lørdag 29. august 2009

Vøringsfossen

Vøringsfossen er del av elven Bjoreio. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Vannmengen i elven er regulert med et krav til minste vannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Fossen ligger lengst inne i Måbødalen ved Eidfjord i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Professor Christopher Hansteen dro dette året over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene. Han bedømte fallhøyden på Vøringsfossen til 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden den falt på lommeuret. Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var da en sti med 1.500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en ridesti fra 1872, bygd for å frakte engelske turister inn til fossen.

torsdag 27. august 2009

Risøbank (Mandal)














Risøbank ligger mellom Sjøsanden og Kanalstranden i Mandal. Godset ble bygget av Lord Edward Salvesen (1857 – 1942) fra Edinburgh i 1901. Bygninger og den engelske hagen er tegnet av arkitekten Sir Robert Lorimer. Våpenskjoldet over inngangsportalen, som er laget av treskjæreren Alfred Thomassen, viser et vikingskip og årstallet 1901. Over skipet står: ”Hoc Domicilium Honesto Inter Labores Otio Consecratum Est”. ("Dette hus er til velfortjent hvile etter ærlig arbeid")


Lord Salvesens foreldre, Christian Salvesen og Amalie (f.Andorsen), kom fra Mandal før de slo seg ned i Leith i Skottland. Her etablerte han sammen med andre firmaet Salvesen & Co., som ble et mektig skipsrederi og et velkjent firma innen trelast og hvalfangst. Christian Salvesen kjøpte hele Risøbank-området i 1862 av Skrivergårdens eier, Tobias Wattne, og bygde en parafinfabrikk på det området som den gang var en ørken av sand og lyng. Mandal Parafin-Olie Fabrik ble bygd for å dekke etterspørselen etter parafin til oljelampene og var Norges første oljeraffineri. I 1872 ble fabrikken stengt, bygningene revet og maskinen solgt som skrapjern. Etter at fabrikken var nedlagt, ble eiendommen delvis benyttet som feriested for familien Salvesen. I 1901 bygde så Christian Salvesens yngste sønn Edward, sitt sommersted her. Edward T. Salvesen var jurist. Han var fra 1905 til 1922 en av de 13 dommerne i High Court of Justice, og fikk dermed rett til å bære tittelen Lord for sin levetid. 

I 1971 overtok staten eiendommen. Huset blir i dag brukt som møtelokaler for foreninger og organisasjoner. I 1988-89 ble også 2. etasje i hovedbygningen innredet til kunstgalleri. I 1994 ble bygningene fredet av Riksantikvaren og i 2004 ble Risøbank IKS etablert. De har siden stått for både drift og rehabilitering av Risøbank.

Spangereid

Historien i Spangereid går hele 12.000 år tilbake, avstemt med pollenfunn i de mange myrområdene. Det er og avdekket store langhus fra steinalderen, spor etter bosetninger fra både jern- og bronsealderen. Spangereid hadde også en spesiell funksjon under vikingtiden - spesielt etter at den første kanalen mellom havet og Lenefjorden ble gravd ut. Da ble det åpnet for en trygg skipslei som gjorde det mulig å unngå de sterke havstrømmene og det ustabile været på Lindesnes. Historien før reformasjonen (1537) er stort sett dokumentert med ulik gravfunn og rester etter bosetninger, men etter den tid finnes det mange flere skriftlige kilder. Man antar at det kom mange tilflyttere fra Setesdalen og når spåkvinnen Sibylle besøkte stedet i perioden rundt Svartedauen så kikket hun ut over de store slettene og sa: "Det skal bli bebyggelse fra Klovnehaugen til Solsteinen, og da skal verden forgå". I dag er det hus over alt her og i dag bygges det mer enn noen gang - og ser man på utbyggingsplanene for Båly så tyder ikke noe på at hennes profetier blir tatt særlig alvorlig.

