode var fra 1937-44. På 50 tallet var det fortsatt over 300 gruvearbeidere her. Gruven ble nedlagt og stengt i 1961.

mandag 18. mai 2009

Chiesa di San Catarina del Sasso (Lago Maggiore)




Historiebøkene sier at klosteret Chiesa di San Catarina del Sasso ble anlagt av hellige Alberto Besozzi etter at han hadde overlevd en stormfull kryssing av Lago Maggiore. Kapellet på klosteret er tilegnet St. Catarina og kan fortsatt ses i enden av den første kirken. På 1200 tallet ble det bygget 2 nye kirker på klosteret. Den ene ble tilegnet San Nicola og den andre Santa Maria Nuova. Fra denne perioden og helt frem til midt på 1600 var det gode tider for klosteret. Både pengebingen og klosterets innflytelse vokste raskt. I denne perioden (1300-1650) var klosteret både selvstyrt dominikansk og delvis underlagt Sant'Ambrogio ad Nemus ordenen i Milano. På 1900 tallet snudde utviklingen og klosteret ble til slutt avviklet som et Benedictiner kloster. I den perioden det stod tomt skal det (i følge lokale rykter) ha vært både pensjonat og bordell her. Stedet er ikke spesielt tilgjengelig. Det ligger 25 meter over sjøen og det er en over 100 meter rett fjellvegg på baksiden. Plasseringen ble jo tross alt valgt nettopp for at de ikke skulle forstyrres. Går du ned er det over 400 trappetrinn fra porten og ned til klosteret - og ikke glem at det er samme vei opp igjen. Om sommeren kan du derimot komme hit med båt, og om noen år vil de (kanskje) være ferdig med å installer en ny heis.

Isola Bella (Lago Maggiore)



Isola Bella er den mest berømte av de Borromeiske øyene og var bare en gold klippeøy da Grev Carlo 3. Borromeo bestemte seg for at han skulle bygge et palass til seg selv og konen Isabella. Øyen fikk sitt navn etter henne - Isola Bella. Hele øyen og villaen er fortsatt i familenes eie. På Isola Belle er havnen nærmest dekket med små boder, butikker og restauranter. Pallazo Borromeo, grevefamiliens imponerende villa (eller kanskje riktigere: slott) er åpent for publikum, men grevens etterkommere disponere delv de øverste etasjene som feriebolig når de ikke er for opptatt med å styre Fiat konsernet. Grev Carlo bestemte seg også for å lage en park på høyde med "Edens hage" til sin kone. Tonnevis av jord ble flyttet ut og parken ble realisert. Den er bygget i 10 terrasser og 5 av disse er bygget som pyramider. På en alltid veltrimmet gressplen treffer du både hvite hester og hvite påfugler. Øyen ligger like utenfor Stresa og det finnes mange taxi båter som tar deg ut dit.