fredag 21. september 2012

Alpe di Siusi (Seiser Alm), Italy


Alpe di Siusi (Seiser Alm) er Europas største høylandsslette, ligger midt i nasjonalparken Parco Nationale Sciliar og er omtrent et helt ukjent område av alpene. En gang dekket den opp til 1/3 av hele Syd Tyrol. Dolomittene ligger som en krans rundt sletten med Langkofel i øst, Rosszähne og Molignon i sør («baksiden» av fjellet Rosengarten) og Schlern i vest. I nord er det bratte fjellsider ned til vintersportsstedet Val Gardena. I vest ligger Bolzano og i øst ligger Cortina d'Ampezzo. De høye fjellene sørger for at det er konstant og stabil klima. Den største byen under sletten er Castelrotto (grunnlagt år 982) den og ligger langs Strada del Vino, «vinveien» som dekker et stykke av strekningen fra Bolzano og sørover i retning Venezia.



Høyfjellsletten ligger på rundt 2.000 moh. og de eldste restene etter faste bosetninger er over 7.000 år gamle. På slutten av 1300 tallet var man skeptiske til å bruke slettene til beiter. Man var i følge flere sagn overbevist om at det bodde hekser i fjellene og at de fløy over slettene på vindfulle dager. Fra 1400 tallet og frem til i dag har slettene vært benyttet til mer permanente sommerbeiter og stølsdrift. Slik er det fortsatt og den eneste lyden du hører her er lyden av store alpe-kubjeller. En av årsakene til dette er at hele områder er stengt for biltrafikk mellom kl. 09:00 og kl. 17:00. Skal du inn med bil i denne perioden må du ha spesialtillatelse med formelle signaturer og stempel. Derfor reiser de fleste opp med kabelbanene som går fra Siusi og opp til den lille landsbyen Compatch. Herfra kommer du videre med heiser i alle retninger.

Den første som slo seg ned her i «moderne tid» var en kar med navn Max Aichner fra Tier. Han var besatt av tanken på å bygge seg en hytte tett opp mot fjellet Rosszähne. Med sine bare hender ryddet han grunnen og bar deretter opp alle materialene til hytten på ryggen. Hytten står der fortsatt og drives i dag som turisthytte av etterfølgere av Max Aichner. I nærheten ligger det en liten sjø som i følge sagnene ble dannet av tårene fra en lokal jente med kjærlighetssorg. For å komme dit må man gå med sikringstau langs en «Via Ferrata» (jerntrinn som er slått rett inn i den stupbratte fjellveggen). Bli her i mange dager og du har bare sett en brøkdel av landskapet.

torsdag 20. september 2012

Schlern


Bunnen av fjellet Schlern starter på 908 moh. og toppen ligger på hele 2.490 moh. Det er mulig å klatre opp veggen, men man kan også gå rundt på merket sti. Skal du opp må du først bestemme deg for hvilken av de 2 toppene du vil opp på. Et gammelt sagn sier at de hvite heksene som fløy over Seiser Alm på vindfulle dager hadde sitt tilholdssted på en av de 2 toppene av Schlern. Områdene rundt fjellet har vært bebodd siden år 888 – helt inntil det ble utslettet av kong Arnulf. Dette er for øvrig omtalt som en av hans mange store bragder. Løvehjerte den eldre bygde seg etter dette en stor borg og regjerte over området frem til en stor brann la hele dalen i ruiner (1857). Hva som var årsaken til denne brannen er det lite informasjon om, man så er det dertil bedre dokumentert hvorfor folk slo seg ned under dette fjellet. Det var rett og slett fordi det var et mildt og godt klima.

Den første som nådde toppen av Schlern var Johann Santer, en ivrig urmaker fra Bolzano. 2. juli 1880 stod han som første menneske på toppen. Etter det tok han samme turen over 400 ganger.

Langkofel & Plattkofel

 

De to fjellene, Langkofel ("Sasso Lungo") og Plattkofel ("Sasso Piatto"),  ligger like ved siden av hverandre og er på tross av dette formet helt ulikt. Plattkofel (høyre) er relativt enkelt tilgjengelig for en som er i utrolig god form, mens Langkofel (venstre) er bort i mot umulig å nå toppen på uten hjelm og klatretau. Av de 7 toppene som stikker opp på Langkofel er det 5 som er høyere enn 3.000 moh.