Man antar at Lenefjorden en gang har hatt en naturlig forbindelse med havet over slettene ved Spangereid og at det var en landheving på ca 2 meter over en 1000 årsperiode som gjorde at dette ble tørrlagt. Den gangen var hele området dekket av en tett eikeskog og det resulterte i en viss tømmereksport til England og Holland. Skipsleden rundt Lindesnes var tøff på vinterstid så det ble gjort et forsøk på å grave opp en kanal slik at skipene kunne seile trygt via Lenefjorden og komme ut i havet ved det som i dag heter Korshavn. Den første kanalen var åpen i år 780, men var bare i bruk fram til år 1000. Årsaken var en kombinasjon av ytterligere landheving, dårlig vedlikehold og større skip. Den gamle kanalen var i følge historien synlig i terrenget helt frem til slutten av 1400 tallet, antakelig fordi man fortsatt å dra båter og last gjennom den delvis tørrlagte kanalen selv etter at den hadde forfalt. Trafikken fortsatte helt frem til slutten av 1800 tallet og var grobunn for mang en lokal tvist om hvem som hadde rett til inntekter fra denne trafikken. I 1850 kostet det 24 spesidaler (ca. kr. 5.000,-) å frakte en båt over eidet. Etter denne tid fikk forsvaret av landet en langt større fokus og stedet hadde en periode til og med sin egen kanonsjalupp som bar navnet "Lister og Lyngdal".

Snakket om denne kanalen stoppet egentlig aldri i Spangereid. Danskekongen Fredrik 6. godkjente 21. november 1810 at kanalen skulle bygges opp på nytt. I 1857 var arbeidet fortsatt ikke startet og saken kom opp i stortinget. Bevilgningen på 17.000 spesidaler (ca. kr. 4 mill) som var avsatt til bygging ble trukket tilbake og borgermester Platou i Christiansand ble dermed mektig forbannet. Slik gikk tiden og det manglet ikke på entusiaster, 7 grundige feltundersøkelser og 9 ulike rapporter med ulike kanaltraseer lå på bordet når Lindesnes kommune i 2004 tok opp igjen kanalplanene. 5. juli 2007 ble den nye Spangereid kanalen åpnet av Dronning Sonja.

onsdag 26. august 2009

Feda

Feda er dette lille tettstedet man så vidt oppdaget gjennom venstre bilvindu når man var på fra Flekkefjord mot Kvinesdal. Stedet var i lange tider fullstendig voldtatt av Vegvesenets mangel på estetisk folkeskikk. Broen over stedet var noe av det styggeste og mest malpalsserte konstruksjon vi har fått levert fra den etaten. Heldigvis er veien nå lagt om, heldigvis er landets mest malplaserte brokonstruksjon nå fjernet og heldigvis overlevde det sjarmerende tettstedet Feda. Her ligger også  en stor HVDC konverterstasjon for å omdanne høyspent likestrøm til 3 fasenettet. En gang var Feda et kommunesenter, men i dag er den gamle kommunen slått sammen med Kvinesdal kommune. I 2009 bodde det 390 mennesker her.

Haugefossen (Mandalselven)

Den kjente presten Peder Claussøn mente at det omkring 1550 ble tatt ca. 140-170.000 kg laks hvert år. I 2008 var fangsten på ca. 7.877 kg og fortsatt regnes Mandalsevlven som en god lakseelv med en bestand på ca. 10.000 lakser. Haugefossen ligger på Hauge (!) og dette er en av de beste fiskeplassene i elven – både for fiske med makk og flue. Her kan 5-6 personer fiske samtidig og har man først kjøpt seg  fiskekort får man tilgang til en liten hytte og en lokal guide i et par timer. Litt lenger nede i elven ligger Gimlefossen......

