søndag 17. november 2013

Castellina in Chianti

 
I vinområdet like nord for Siena ligger de gamle landsbyene på rekke og rad - Gaiole in Chianti, Radda in Chianti, Greve in Chianti, Castello di Brolio (se egen beskrivelse) og Castellina in Chianti. Da vet du også hvilket vindistrikt det er snakk om. I moderniseringens navn er det visse urbane trekk som har sneket seg innenfor bymurene i disse landsbyene, men for det meste har de greid å bevare sitt særpreg.
 
Castellina in Chianti er opprinnelig fra middelalderen, bygget slik det var vanlig på den tiden – med en solid bymur for å kunne forsvare seg mot mektige fiender.  Midt i byen ligger den gamle borgen, «Rocca Comunale». Denne ble bygget sent på 1300 tallet og er i dag arkeologisk museum (Museo Archeologico del Chianti Senese). Fra borgen kommer man inn i en litt merkelige underjordiske gangveien som heter «Via delle Volte» og som i middelalderen ble benyttet for å forflytte både innbyggere og soldater usett rundt byen.  Gangveien er omtrent usynlig fra utsiden, men der det var mulig ble det bygget små skyteskår i muren. På den måten ble dette også en viktig del av byens forsvarsverk. Gangveien er nå restaurert og her finnes det både restauranter, kunstgalleri og noen gamle vinkjellere. På tross av dette er det gamle og litt mystiske preget i tunnelen beholdt – godt hjulpet av kreativ lyssetting.


Også denne byen lever for det meste av vinproduksjon. Den mest kjente er nok kanskje Castello Verrazzano som er en Chianti Classico vin. Produksjonen, som har pågått siden 1485, skjer nå like utenfor byen og vingården tar i mot besøkende for både overnatting og vinsmaking. Den som vil vite mer om lokal vin- eller olivenproduksjonen rundt i Castellina in Chianti kan besøke Bottega del  Vino Galo Nero som ligger midt i byen. Her har de oversikt over hvilke andre vingårder som tar i mot besøkende for vinsmaking.

torsdag 14. november 2013

Villa Vignamaggio


På denne vingården sies det at neste gang du ser på Leonardo da Vinci sitt bilde av Mona Lisa – så skal du ikke se på smilet hennes, men på landskapet i bakgrunnen. Modellen Leonardo da Vinci brukte da han malte dette bildet var nemlig datteren i den aristokratiske familien Gherardinis. Det var Gherardinis familien som skapte Villa Vignamaggio på 1400 tallet. Tilfeldighetene ville det slik at selveste Leonardo, som vokste opp like i nærheten og som var en nær venn av familien Gherardinis, også bodde på vingården i en periode. Her var det altså kombinasjonen av det flotte landskapet, en dyktig maler og en vakker ung modell – dermed ble et av verdens mest kjente malerier en realitet.


Nå har dette stedet faktisk en enda mer spesiell historie som går utenpå historien om Mona Lisa. Det var nemlig slik at Villa Vignamaggio og Gherardinis familien ble sett på som en del av datidens Florentinske adel. De tilhørte så absolutt «fiffen» i Firenze og hadde nok også sine spesielle fordeler av det. På den tiden måtte man derimot enten være pro den katolske kirken, dens relativt korrupte kardinaler og deres komplette undertrykkelse av byens borgere – eller man ble sett på som motstander av den hellige kirken og måtte da også ta konsekvensene av sine kjetterske holdninger.  Var man i den første kategorien så levde man trygt og komfortabelt, men kom man på kant med kardinalene ble livet straks mye mer komplisert. Uheldige Gherardinis var egentlig nøytral i denne konstellasjonen, men kardinalene mente han ikke støttet godt nok opp med penger til den styrtrike og meget mektige kirken i Firenze. Han kom derfor på kant med kardinalene og det resulterte i at familien i løpet av ganske kort tid mistet alle sine forretninger og derfor snart var på konkursens rand. Når det var slutt på pengene og Gherardinis i realiteten var konkurs, måtte de selge vingården. I denne handelen overtok den nye eieren hele gården med bygninger, vinmarker og alt interiør, herunder også Leonardo da Vinci's bilde av Mona Lisa. Som om ikke det var nok, så overtok han også datteren som hadde stått modell or bildet i denne handelen. Gherardinis familien måtte flytte i skam og valgte da å etablerte seg med et nytt liv og ny identitet, de emigrerte til Irland. Gherardinis familien hadde et kort og ukjent mellomnavn i familie treet, nemlig Fitz. Dermed ble Gherardinis navnet først endret til Gerhald når de ankom Irland og senere igjen endret til Fitz Gerald før det til slutt ble Fitzgerald. Lyder det navnet kjent?

Ikke det - da bør du lese videre.
Siste gang maleriet av Mona Lisa var på «verdensturne» var det også innom Amerika. Da flyet med maleriet landet på flyplassen (som senere fikk navnet John F. Kennedy Airport) i New York var det en fasjonabel velkomstkomite som hadde møtt opp. I spisen for denne stod daværende president John F. Kennedy. Hans har avstamming fra Irland og hans mellomnavn er nettopp Fitzgerald.