Legenden vil ha det til at Kong Laiadro en gang bodde her. Til han kom det en dag en vakker dronning som spurte om kongen kunne gi henne en plante som hun viste ville kurrere hennes alvorlig syke sønn. Kongen var for glad i plantene sine og avslo. Den vakre dronningen forsvant da umiddelbart i løse luften. Samtidig startet et veldig uvær rett over kong Laiadros borg og plutselig steg det opp et tårn av stein der borgen en gang hadde stått. Kongen (som antakelig hadde en smule høydeskrekk) kastet seg etter hvert ut fra toppen fjellet som steg opp og havnet (ikke helt overraskende) til slutt i bunnen av dalene under det nye fjellet. Neste morgen oppdaget en forbauset gjeter hva som hadde skjedd i løpet av natten. Det var visstnok da han skulle ha uttalt de bevingede ord: «Hvor i all verden kommer den lange steinen fra» - og etter den tid har navnet på fjellet vært Langkofel på tysk og Sasso Lungo på italensk. Moralen er kanskje at hvis man har et snev av høydeskrekk så man aldri svare nei til å luke litt i hagen – ikke vet jeg.  Når det gjelder Plattkofel er man derimot helt sikre på at den skrå flaten på sørveggen er dannet av gammel havbunn.

Den høyeste toppen (3.181 moh) har fått navn etter Paul Grohmann. Han var grunnleggeren av Østerrikes første alpine klatreklubb og også den den første som nådde toppen av Marmolada (høyeste fjellet i Dolomittene). Som en gest for dette fikk han oppkalt den høyeste fjelltoppen i Langkofel etter seg. Navnet ble endret fra "Sasso Levante" til "Ponta Grohmann" - "Grohmannspitze".

onsdag 19. september 2012

Rosengarten

 
Rosengarten er kanskje et av de flotteste fjellmassivene i Dolomittene. Dette massivet ligger og like ved grensen til den venetianske delen av fjellområdet. Man antar at disse fjellene er mellom 300-350 millioner år gamle og at de ble dannet av sedimentering på havbunnen. Dette er bl.a. dokumentert gjennom funn av definerbare sedimenter og fossiler av skjell – funnet helt opp på de øverste toppene. Man har og avdekket fossile fotspor etter dinosaurer som har beveget seg gjennom landskapet. Best bevart er sporene på toppen av Monte Pelmo. Her har dyret gått gjennom det som det som den gang var fuktig jord. Ekstra spennende blir jo dette når disse sporene avdekker at det er snakk om 3 helt ulike dyreraser som har gått i samme retning. Om den siste jaktet på den første eller den andre er det ingen som vet.

Hvis du på dette tidspunktet begynner å bli lei av å lese om disse fjellene, kan det kanskje være greit å kjenne til at en av Nord-Italias beste naturist senter ligger i dalen like under fjellet Rosengarten. Vil du derimot vite mer om fjellet kan du lese at det i dag er 18 fjelltopper i Dolomittene som er høyere enn 3.000 meter og alle står på UNESCO’s liste over verdensarven. Den 26. juni 2009 ble det spesifisert at Rosengarten, Latemar og Bletterbach på grunn av sin særstilling skulle stå oppført separat.

Passo Sella



Veien over Passo Sella går tett opp mot de mest imponerende fjellveggene i Monzoni masivet. Dette område ligger omtrent midt i sentrum av Dolomittene og fjellgruppen rammes inn av 4 frodige daler: Val Badia, Val di Livinallongo, Val di Fassa og Val Gardena. I disse 4 dalene ligger det så 5 viktige byer: Canazai, Selva di Val Gardena, Corvara, Colfosco og Arabba. Den eneste måten man kan forflytte seg mellom disse byene er over et eller flere av de 4 fjellpassene: Pordoi, Campolongo, Gardena og Sella.

Det høyeste fjelltoppen rundt Sella passet er «Boe» som er 3.151 moh. og virker helt utilgjengelig. Det går derimot en kabelbane nesten opp til toppen og det er bare ca. 200 høydemeter å gå før man er helt oppe. I godt vær vil du angre på at du ikke tok deg tid til denne turen. Fra toppen ser man nesten alle da andre toppene i Dolomittene. Bryr du deg ikke om utsikten så kan det kanskje greit å vite at toppen er som en steinørken uten noe form for vegetasjon. Det er kanskje dette som få deg til å tenke på Dantes Inferno når du oppdager de gigantiske revnene i fjellstrukturen.

tirsdag 18. september 2012

Passo Pordoi



Det er utallige hårnålssvinger på vei opp til Passo Pordoi. Hver sving er nummerert med et eget skilt som også angir høydemeter. Veien slutter på 2.239 moh og her ligger basestasjonen til kabelbanen. Den tar deg helt opp på topp platået av Sass Pardoi. Banen ble konstruert i 1962 og fullstendig oppgradert i 1994/95. I dag har de 2 vognene en kapasitet på 65 personer hver og det tar bare 4 minutt å bli fraktet opp til toppen på 2.959 moh.