Stusvik

Stusvik ligger på nord-vestsiden av Lindesnes og nesten helt ute ved fyret. Utsikten er rett mot sør. Allerede i skattelistene fra 1600 tallet var Stusvik kjent som en av de stor ødegårder i Vest-Agder. Man er derimot litt i tvil om gården på Stusvik kan være forvekslet med gården i Syrdal, på østsiden av Lindesnes landet. Den gamle post- og senere også skoleveien går nemlig mellom disse 2 stedene. Det er fortsatt mulig å ta denne turen over fjellet, men stien er smal og dårlig merket. Alternativet er å kjøre flere kilometer på en smal svinget vei uten særlig mange møteplasser. Stusvik ligger da på det stedet veien stopper i en snuplass med 2 parkeringsplasser for gjester. Bor man her forventes det at man har sin egen parkeringsplass og hvis det kommer mer en 2 biler på besøk blir det nok litt for folksomt...

Øygruppene Våre & Udvåre

Øygruppen Våre ligger like sør-øst for Lindesnes og like vest for Mandal. Den nordligste øygruppen kalles Våre og den sydligste og ytterste øygruppen kalles Udvåre. På selve Våre har det bodd mennesker i mange generasjoner og her ute var det en gang et lite og livlig samfunn som livnærte seg av fiske - og da spesielt at et godt hummerfiske. Dette resulterete i at befolkningen her ute ble vellstående og lang riker enn de lokale bøndene som dyrket poteter inne på fastlandet - og dette var nok ikke alltid like uproblematisk. I dag ligger fortsatt de fleste husene med sine pitoreske naust i havnen på Vårøystrand.


På Udvåre er det sattt opp en fyrlykst som ligger omtrent i rett linje mellom norges eldste fyr (Lindesnes fyr, 1658) og norges sydligste fyr (Ryvingen fyr, 1867).  Fyrlykten på Udvåre er nok beskjeden i denne sammenheng, men holder man syd av disse 3 fyrene, går man også klar av land. Den gamle strofen som lyder slik "Det første og siste glimt av land, for mange ble Udvåres steinede strand" viser at strøm og vind gjorde det vanskelig å navigere i disse farvannene.

Sjølingstad


A/S Sjølingstad Uldvarefabrik startet sin virksomhet i 1894 og drev med framstilling av garn og vevde produkter fram til en styrt avvikling i 1984. Etter et stort lokalt engasjement og med støtte fra Norsk kulturråd, ble det tatt lokalt initiativ til å starte arbeid med å bevare fabrikken. Ideen var å skape ”en levende museumsfabrikk” hvor hele produksjonsprosessen fra råull til ferdige stoffer kunne presenteres for publikum. Det ble samtidig (1988) foreslått at det ble gitt tilskudd til oppkjøp av aksjemajoriteten i selskapet for å sikre bygninger og produksjonsutstyr for bevaring. Dette lyktes, og ”Stiftelsen Sjølingstad Uldvarefabrik” ble opprettet i 1989 som hovedaksjonær og selveiende institusjon. På denne måten ble det mulig å bevare en helt ut autentisk fabrikk som museum. Hoveddelen av Riksantikvarens antikvariske vernearbeid har rettet seg mot fysiske strukturer og objekter som bygninger og produksjonsutstyr. Men for noen utvalgte anlegg, som Sjølingstad Uldvarefabrik, var det et mål å videreføre selve næringsvirksomheten for å sikre og bevare yrkeskompetansen som knytter seg til de tradisjonelle produksjonsprosessene og bruken av tilhørende utstyr og maskineri. Det var også et mål å tilrettelegge mulighetene for kulturhistorisk formidling for å utnytte informasjonspotensialet og vise anlegget og næringsvirksomheten i den historiske sammenhengen overfor allmennheten. Den gamle ullvarefabrikken drives nå videre som museum på en helt autentisk måte. Gamle og tradisjonelle produkter blir framstilt i de gamle fabrikkbygningene, med strøm fra den gamle kraftstasjonen og på de gamle maskinene. Dette gjøres etter de gamle reseptene (den gamle framgangsmåten) som er nedtegnet fra gammelt eller som er blitt muntlig overlevert fra de gamle arbeiderne. Den gjennomgående autentisiteten er unik i norsk og europeisk målestokk. Sjølingstad Uldvarefabrik har et konsept og en virksomhet som har gjort stedet  kjent langt ut over Norges grenser.