I dag er Villa Vignamaggio eid og drevet av den rike italiensk kjendis advokaten Gianni Nunziante. Han kjøpte hele vingården med 85 rom og alt som var av produksjonsutstyr, vinmarker og olivenlunder i 1988. «Her var det en berømt vingård for over 500 år siden og slik skal det fortsatt være» sier advokaten. Etter den tid har han investert en formue i nytt produksjonsutstyr for å kunne bevare Villa Vignamaggio som produsent av noen av de beste Chianti vinene som kan lages. I dag produseres det (heldigvis) ca. 150.000 flasker vin her. Vingården er også hotell og du kan bo nokså eksklusivt med en utrolig utsikt over Toscana, vandre rundt i det imponerende hage anlegget, sitte på terrassen der Leonardo og Mona Lisa opphold seg eller bo på de samme rommene som ble brukt under innspillilngen av filmen «Much ado about Nothing» med Kenneth Branagh og Emma Thompson i hovedrollene. Filmen er basert på Shakespeare’s tekster og for denne filmen kunne man neppe ha funnet en bedre «location» enn vingården Villa Vignamaggio.

onsdag 13. november 2013

Castello di Brolio



Vinslottet Castello di Brolio har vært i familien Ricasolis eie siden år 1141. Dette er den eldste vingården i Italia og den 2. eldste i hele verden. Helt siden 1141 har det bodd en Ricasoli med familie på dette slottet. Det er bygget i klassisk stil og bærer nok så tydelige tegn på at det ikke alltid har vært stille og fredelig på de omliggende vinmarkene. Selve slottet er egentlig en solid festning med høye murer og brede vollgraver. Nærmeste småby heter Gaiole in Chianto, men der bare 20 km. til Siena. På tross av den korte avstanden til Siena har alltid Risacoli familien vært orientert mot  Firenze. I tidlige tider var dette en utpost for Firenze, ytterst ute mot erkerivalen Siena. På grunn av sin strategiske betydning er slottet blitt ødelagt og gjenoppbygget flere ganger. Merker etter bombing under sist verdenskrig er fortsatt synlige i slottsveggene.
 
 
Den siste dominerende eieren av slottet var Bettino Risacoli. Han bodde her på 1800 tallet. I tillegg til å modernisere hele bygningsmassen anla han også store parkanlegg i forbindelse med vinmarkene. Innenfor murene ligger det et eget kapell som er tilegnet San Jacopo. Under dette kapellet er det en egen krypt der tidligere familiemedlemmer ligger begravd. Ellers er slottet utrustet med mange av Bettino Ricasoli private eiendeler, bl.a. hans store våpensamling og en imponerende samling med mineraler fra hele verden. Alt dette er nå samlet i et eget familiemuseum. Bettino Ricasoli ble ofte kalt Jern-baronen på folkemunne. Han var prinsippfast og streng med klare oppfatninger om hvem som alltid hadde rett og hvem som aldri kunne tillate seg å opponere. Hans navn er også tett knyttet til Chianti vinen Brolio. Det var nemlig Bettino Risacoli som oppdaget Chianti vinens egenskaper gjennom å blande sammen 3 ulike druesorter i ulike mengder. Denne oppskriften var i bruk helt frem til 1967 og vinen de laget var Chianti Classico DOC. Det var Risacoli som la grunnlaget for den kvalitetsvurderingen som fortsatt brukes på Chianti viner den dag i dag.  

 
De er en legende knyttet til vinslottet Castello di Brolio, nemlig at selveste Bettino Ricasoli fortsatte å spøke i korridorene etter sin død. Enkelte mener de har sett han gående rundt i de store salene og andre mener de har sett han ridende på en hvit hest gjennom de engelske hagene. Årsaken til denne overtroen er nok at hans tjenerskap i en periode etter hans død mente noen måtte ha sovet i sengen hans siden sengetøyet var uryddig hver morgen. I sin iver etter å skape et ikon glemte de å se etter hvor hundene hans var om natten. Uansett årsak – for en som liker Chianti viner er dette hellig grunn!

tirsdag 12. november 2013

Montalcino


Montalcino er synonymt med Brunello– en av de absolutt beste italienske vinene. Byen er gammel, den ble grunnlagt av etruskerne omtrent i år 840 f.kr. Navnet kommer av de store eikeskogene som en gang dekket dette området. I dag er skogen for det meste hugget ned og bakkene rundt byen benyttes til både oliven og vinproduksjon. Byen beliggenhet er langs den gamle ruten som knyttet sammen stormakten Frankrike med Roma. Derfor har den til stadighet også vært utsatt for fiendtlige angrep – noe som sikkert også var en viktig begrunnelse for å bygge den store borgen som ligger midt inne i byen.


I 1260 var Montalcino en del av Siena. Da Firenze, med den kjente pave familien Medici i spissen, bekjempet Siena i 1555 ble også Montalcino trukket inn i konflikten. Byen holdt ut i 4 år, men måtte til slutt kapitulere for Firenze. Etter den tid har det vært relativt rolige forhold rundt byen.




I dag er Montalcino verdenskjent for sin vinproduksjon. Mest kjent er Brunello di Montalcino. Den er laget av druen Sangiovese som dyrkes best i dette området. I 1960 var det 11 vinprodusenter i byen og i dag er det over 200. Til sammen produserer disse over 330.000 kasser Brunello vin hvert år. Brunello var den første vinen som ble klassifisert med kvalitetsstempelet DOCG (Denominazione di Origine Controllate e Garantitta). Vanlig Brunello vin er lagret i 5 år og den beste heter Brunello Riserva og er lagret i 6 år. Det finnes også Brunello viner som klassifiseres med en lavere grad (DOC). Den er laget av de samme druene, men er bare lagret i 1 år før den sendes til markedet. Reglene for klassifisering av vin i Toscana er ikke bare avhengig av kvalitet på råstoff og produksjon, men også avhengig av det totale volumet som produseres. Derfor finnes det gode viner som er blir klassifisert som «Super Toscana». Dette kan være den samme DOCG vinen, men laget som overproduksjon fordi det finnes større tilgang på druer enn det som er planlagt. Av samme årsak lages det også halvtørre hvitviner i området. Den mest kjente av disse er Moscadello di Montalcino. Synes du det er spennende med klassifisering av italienske viner kan du også lese tilsvarende om Chianti viner under beskrivelsen om de berømte vinslottene Castello di Brolio og  Villa Vignamaggio.  