Canazai


Canazei er kanskje en av de beste vintersportsstedene i Italia. Tett opp mot topper på over 3.000 meter ligger det en mengde heisanlegg og et utall preparerte løyper med internasjonale mål - fra toppen av fjellene og helt ned til målområdet på byens torg. Fra sentrum i Canazai ser man og toppen av det snøkledde Marmolada. Dette er det høyeste av de klassiske Dolomitt fjellene og toppen på 3.342 moh. er konstant dekket av en isbre.

Marmolada, Veneto, Italy



Marmolada er det høyeste fjellet i Dolomittene. Det starter like øst for Trento og ca 10 mil nord for Venezia. Fjellet strekker seg ca. 6-7 km i øst/vest retning rett gjennom et imponerende område av Dolomittene. Det høyeste punktet er Punta Penia på 3.343 moh. Langs denne fjellkammen ligger det ytterligere 4 topper på over 3.000 meter.  I sør ender det hele i en 800 meter høy fjellvegg ned mot Val Pettorina og på nordsiden ligger den største isbreen i Dolomittene - «Ghiacciaio della Marmolada». 
Før første verdenskrig gikk grensen mellom Østerrike og Italia rett over toppen av Marmolada. Det østerrikske forsvaret bygget den gang en hel «isby» inne i breen (på 2.700 moh.). Den bestod av flere kilometer med lange ganger, brakker, kassamatter og egne lagerrom for ammunisjon og forsyninger. Når breen nå trekker seg tilbake dukker det stadig opp nye effekt fra den gang breen var bebodd av disse soldatene.
Den første som nådde toppen av Marmolada var den østerrikske klatreren Paul Grohmann fra Wien. Han var og den første som tegnet nøyaktige kart over Dolomittene og som allerede i 1877 forutså at Dolomittene en gang ville bli et populært turområde. I 1862 grunnla han en ny klatreklubb i Østerrike. Det var den andre av slike klubber i verdenshistorien (den første var British Alpine Club fra 1857). Som en egen gest i den forbindelse ble den siste ubestegne toppen på Langkofel (se egen beskrivelse) døpt om fra Sasso di Levante til Grohmannspitze.





 

Lago di Carezza (Karerzee)


På vei opp til det 1.750 meter høye Passo di Costalunga (eller Karer passet) går veien forbi et aldri så lite naturfenomen, Lago di Carezza. Dette er en liten innsjø som helt endrer karakter alt etter årstidene. Skogen rundt innsjøen er så intenst grønn at det tilsynelatende farger vannet. Dette er derimot bare det samme fenomenet som inntrer når himmelen farger havet blått. Vannet er krystallklart og man ser bunnen helt ned til 20 meters dybde om sommeren. På vintertid er det derimot bare 5 meter dypt. Da henter man ut den helt spesielle fiskestammen som lever her. Fiskene får overvintre i egne basseng for at man skal kunne bevare de få eksemplene som finnes av arten. Skogen her vokser sakte og nesten helt uten noen påvirkning av vind. Derfor er trærne i denne skogen spesielt ettertraktet av instrumentmakere fra hele verden. Alle disse fenomene har og gitt grobunn til flere merkelige sagn og fortellinger fra området. Fjellkjeden i bakgrunnen er derimot helt konkret og utgjør en del av Costalunga i Dolomittene.

Glorenza (Glurns)



Glorenza er en litt spesiell liten by som det er lett å overse. Dette er på mange måter middelalderbyen som alle glemte og som derfor fikk være i fred for både utbyggingskåte politikere og masende turister. Bymuren står slik den alltid har gjort og det er fortsatt bare 3 byporter inn til det sentrale torget. Innfor bymurene finner du fortsatt små bondegårder som tørker høyet på gammelt vis, håndlagde stiger for å høste eplene og trange gater med et lite hotell og noen få sjarmerende spisesteder.

Her er det ingen kjøpesenter og ingen travel biltrafikk – alle har tid til å sitte ned og høre på fuglekvitter. Byen hadde i 2010 hele 880 innbyggere og ligger i Trentino (som er i den italienske delen av Syd Tyrol).