Hatholmen fyr

Hatholmen fyr ligger som ledefyr i innseilingn til Mandal. Fyret var bemannet fra det ble bygget i 1867 og frem til det ble automtisert i 1975. Etter automatiseringen ble det lite vedlikehold på dette som på flere andre kystfyr. Kystverket hadde mangel på ressurser til vedlikehold og Mandal Kytlag overtok da vedlikeholdsansvaret  for å kunne bevare stedet. Fyret er nå fredet og består av fyrvokterbolig med fyrlykt, uthus, hønshus, maskinhus, brygger båtopptrekk, naust og restene av en gammel taubane fra den lille havnen og opp til husene.

Bakke bro


Når man kjører over Tronåsen og kommer ned på sørsiden treffer man elven Sira som er forbindelsen mellom Sirdalsvannet og Lundevannet. I Haugesund bor det en gammel skipsrederfamilie som har sine aner nettopp fra dette stedet der veien krysser elven over Bakke bro. Konstruksjonen er kanskje den best bevarte hengebroen i Norge, åpnet i 1844 er den også landets eldste. Brokarene er stablet av steinblokker og selve brolegemet er av tre. Hele brospennet er på 53, 5 meter og største bredde er litt over 4 meter. På tross av alderen er broen fortsatt i daglig bruk. Både veien over Tronåsen og Bakke bro ble varig vernet i 1986.

Tronåsen


Veien over Tronåsen og Bakke bru er enveiskjørt og man man kjører fra nord mot sør. Avkjørselen fra E39 er like etter Moi og like før fylkesgrensen mellom Rogaland og Vest-Agder. Bakkene opp til toppen er bratte, smale og svingete. Uoffisielt er stigningen i de bratteste kurvene på opp mot 35% på det meste. Til sammenligning sier dagens norsk vegstandard at max stigning skal være 6-8%. Tronåsen ble bygget som hovedstamvei mellom Kristiansand og Stavanger, som en del av den Vestlandske hovedvei. Dette var også den første vegen for hjulgående kjøretøy mellom Stavanger, via Kristiansand til Christiania (Oslo). Byggingen startet i 1792 og vegen ble åpnet i 1844. Det er 8 hårnålsvinger på Rogaland siden og 3 på Vest-Agder siden. I starten var bilmotorene så svake at flere biler måtte rygge opp de bratte bakkene og bremsene så dårlige at man hogget et tre på toppen og drog dette etter seg ned de bratte bakkene på den andre siden. Fra 1931 var dette en fryktet distanse i Rally Monte Carlo som på den tiden ble startet i Stavanger. Vegen var i bruk helt til den nye jernbanetunnelen på Sørlandsbanen ble åpnet (1945). Den gamle jernbanetraseen langs Lundevannet ble da frigitt og bygget om til ny hovedvei. På det høyeste punktet av veien står den grensesteinen fra 1848. Her går skillet mellom de gamle Stavanger Amt og Lister og Mandal Amt. Veien er (ikke helt uventet) vinterstengt.