mandag 11. november 2013

Bagno Vignosi

Bagno Vignosi er en liten by som ligger på en forhøyning i Val d’Orzia. Det som er spesielt med denne lille byen er at den er bygget opp som en ring rundt en stor termisk kilde. Jordsmonnet i Val d’Orcia dalen består for det meste av leirgrunn og da er det også vanskelig å finne vann. Området rundt kildene ble derfor særdeles verdifullt. Selve kilden ligger helt på toppen og det naturlige fallet ned i dalen kunne derfor utnyttes til å lage flere mølle anlegg. Takket være den konstante vanntilgangen fra kilden og høydeforskjellen mellom kilden og dalen under var det mulig å drive møllene også i det tørre sommerhalvåret. På det meste var det 4 store møller i bakkene ned til dalbunnen, alle koblet sammen med et finurlig system med kanaler og basseng hugget rett inn i fjellet. Det må ha vært særdeles vanskelige arbeidsforhold i møllene. Vannet holder 50 grader og luft fuktighetene var ekstremt høy.

Møllene fikk navn etter hvor de lå i bakken. Den øverste av de 4 møllene het «Molina di Sopra» og den nederste het «Molin da Piedi». Man brukte ikke horisontale møllesteiner slik vi er kjent med, men roterende vertikale møllesteiner – en teknikk som kalles «ritrcine» og som var i bruk over hele Europa. Man antar at møllene var bygget mellom 12. og 13 århundre og at de var eid av den lokale godseier familien Tignosis. Like ved ble det på samme tid bygget en borg som heter «Torre dei Mulini». Her finnes det lite dokumentasjon, men man antar (blant annet på grunn av navnet) at den ble bygget for å kunne forsvare møllene i Bagno Vignosi.

Møllene ble for det meste brukt som kornmøller, men i en periode midt på 1400 tallet ble noen av dem også benyttet til ullproduksjon. Etter at møllene ble stengt forfalt hele anlegget nokså raskt og i dag er det bare kanalene og vannmagasinene som fortsatt er synlige. I en kort periode etter møllenes storhetstid var Bagno Vignosi en liten kurby. Bassenget med kilden ligger fortsatt der, men i dag blir den ikke benyttet til noe annet enn pynt. Resten av det blå vannfallet benyttes derimot fortsatt til bading.

onsdag 6. november 2013

Montefiorialle



Den lille byen Montefiorialle ligger på en fjelltopp ved Greve in Chianti, den kjente vin  byen like utenfor Firenze. Borgen midt i byen ble bygget i 1088 og helt frem til det 18. århundre var navnet Monteficalle. Både borgen og byen var lenge i privat eie og ble brukt som bolig for Gerardo og Gisla Guinildo, sammen med moren som heter Rolando Emengarde. Det første skjøtet på at de var rettmessige eiere er datert til 4. mars i 1122. For så vidt er ikke dette noe poeng ut over at det var en adelig familie med germanske røtter.


Byen er bygget i en oval form rundt borgen og hovedgaten er bare knape 300 meter i omkrets og heter Via del Wary av Passignano. Dette skyldes at nettopp denne gaten ligger midt i krysningspunktet mellom de gamle hovedveiene fra 3 kjent omkringliggende daler – Val dElsa, Val di Pesa og Greve (som alle er kjent for sine gode Chianti viner) – og regionens hovedstad, Firenze. På den tiden var Firenze en betydelig militærmakt og selv den lille fredelige fjellbyen Montefiorialle så behov for å bygge tykke bymurer rundt det hele, murer bygget av lokal stein og satt opp mellom det 13. og 14 århundre. Byens er for øvrig i en gjennomført middelalder stil.

Den mest kjente innbyggeren (man kjenner til) er den berømte italienske sjøfareren og oppdagelsesreisende Amerigo Vespucci, mannen som har fått hele det amerikanske kontinent oppkalt etter seg. Byens lille kirke er dedikert til Santo Stefano - og da er det ikke den lille fangeøyen med samme navn som ligger langs kysten mellom Roma og Napoli, men den bulgarske helgenen St. Stefan som levde mellom år 997 og år 1001. På godt italiensk vis heter derfor også den lille kirken Chiesa di Santo Stefano a Montefiorialle.

Her finnes det ikke biler og det er knapt nok plass til en sykkel i gatene. Det beste fremkomstmiddelet i Montefiorialle utvilsomt et par gode sko....

L’Abbazia di Sant’ Antimo


Starten på byggingen av klosteret L’Abbazia di Sant’ Antimo var allerede i år 814, men det stod ikke helt ferdig før sent i det 11. århundre. Hele kloster komplekset skal i følge sagnet være bygget på direkte ordre fra Charlemagne, kongen av Frankrike. Det finnes derimot ingen dokumentasjon på nettopp dette, men sagnet sier videre at han kom med denne befalingen på vei hjem fra et besøk hos pave Hadrian den første i Roma. Klosteret ligger nemlig langs den gamle hovedveien fra Frankrike til Roma og på vei hjem måtte både han og hele hans hær slå leir akkurat her, de var utsatt for en epidemi. Nå gikk det heldigvis slik at alle ble friske under oppholdet og slik blir lett oppfattet som et godt tegn fra oven. Charlemagne skal derfor ha beordret at det ble bygget et stort nytt kloster som takk. Under sitt besøk i Roma hadde Charlemagne fått med seg noen gaver fra pave Hadrian, nemlig likene til de to martyrene Antimo og Sebastion. Om det var disse to likene som var årsaken til epidemien eller at de ble friske, sier denne historien ingen ting om. De ble derimot begge gitt videre i gave til det nye klosteret som skulle bygges – og så vidt man vet svever de kanskje enda over de toskanske åsene rundt klosteret…
 
 

Charlemagne – eller Karl den store som han kanskje er bedre kjent som – var konge av Frankrike fra år 768 og konge av Italia fra år 774. Fra år 800, etter at Romerrikets fall, regnes han også som den første keiser av hele det vestlige Europa. Landet han regjerte over ble kalt det Caroligianske riket og strakk seg fra Pyreneene i sør til Danmark i nord, og tvers over hele Europa fra øst til vest.