Passo Stelvio (2.757 moh)




Stelvio passet er Italias høyeste fjellovergang. Det ligger mellom vintersportsstedene Bormio og Val Gardena – på veien mot Bolzano og Cortina D’ampezzo. Bilveien går på det høyeste opp til 2.757 moh. Utsikten er imponerende på begge sider av passet, men du oppdager raskt at det er vanskelige kjøreforhold. Hele 48 hårnålssvinger opp og omtrent like mange ned igjen. Kurvene er så krappe et det nesten er så vidt man kommer rundt i en engang. Kjøring med alt som er større enn en vanlig personbil er derfor strengt forbudt.  Den mest kjente trafikkulykken i dette passet er nok når den verdensberømte engelske racerbilkjøreren Stirling Moss kjørte utfor veien i 1990. Passet er nok like vel mest kjent som en utfordrende klatreetappe på sykkelrittet Giro d’Italia. Det første sykkelritt gikk over her så tidlig som i 1953. Nå stenges passet for biltrafikk en dag i August. Denne dagen arrangeres det sykkelløp over paset. Et sykkelløp med over 8.000 påmeldte. Hvor mange av disse som dør av utmattelse før de kommer til toppen er for øvrig litt uklart.



Veien over passet ble bygget mellom 1820-1825 og poenget var å knytte sammen provinsen Lombardia. Dette var en gang en del av Østerrike. Senere er som kjent Lombardia blitt en betydningsfull region i Italia. BBC programmet «Top Gear» har kåret dette til "The greatest driving road in the world" og utforløypen fra toppen og ned mot Val Gardene («Pista Stelvio») er en av de mest krevende i Wold Cup. Denne passerer for øvrig like utenfor kjøkkenvinduet til alpinlegenden Gustavo Thöni – han som hadde den stygge uvanen å slå vår egen Erik Håker. Tar man disse treningsforholdene i betraktning – så var det kanskje ikke så merkelig.
 
Passet er bare åpent i 4 korte sommermåneder (Juni - September). Fra toppen av passet er det i denne perioden mulig å ta gondolbaner videre opp til flere imponerende sommerskisenter på isbreene som dekker fjelltoppene.  Passet krysser gjennom den enorme nasjonalparken som betegnende kalles "Parco Nationale Grand Paradiso".

mandag 17. september 2012

St. Moritz



St. Moritz endret seg fra en liten "alpe-bygd" til en betydningsfull «alpe-metropol» tidlig på 1800 tallet. Årsaken var at det kom flere og flere engelske turister til områdene rundt byen. I starten var det sommerturister som ville klatre i fjellene, men etter hvert ble det også gode forhold for vinteridretter. I 1928 og 1948 ble det arrangert olympiske vinterleker i byen. Norge tok 6 medaljer i 1928. Sonja Henie og Ivar Ballangrud tok hver sin, mens  Johan Grøttumsbråten alene tok 2 medaljer (18 km. langrenn og kombinert). De øvrige medaljene gikk til Alf Andersen (hopp) og Bernt Evensen (500 skøyter). Under OL i 1948 ble det 4 norske medaljer (1 i hopp og 3 på skøyter).



I dag er det 2 tettsted som til sammen utgjør St. Moritz. Nede ved sjøen ligger St. Moritz Bad, litt lenger oppe i fjellsiden ligger St. Moritz Dorf. Parkering er i bunn av dalen, men fortvil ikke – det går en vanvittig rulletrapp fra parkeringshuset i bunn av dalen og helt opp til sentrum av St. Moritz Dorf. Butikkvinduene viser at kjøpekraften er over et middels nivå. St. Moritz er for øvrig kjent for en ting til – nemlig det stedet i Sveits som har flest soldager – 322 soldager på et normalt år er jo egentlig ganske imponerende for et tettsted som ligger på 1.852 moh.



Alp Grüm



Alp Grüm er egentlig en liten jernbanestasjon på Bernina banen. Lik før ankomst på stasjonen gjør banen en imponerende 360 graders sving inn på området. I dag finnes det et lite hotell og en koselig restaurant her. Det er bygget på restene av et viktig observasjonspunkt fra siste verdenskrig. Hotellet benyttes i dag for det meste av studenter og av ivrige fjellfolk. Utsikten er formidabel og Palü isbreen (Vadret da Palü) utgjør sammen med brevannet under (Lach da Palü) en dominerende del av landskapet. Breen ligger mellom fjelltoppene Piz Palü (3.901 moh) og Piz Varuna (3.453 moh).