Snig

Man antar at det noe uvanlige navnet Snig kommer fra fjorden som "snig’er" seg inn mellom Underøy og fastlandet - helt til den treffer utløpet av elven Aunda. Det var et godt utgangspunkt for handelsvirksomheten som etterhvert etablerte seg her. Tømmersalget fra Sørlandet tok seg opp og elven Auna ble benyttet til fløting fra skogene i innlandet og ned til Underøy. Her ble tømmeret, som hovedsakelig var eik, hentet av danske og hollandske båter. Som betaling hadde de ofte med seg egne landbruksvarer. I 1715 var det ingen bro over elven og den eneste måten å krysse på var med båt. Under en storflom ved Valle kirke dette året kantret en av båtene når kirkefolket skulle fraktes over og 21 mennesker druknet i ulykken.Deler av elven ble og benyttet til dumping av ballast og dette er en av årsakene til at det i dag finnes flere små øyer innenfor elvemunningen.
På 1500-1600 tallet ble det bygget båter i Snig. Skotten William Brecklew var tidlig på 1600 tallet registrert med 2 båter i Snig, "Johannes" som kunne laste 300 tonn og den noe mindre "Maria". Den samme Brecklew var i 1666 oppført i borgerrullene i Kristiansand som skipsbyggermester i Snig. Her drev han det stort som skipsbygger og skipsreder, samt sagbrukseier på Foss, litt lenger opp i Audnaelven. På 1700 tallet hadde befolkningen øket så mye at de trengte 3 hus, på 1800 tallet var det 5 hus og på 1900 tallet var det bygget 25 hus. Dette var nok storhetstiden til det lille samfunnet. Lenger ute mot Lindesnes lå handelsstedet Svinør og på den tiden var Snig det nærmeste tettstedet med vegforbindelse. Det var nok også e av grunnene til at det var en viss aktivitet rundt fortolling av varer. Svensken Anders Jonstøl Undal fra Halmstad er den første tolleren som er nevnt i historien. Han var omtalt som "Toller under Lister" allerede i 1580. Han opererte da i distriktet fra Audnedal til Flekkefjord. Han eide også hele Underøy og der bodde han om sommeren. Etterhvert oppsto det en ny industri i Snig, nemlig produksjon av eikestaver til sildetønner. Det var grunnen til den 2. dampsagen i Norge ble bygget her i 1854 (den første var i Namsos året før). Det ble da behov for faste skipsruter for å få fraktet dette bl.a. til Haugesund. Dette var en stor forretning på den tiden og verdien av det hele ble taksert til vel kr. 8.000,-

tirsdag 25. august 2009

Furuholmen













En plass skal man jo tilbringe den tiden man ikke er ute og seiler....

fredag 7. august 2009

Lyngør













Lyngør er en gammel uthavn som ligger omtrent midt mellom Risør og Tvedestrand. Bebyggelsen ligger på flere øyer og er utilgjengelig uten båt. Det finnes verken bilveier eller biler ute på øyene. De små gangveiene som finnes, slynger seg flott mellom de gamle husene. I dag er det ca. 80 fastboende på Lyngør, mye takket være lokale virksomheter som restauranten Den Blå Lanterne, seilmaker Fredrik Brodersen sitt loft og Seilmakerfruens Kro. De fleste husene brukes som sommeboliger og i 1991 ble Lyngør kåret til Europas best bevarte tettsted. Lyngør er også kjent for det store sjøslaget som ble utkjempet mellom den dansk-norske og den engelske flåte (6. juli 1812). Bakgrunnen for slaget var at de engelske skipene var blitt sendt mot Norge for å nøytralisere den nybyggede fregatten "Najaden". Denne dagen lå "Najaden" for anker ved Sandøy, like sør for Lyngør, og kaptein Hans Petter Holm viste at engelsmennene krysset utenfor kysten. Han var derimot sikker på at de ikke ville forsøke å komme gjennom det grunne farvannet inne ved Sandøy. Når han oppdaget at så hadde skjedd forsøkte de å komme seg gjennom den indre passasjen østover mot Lyngør. Her var det vanskelig å navigere, men det langt raskere engelske linjeskipet "Dictator" hadde lokalkjente om bord. Når de kom til Lyngør ble de omseilt og slaget var et faktum. Kaptain James Stewart på "Dictator" var skotsk (ikke engelsk), og blant sitt mannskap omtalt som «Mad Jim». Han var nok også en større strateg en kaptein Hans Petter Holm ombord på "Najaden". Han satte "Dictator" med baugen på grunn slik at båten ble snudd med kanonene rettet mot "Najaden". Avstanden var bare 40 meter og "Najaden" ble senket med 4 tonn jernkuler i løpet av 15 minutter. Av en besetning på 315 ble 133 drept og 102 såret. Senere samme natt fikk de dansk-norske skipene samlet seg og tok opp jakten på "Dictator", men denne unnslapp østover under konstant kanonild. Med senkingen av «Najaden», det siste store skipet i flåten, var det definitivt slutt for den engang så mektige dansk-norske marine. Bare en håndfull små brigger og kanonbåter skulle fortsatt holde det gående i de 2 årene krigen varte fram mot det endelige nederlaget i 1814.