Egentlig var det sønn til Charlemagne (Louis Pior) som fikk fart på byggingen av klosteret. Når det stod ferdig ble det gitt i gave fra Louis Prior til den mektige Benediktiner ordenen. Abbeden ble da raskt en av de største landbaronene i hele Siena området. Han styrte over 38 kirker og eide over 1000 hus rundt om i sognene sine. Dette gjorde at abbeden etter hvert ble en mektig og truende mann for militærmakten i Siena. Etter råd fra de katolske kardinalene i Siena bestemte derfor paven i Roma at klosterets betydning måtte reduseres slik at de miste sin truende makt og posisjon i området. Bygningsmassen ble kraftig redusert og alle kunstskattene samlet sammen og sendt til Siena og Vatikanet.  Det som stod igjen var et nokså ribbet kloster. Det som står igjen i dag er bare en liten fraksjon av dette igjen.  På 1900 tallet ble restene av klosteret helt forlatt.

mandag 4. november 2013

Vinci


 
Byen heter Vinci og dens største severdighet heter «Museo Leonardiano». Da har du sikkert allerede gjettet deg til hvem som er byens store sønn – nemlig Leonardo di ser Piero da Vinci. Navnet betyr «Leonardo, sønn av Messer Piero fra Vinci». Leonardo var nemlig født utenfor ekteskap i 1482. Moren var bondejenta Catarina og faren var den florentinske notaren Piero da Vinci. Den unge Leonardo hadde ikke noe etternavn og ble derfor bare kalt Leonardo da Vinci – «Leonardo fra Vinci». Man vet ikke så mye om de første årene i Leonardo da Vincis liv annet enn at han først bodde i Anchiano som er nabobyen til Vinci. Deretter flyttet han til Vinci og bodde hos faren og hans kone Albiera.
Leonardo ble etter hver en fremragende ingeniør og oppfinner, med ideer som lå langt forut for hans tid. På tegnebordet oppfant han helikopteret, stridsvogner, bruken av konsentrert solenergi, kalkulatoren, dobbeltskroget, en maskin som kunne lage spoler og en som kunne måle strekkfasthet i faste materialer, samt en grunnleggende teori for platetektonikk. Som vitenskapsmann gjorde han oppdagelser i anatomi, astronomi, byggeteknikk, optikk, energi og hydrodynamikk. Få av hans ideer, tegninger og konstruksjoner ble egentlig realisert i løpet av hans levetid. En forklaring på dette kan være at hans ideer er dokumentert gjennom 13.000 sider notater og tegninger. Her var et en god blanding av både kunst og vitenskap. Man trodde først at disse dokumentene var skrevet i koder, men årsaken var at Leonardo var venstrehendt og skrev baklengs – det vil si fra høyre mot venstre, som i orientalske skriftspråk. Leonardo laget også sine egne ord. Flere korte ord ble til et langt og lange ord ble delt opp i flere korte ord. I hans tekster var det heller ingen komma eller punktum. Når en enkelt side på toppen av dette var en samling notater med helt forskjellige emner, ble det ytterst vanskelig for den alminnelige leser å få en fornuftig sammenheng ut av notatene. Derfor var det sannsynligvis heller ingen som greide å forstå hans geniale logikk og egentlig ristet man vel bare litt på hodet av denne merkelige mannen. «Hva skulle man egentlig med heiser, man hadde jo båret stein i generasjoner». I Museo Leonardiano er derimot mange av hans mange tegninger realisert i levende konstruksjoner slik at man virkelig kan se at det fungerer. Her finnes det også gode animasjoner som viser den imponerende teknikken i hans ingeniørkunst. Leonardo offentliggjorde aldri selv sine skrifter, og de var ukjente helt frem til det 19. århundre. Derfor har Leonardos mange ideer hatt en langt mindre betydning for teknologiens utvikling enn vi før hadde grunn til å anta. Mange av Leonardos originale tegninger eies i dag av det britiske kongehus.


Leaonardo de Vinci var også en av datidens mest betydningsfulle malere og hans verk ble ofte signert med “Io Leonardo» (som betyr: jeg, Leonardo). Derfor er også hans kunst ofte betegnet som Leonardos og ikke som da Vinci. Kikker du litt nøye etter i andre innlegg på denne bloggen, finner du stedet der han malte det verdensberømte bildet av Mona Lisa, og litt av den fantastiske historien bak dette bildet.