 

Herfra starter også ruten som kalles «Panorama stien». I gamle dager tok den 1 time på eselryggen – i dag må du bruke egne føtter. Turen går fra Alp Grum, et stykke ned i dalen før den igjen stiger til panoramapunktet som heter «Poschiavo».  Den franske forfatteren Marcel Proust  reiste over her i 1896. Da han kom fram på kanten og så ned i dalen skal han visstnok ha uttalt «Herfra kan man se hele Italia». Muligens var dette en noe forenklet konklusjon fra en forfatter som greide å bruke 3.200 sider fordelt på 7 bind å forklare at han var på sporet av den tapte tid. Denne ruten ble derimot ikke etablert utelukkende for å nyte den imponerende utsikten. Ruten heter «Via Valtellina» og var rett og slett hovedveien fra Italia gjennom Sveits og til Østerrike. Det finnes og en annen rute med utgangspunkt fra Alp Grüm. Det er en liten kuriositet og stien benyttes faktisk som praksisfag for ingeniører som skal studere vannkraftutbygging.

Bernina Express / Passo del Bernina



«Bernina Express» (forlengelsen av «Glacier Express”) er jernbanen som tar deg fra Tirano i Italia over fjellet via St. Moritz og derfra videre via Davos til Chur i Sveits. Herfra kan du komme deg videre på jernbaner i hele Europa. Selve banen stopper egentlig i Zermatt, men vil man enda videre opp mot Matterhorn kan man stige på tannstangsbanen opp til Gornegrat. Denne stopper på 3.089 moh. (se egen beskrivelse)

Den første kilometeren av Bernina Express på den italiensk siden av grensen og hele resten av strekningen ligger i Sveits. Det offisielle navnet på de 2 banestrekningene som ble koblet sammen i 2008 er Rhaetian Railway. På strekningen fra Tirano til Chur krysses 2 imponerende pass, det første over Bernina passet (2.309 moh) og det neste mellom Preda og Samedan (1.750 moh). Dette er ikke bare imponerende ingeniørkunst, det er rett og slett nesten frekt å bygge en jernbane i dette terrenget. Begge banene ble bygget mellom 1895 og 1905 og har imponerende 55 tunneler og 196 viadukter. Den høyeste viadukten er bygget i stein og går i en bue over dalen Landvasser. Høyden er ca. 70 meter og på toppen er den så smal på toppen at det kun er plass til sporet.



På sin vei fra Tirano og opp til toppen av Bernina passet klatrer toget opp til 2.309 moh. Det er en stigning på nesten 2.000 høydemeter på ca. 90 min. Fortsatt er det ytterligere 1.000 meter opp til de høyeste toppene man ser rundt passet. Herfra går banen i en litt enklere «nedstigning» ned mot St. Moritz. Kostnaden for den mest kompliserte delen av banen (Bernina) var på over 50 mill. sveitserfranc for 100 år siden og argumentasjonen for bygging av banen var primært å frakte varer over alpene, men også å sørge for en bedre infrastruktur for de som var bosatt i noen (på den tiden) nokså øde fjellområder i Sveits. Banen har for det meste vært vinterstengt, men i de siste årene har man gått til anskaffelse av automatisk og moderne brøyteutstyr som gjør det mulig å holde banen åpen det meste av vinteren. Fra toppen av passet går det gondolbaner videre opp i fjellet. Den lengste banen tar deg opp til toppen Diavolezza (2.973 moh). Det høyeste fjellet er derimot Cambrenne (3.604 moh).
 
Bernina Express er en av 3 europeiske jernbanestrekninger som står på UNESCO’s verdensarvliste, og tar man en tur over fjellet er det nokså innlysende hvorfor.

Følg turen på YouTube: https://youtu.be/Mw9qiV7XlFs







søndag 16. september 2012

Tirano, Lombardia, Italy


Tirano er egentlig en gammel middelalderby som hadde sitt utspring som handelssted fordi den lå på den gamle handelsruten mellom fjellene i Sveits og de gamle byene rundt Comosjøen i Italia og Luganosjøen i Sveits. I dag er det lite som minne om en middelalderby, men med litt tålmodighet er det ikke så vanskelig å finne frem til den gamle bydelen. I dag er nok byen mest berømt som endestasjon for Bernina Expressen. Dalsøkket med jernbanesporet er så trang at det ikke er plass til både hus, bilvei og jernbane på en gang. Banen går derfor rett gjennom byens gater – uten noe annen forvarsling enn lyd- og lyssignal.