onsdag 5. august 2009

Jomfruland
















Jomfrulands historie startet under siste istid. Den gang var det meste av Skandinavia dekket av et 3.000 meter tykt islag. For ca. 13.500 år siden startet smeltingen og smeltevannet rant i store elver mot kanten av iskappen. Elvene tok med seg det som var av løse steiner og grus. Midt i denne smeltingen var det er kort kuldeperiode (på 1.000 år!). Dermed vokste isen litt og steiner fra smeltingen ble skjøvet opp mot det ra'et som i dag danner grunnen på Jomfruland. Det samme ra'et ligger faktisk rundt hele Skandinavia, men er bare godt synlig på strekningen fra Jomfruland og Stråholmen og sydover til Tromøy ved Arendal. Vekten av isen hadde presset ned landet og når isen smeltet steg landet og Jomfruland kom opp av havet. Man antar at denne landhevingen har vært på mellom 100 og 170 meter i dette området. På utsiden av øyen er det lange strender med rullestein, mens innsiden består av sandstrender og både frodig og sjelden vegetasjon. Jomfruland er også et yndet sted for ornintologer. Maleren Theodor Severin Kittelsen ble født i Kragerø (27.04.1857). Han illustrte norske folkeeventyr og i det berømte bildet av Nøkken, hentet han inspirasjon fra nettopp Fyrtjønn på Jomfruland. Går du forbi en sen kveldsstund, kan du kanskje ane konturene ute i vannet. Mange mener Kittelsen én gang for alle har avgjort hvordan norske troll egentlig ser ut...

tirsdag 4. august 2009

Stråholmen

















Stråholmen ligger like nordøst for Jomfruland og er en del av det samme ra'et. Holmen er bare ca. 1,5 km lang og 1 km. bred. Bebyggelsen ligger midt på øyen og er plassert slik at det er god utsikt mot sjøen på alle kanter. Historien kan føres tilbake til 1634. Den gang var holmen bebodd av en eneste familie. På 1700 tallet var Stråholmen (på samme måte som Jomfruland) eid av Larvik Grævskap og delt opp i 3 gårdsbruk. Frem til 1911 var det hovedsaklig losvirksomhet som var livsgrunnlaget og på det meste bodde det 50 mennesker her. Alle husene er stort sett fra seilskutetiden og er bygget som tradisjonelle skipperhus rundt et lite gresslagt torg. Foran husene ligger de gamle blomsterhagerne og bak ligger urte- og grønnsakshagene. Etter hvert som jordbruket ble viktigere ble det også satt opp noen små løer og uthus i tilknytning til bebyggelsen. Lenge kunne man livnære seg av jordbruk og fiske - nå er alle husene overtatt av sommergjester. På Stråholmen finnes det spesielt mange mange sjeldne blomster, trær og andre planter som knapt nok finnes noe annet sted i Norge. Man antar at mange ble hentet hit i seilskutetiden, men også at mange frø og spirer kan ha fulgt med skipsballast når seilskutene kom for å losse eller laste. I 1990 ble holmen fredet som naturreservat og landskapsvern område. De som har hus her har vært usedvanlig flinke til å bevare både bebyggelsen og resten av holmens originalitet - noe som er spesielt synlig i det åpne kulturlandskapet.