Man kjenner ikke til at Leonardo da Vinci hadde noen nære forbindelser med kvinner. I 1476 ble han anonymt beskyldt for å ha en homoseksuell forbindelse med sin sytten år gamle prostituerte modell, Jacobo Saltarelli. Leonardo ble frikjent, men etter dette bla han til stadighet overvåket av «Nattens offiserer» – datidens blanding av borgervern og lokalt politi som opererte i Firenze. Man kan ikke med sikkerhet fastslå om Leonardo var homoseksuell – eller om han simpelthen bare var aseksuell.
Men la oss nå ikke helt glemme selve byen Vinci. Den ligger rett vest av Firenze og midt mellom byene Empoli og Pistoria. En halv million besøkende kommer hvert år for å besøke Leonardo-museet og for å kikke på gårdshuset der han ble født. Byen står ikke på UNESCO liste over verdensarven, men det gjør derimot det  dominikanske klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano. Her malte Leonardo da Vinci det verdensberømte bildet av Nattverden. Nå trenger du ikke være ingeniør for å synes at det er verd et besøk i Vinci. Det er jo også mulig å bare sette seg ned på en av de små barene og rett og slett la teknikk være teknikk.

lørdag 2. november 2013

Hjerkinn, Dovre



Hjerkinn er en liten grend på Dovrefjell i Oppland fylke. Navnet er norrønt og var opprinnelig Hjarðkinn som er utledet av ordene ‘budskap’ og ‘bratt fjellside’. Den ligger der Dovrebanen og E6 møter riksvei 29 fra Alvdal. Hjerkinn fjellstue er et velkjent landemerke langs veien. Hjerkinn er også kjent for gruvene til Folldal verk AS. Gruvene ligger ved Tverrfjellet, der forsvaret også har sitt store skytefelt. Dette området strekker seg innover fjellheimen i retning av Snøhetta. Snøhetta er det høyeste fjellet i Norge utenfor Jotunheimen, og den høyeste toppen (Stortoppen) er 2287 moh.
Den moderne gruvedriften var i perioden fra 1964 til 1993. Malmforekomstene her ble derimot oppdaget helt tilbake til 1745 og i perioden fra 1748 og frem til 1878 var det også en noe ustabil gruvedrift i området. Gruveselskapet Folldal verk AS hadde sine røtter i Folldal som ligger øst for Dovre og i Hedmark fylke. Folldal verk AS har også drevet gruver i Reppafjord utenfor Hammerfest (Finnmark) og på Hellvik utenfor Egersund og i Sirevåg sør på Jæren (Rogaland). I Reppafjord ble det utvunnet kobberkis, svovelkis og sinkblende, mens det på Hellvik og i Sirevåg ble utvunnet anartositt – en vulkansk bergart fra det enorme magmafeltet som ligger i dette området (se egen beskrivelse av Magma Geopark). Der det finnes anortositt er det og ofte forekomster av illemenitt. I dag driver Titania AS en stor illemenitt gruve i Sokndal sør for Egersund og malmen herfra bearbeides videre i smelteverket til Tinfos Titan & Iron i Tyssedal (Hordaland). Norge er sammen med Australia verdens største produsent av illemenitt.

Tilbake til Hjerkinn…
Hjerkinn fjellstue (956 moh.) ligger 1,5 km øst for jernbanestasjonen på Dovrebanen (1017 moh.). Stasjonen ble automatisert i 1968, men har like vel togstopp. Stasjonsbygningen på 2 etasjer er sammen med godshus, uthus og lokomotivstall fredet. Herfra var det en gang et sidespor innover mot Tverrfjellet, men dette sporet er nå delvis revet. Hjerkinn fjellstue var i lang tid skysskifte for den gamle kongeveien over fjellet. Denne veien fra Dombås til Drivdalen går gjennom Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark (opprettet 2002) og var en del av den gamle hovedveien mellom Østlandet og Trøndelag. I dag følger den gamle pilgrimsferden til Nidaros omtrent den samme stien. Første gang denne veien er nevnt i historien var i Sverres saga, men den har sannsynligvis eksistert lenge før kong Øysteins tid. I 1990 brant hovedhuset på den gamle fjellstuen ned til grunnen, men den ble gjenåpnet i 1992 og er i dag i privat eie. Her er det mulig å få overnatting, det finnes 124 sengeplasser. Minnesmerket for den gamle veien over Dovrefjell forteller at 41 regjerende norske konger har tatt veien over fjellet. På veiens høyeste punkt, litt nord for Hjerkinn, reiste norsk ungdom i 1964 en Grunnlovsvarde. Ved Hjerkinn står og Eysteinkyrkja som er bygd til minne om kong Øystein Magnusson. Like ved fjellstuen står det også en bauta til minne om A.O. Vinjes ferd over Dovrefjell i 1860. Denne ble avduket i 1960.

onsdag 30. oktober 2013

Lykling


På Lykling i Bømlo kommune i Hordaland har det helt frem til 1990 lagt begravd en aldri så liten norsk industri hemmelighet. Det var mange som kjente til dette, men det ble aldri en del av den norske industrihistorien og kanskje var det hele også mest kjent utenfor landets grenser. Her drev man nemlig med stor gruvedrift etter gull. Gullet ble oppdaget i 1862, da bergmester Tollef Dahll fikk tak i en gullklump som en lokal gutt hadde funnet på Løklingheia. Av uklare årsaker ble det hele forbigått i stillhet. Ti år senere ble det på nytt funnet gull da geologen Amund Helland fant forekomster gull i Bukkeskinnskloven på Lykling, og igjen det hele forbigått i stillhet. Vendepunktet kom ikke før den nyutdannede læreren Rasmus Bødal kom til Lykling i 1882. En av hans elever fant en stor rød stein på skoleveien. Rasmuss Bødal tok denne med seg til Haugesund og søker råd hos geologene som på den tiden jobbet i Sandnes mannen Mauritz Kartevolls kobbergruver på Vistnes (Karmøy).  Det ble påvist gull, men det var lite penger i lokalmiljøet og derfor vanskelig å finansiere gruvedriften. Til slutt greide de å skaffe nødvendige midler med hjelp av Bratsberg koppergruver i Dalen i Telemark. Selskapet «Storhougen Interesseselskap» ble dannet for å ivareta driften. Like etterpå ble det gjort et stort gullfunn på bare 20 meters dyp og dermed var norgeshistoriens største gullrush i gang.

 


Etter dette deles historien mellom 3 ulik gruveselskap. «Storhougen Interesseselskap» selger sine rettigheter til engelske bergverksinvestorer for 35.000 pund eller kr. 860.000.  På den tiden var dette en astronomisk pengesum. «The Oscar Gold Mining Company Lmt» blir etablert og dette resulterte i flere sensasjonsoppslag i avisene. Selskapet ble det største på Lykling og skiftet etter hvert navn til «The Haakon Gold Mining Company Lmt.». På det meste var det 147 ansatte. Det ble satt opp store bygninger med kullfyrte stamper for å knuse steinen. Det ble bygget vaskeri der man trakk ut gullstøvet ved hjelp av kvikksølv og et stort laboratorium der man kunne skille kvikksølv og gull. Gullet ble smeltet om til store barrer og sendt ut på dampskip som lå og ventet i havnen nedenfor gruvene. Til sammen ble det tatt ut i underkant av 200 kg. rent gull. Gruvesjaktene var nå blitt over 200 meter dype, arbeiderne tjente 60 kroner i måneden, mens direktør John Daw Jr. i gruveselskapet tok ut en månedsgasje på 750 kroner i måneden. Selskapet drev gruvene på denne måten frem til 1910.

Det andre og nest største selskapet som drev gullgruver på Lykling var det helnorske «Bømmeløens Forenede Guldgrubekompagni». Dette ble lansert som et forsøk på å hindre at alle rikdommene skulle havne på utenlandske hender. Det tredje og minste gruveselskapet på Lykling var «The Haugesund Gold Mining Company Lmt.». Det var eid av hotelleier madam Maren Jonassen fra Haugesund. Hun ble viden kjent da hun avslo et tilbud om salg av selskapet. Budet var svimlende, hele kr. 900.000, men madam Jonassen ville ha minst en hel million på bordet for å selge. Året etter gikk selskapet hennes dundrende konkurs og alt var tapt.

I dag er alle gruvene kartlagt og sikret, stier er merket og hele området er vernet. Slik er det blitt et populært utfartssted og kikker du godt etter så skal det fortsatt være mulig på finne gull i kvarts årene, men husk at det er forbudt å ta med seg noen mineraler ut av området.

Knaben



Omtrent så lang nord du kommer i Kvinesdal kommune i Vest-Agder ligger det lille gruvesamfunnet Knaben. I gruvene tok man ut molybden som ble benyttet i stållegeringer – og som dermed raskt ble et viktig råstoff for en voksende våpenindustri. Når de første forekomstene ble avdekket trodde man i første omgang at det var snakk om verdifulle funn av grafitt. På den tiden var grafitt langt mer verdifullt enn molybden, og helt frem til 1778 var man overbevist om at det var grafitt i fjellet her. Slik var det helt frem til den svenske kjemikeren Karl Wilhelm Scheele konstaterte at det ble dannet svoveldamp ved oppvarming og at det derfor måtte være snakk om et annet mineral. Det nye navnet ble molybden. Tidlig på 1900 tallet startet man med forsøk der molybden ble lagt inn i stållegeringer. Man oppdaget da raskt at stålets egenskaper ble betydelig forbedret og samtidig kunne man konstatere at det var store forekomster i fjellet rundt Knaben – noe våpenindustrien ikke unnlot å merke seg. Kiloprisen på molybden steg dermed fra noen få kroner til over 40 kroner i løpet av kort tid og dermed ble det særdeles lønnsomt med gruvedrift på Knaben. På tross av dette stoppet driften helt opp flere ganger. I 1919 var det et opphold på 4 år. Det samme skjedde etter at Knaben ble bombet under krigen. Den beste perioden var mellom 1952 og 1963. Etter dette stagnerte driften og for å kompensere for tapte inntekter startet gruveselskapet med å selge ut arbeiderboligene som fritidsbolig. Samtidig (og på vanlig vis i Kvinesdal) så tenkte man at ting helt sikkert vokser like inn i himmelen, så den optimistiske kommunen investerte i både ny skole og ny svømmehall. Siste arbeidsdag i gruvene var 30. april 1973 – omtrent samtidig som den nye skolen og den flotte svømmehallen ble åpnet. På det meste var det over 150 gruvearbeidere i drift her og alle bodde i det lille samfunnet som etter hvert oppsto like nedenfor gruvene. I dag er det ingen fastboende på Knaben, mens både skole og svømmehall benyttes til leirskolevirksomhet. 

 
I den mest aktive perioden var det flere molybden gruver i Norge. De største utenom Knaben lå i Audnedal kommune (nå Lindesnes kommune) og i områdene rundt Flekkefjord, øst og vest for Sirdalsvannet, i områdene mellom Lund og Sokndal og i Ørsdalen i Bjerkreim kommune (se for øvrig tekst om Magma Geopark). Til sammen jobbet det hundrevis av arbeidere i disse gruvene, men den største og eneste som fortsatt var i drift etter 2. verdenskrig var gruven i Knaben. I fjellet nord for Knaben var det og en periode med mange aktive kobberkis gruver. Kobberkis og molybden går derimot dårlig sammen og kundene ville ikke ha dette blandet. Utvinning av molybden krever store vaskeanlegg og det blir mye slagg fra denne renseprosessen. På Knaben var det en gang 2 store vann, den ene er helt fylt opp med sand fra denne vaskeprosessen og hadde driften fortsatt ville man ganske raskt også ha fylt opp det andre vannet. En liten kuriositet er jo da at vassdraget som benyttes i Sira-Kvina Kraftselskap har ett av sine sitt utspring fra nettopp disse vannene.
 
Selve gruvebyen ligger på 630 moh. og de høyeste fjelltoppene er på nesten 1.000 moh. Mesteparten av Knabeheiene ligger mellom 750-850 moh. og byr på et praktfullt turterreng - både på sommer og vintertid.

tirsdag 29. oktober 2013

Fotland Mølle


 
I Norge er det dokumentert mølledrift helt tilbake til på 1200 tallet. Møllene på Fotland er derimot av nyere dato og ligger i Hå elven på Jæren, en av Norges beste fiske elver med bestander av laks, ørret, ål, skrubbe, røye, stingsild og elveperlemuslinger. Grunnen under fossen består i hovedsak av den svake bergarten Fyllitt. Elven har gravd ut grunnen og selve fossen har derfor «beveget» seg nesten 200 meter mot øst etter siste istid.
 
Møllen ble etablert i 1668 og var i drevet av samme familie i 4 generasjoner. I Allerede ved oppstarten hadde skattefuten funnet ut at det var penger å tjene på Fotland. I 1723 var driften utvidet med 2 møller eller «aaquerner» som de den gang ble kalt. Det ble bygget en egen demning for å lede inn nok vann og møllesteinene ble hentet fra Selbu. Der hadde de drevet med utvinning av møllesteiner siden 1200 tallet. I 1847 ble møllene overtatt av Erik Berntsen Høyland fra Stavanger for hele 6 spesidaler. På det meste produserte møllene 300 tonn mel pr. år. I 1848 ble møllene modernisert - hovedsakelig for å male korn, men her ble det også drevet med andre aktiviteter som f.eks. stamping av ull for industrien i Stavanger og Sandnes. Her finnes det også en egen smie og i mellomkrigstiden var her til og med en potetmelfabrikk. 

 
Fotland kraftstasjon ble etablert i 1915 – anlagt på motsatt side av den samme fossen og i den tro at Time kommune da villa ha nok elektrisk kraft i «all overskuelig fremtid». Det varte i 3 år. Da må vi huske på at i 1915 var det bare lov å bruke strøm til lys og at det først i 1917 ble tillatt å bruke strøm til for eksempel oppvarming og pumper. For å kompensere et økt forbruk ble det bygget nye inntaksdammer for kraftstasjonen. Vannføringen i fossen ble dermed ustabil, men på den andre siden åpnet det seg en ny mulighet for å gå over til elektriske drift av møllene. Kraftstasjonen var i drift frem til 1972 og i dag er anlegget et teknisk museum for Time kommune.

I 1970 ble møllen nedlagt og i 1995 ble også den restaurert og er nå åpnet som museum og galleri.

mandag 28. oktober 2013

Magma Geopark


Magma Geopark er et område som ligger helt sørvest i Rogaland og navnet Geopark kommer selvfølgelig av den helt spesielle av geologien i dette området. Denne geologien har hatt en viktig betydning for regionen helt siden jernalderen. Den gang startet man med utvinning av jern i sjaktovner. Den moderne gruvedriften startet derimot opp først midt på 1700 tallet. I løpet av de påfølgende 250 årene har det vært en mengde ulike gruveaktiviteter i hele regionen. Både gruvedrift og gruvearbeidere har hatt stor betydning for lokalmiljøet. De fleste arbeiderne kom fra landene i Nord-Europa og de ble møtt med stor åpenhet, toleranse og ikke minst gjestfrihet når de kom til Norge – så de mange mytene om små introverte vestlandssamfunn stemmer dårlig med realitetene i denne perioden. Magma Geopark strekker seg over kommunene Bjerkreim, Egersund, Lund, Flekkefjord og Sokndal. Flekkefjord ligger i Vest Agder, mens de øvrige ligger i Rogaland.

Magma er smeltet stein, på overflaten heter det Lava og under jorden heter det Magma. For ca. 930 millioner år siden startet krystalliseringen av Magma ca. 20 km under jordens overflate i dette området. På den tiden lå det en massiv fjellkjede over Rogaland og Vest-Agder - en fjellkjede på størrelse med dagens Himalaya. Under disse enorme fjellene samlet det seg flytende magma i store magmakammer. Her ble den sakte avkjølt og i dag har erosjonen slitt ned fjellet slik at disse magma feltene ligger opp i dagen og dominerer hele landskapet. Det meste av denne erosjonen skyldes alle isbreene som i flere millioner år var i bevegelse over området, mens landet sakte hevet seg. I dag regner man derimot landhevingen som ubetydelig - bare ca. 1 cm pr. 500 år. Bergartene i området består i hovedsak av Anortositt som igjen har stor tetthet av mineralet Feltspat. Anortositt er en meget sjelden bergart som faktisk bare finnes i denne regionen, på noen få steder i Canada og på månen. Det er denne bergarten som danner de lyse feltene på månens overflate. De mørke bergarten i geoparken kaller Noritt, en bergart som har fått sitt navn etter Norge. I dag er den fortsatt stor gruvedriften i området og i den største gruven utvinnes det titanrike mineralet Ilmenitt.

Terland Klopp




Terland Klopp er Nordens lengste og best bevarte Huldikerbro, eller steinhellebro bro som er det lokale navnet. Den er 60 meter lang og har 21 løp for vannet. Bredden på spennene varierer fra 1 til 2 meter og broen består utelukkende av tørrmurt naturstein. Den første broen ble bygget her tidlig på 1800 tallet. På den tiden ble bøndene utskrevet til pliktarbeid for veibygging og vedlikehold. Den 7. mars 1840 søkte oppsitterne på gården Teerland om å få bygget en kjerrevei fra gården og frem til skyss stasjonen på Øygrey. Det tok 10 år å få denne veien og broen ferdig bygget. Allerede i 1867 måtte veien utbedres og broen utvides til en bredde på 3 alen (1,86 meter). De lokale oppsitterne måtte igjen sette arbeidsfolk på jobben. I perioden 1886 og frem til 1889  ble det bygget vei opp Gyadalen mot Tonstad. Man antar at broen da ble hevet og utstyrt med stabbesteiner som et ledd i sikringsarbeidet for en potensiell hovedvei over fjellet. I 1986 ble broen restaurert av Statens vegvesen og 17. april 2008 ble Terland Klopp endelig fredet av Riksantikvaren.
På den tiden konstruksjonen ble bygget skulle den dekke en oppgave ut over å kunne krysse elven. Under snøsmeltingen på våren var det ofte stor flom i elven og de mange tette karene på broen var med å regulere vannføringen i elven nedenfor. I dag benytter Sira-Kvina kraftselskap på Tonstad lang bedre metoder for å kontrollere vannføringer dersom det er fare for flom i elven.

Varhaug gamle gravlund

 
Den første kirken ble trolig bygget så tidlig som år 1200, og det er påvist flere forskjellige kirker som har stått på denne kirkegården. Dagens kapell, Varhaug kapell, ble reist i 1951 og er knappe 15 kvadratmeter stort, og har bare 14 jærstoler til å sitte på. Kirkegården er fredet og ligger ved Varhaug Gård i Hå kommune. Gravplassen er fra middelalderen og blir regnet som en av landets vakreste gravlunder – bl.a. fordi den ligger med en slik tilhørighet til den store jærske himmelen, den flittige jærske landbrukskulturen og ikke minst det det store havet like utenfor.

torsdag 9. mai 2013

Dubrovnic



Dubrovnic blir ofte kalt «Adriaterhavets perle» - og det med rette. De første tegn til bydannelse går helt tilbake til første halvdel av det 7. århundre, da en gruppe med opprørere fra regionen Epidaurum slo seg ned her. De første kom fra en øy som heter Laus. På latin betyr Laus fjell og byens første kjente navn var «Lausa». Omtrent samtidig utviklet det seg også andre konflikter i området, deriblant et slaveoppgjør i områdene rundt de store eikeskogene inne på fastlandet. Dette opprører ble omtalt som «Dubrovnic», avledet av det kroatiske ordet Dubrava som betyr eikeskog. Konsekvensen ble at disse gruppene slo seg sammen og byen Dubrovnic begynte å ta form.

Etter hvert ble dette en viktig handelsby med egen skipsflåte. Fra starten av som en del av det bysantinske riket. I tiden etter det 4. korstoget (år 1205 til 1358) ble byen styrt som en enklave under bystaten Venezia, og ved freden i Zadar ble byen overført til det Ungarsk-Kroatiske kongedømme. Etter dette kom det og en periode som selvstendig republikk og fristat, med en glansperiode på det 15. og 16. århundre. Nedturen startet med et alvorlig jordskjelv i 1667. Byen fikk store skader, men på utrolig vis greide man å sikre de mange gotiske, renessanse og barokke kirkene, klostre, palasser og fontener. Alt dette innenfor en bemerkelsesverdig godt bevart bymur.



Øya Lokrum er vernet og ligger bare 5-600 meter utenfor havnen.  I 1023 ble det anlagt et benediktiner kloster her ute. På sluttet av 1700 tallet startet franske soldater å bygge et fort her ute. Dette ble senere fullført av østerrikerne i 1830-årene. I 1859 kjøpet hertug Maximilian av Østerrike (en Habsburger som senere ble keiser av Mexico) øyen for å bygge en villa i klassisk stil på ruinene av klosteret. Etter at han programmessig var blitt henrettet, ble øyen gitt tilbake til Habsburg-familien som en del av avtalen mellom Franz Joseph I av Østerrike og Leopold II av Belgia. I 1959 ble det anlagt en botanisk hage med planter fra Australia og Sør-Amerika. I dag er det mest turister som besøker øyen – både restauranten på ruinene av klosteret og nudiststranden som ligger på sørsiden av øyen.



Dubrovnic ble sterk skadet under den siste Balkan krigen. Jugoslavia hadde mistet sin stabilitet etter Tito og allerede en måned etter at Kroatia erklærte uavhengighet fra Jugoslavia (25. juni 1991) var en tredjedel av landet okkupert av serbiske styrker. Strategien var å bombe både militære og sivile mål med granat artilleri. Dette var en situasjon som skapte hundre tusenvis av flyktninger og som senere er betegnet som systematisk etnisk rensing. President Tuđman ba i en tale til folket (5. okt. 1991) om at hele folket mobiliserte for å forsvare seg mot det han kalte «Stor-Serbia imperialismen». Bare 2 dager senere eksploderte deler av regjeringens hovedkvarter i Zagreb, mens Tuđman befant seg inne i bygget. Påfølgende dag brøt Kroatia alle bånd med Jugoslavia og den 8. oktober feires fortsatt som landet frigjøringsdag. Etter hvert som denne konflikten eksellerte ble også Dubrovnic utsatt for angrep fra de serbiske styrkene. Skadene var betydelige, men takket være et stort og kostbart restaureringsarbeid finansiert av giverland og styrt av UNESCO, er byen satt tilbake til den stand den var i før krigen. Dette er selvfølgelig bra, men kanskje burde unngått å skjule alle skadene i respekt for de som mistet livet og ikke minst for å minne tusenvis av besøkende om hvor skjør den europeiske freden egentlig er - det bare litt over 20 år siden dette skjedde. Dubrovnic står fortsatt på UNESCO listen over verdensarven, men den er fjernet fra listen over steder som krever spesielle tiltak for å bevares.

onsdag 8. mai 2013

Istanbul

 


Med en befolkning på 26 mill. registrerte innbyggere er Istanbul Tyrkia største og verdens 3. største by, etter Tokyo (37 mill.) og Chongjin (32 mill.). Plasseringen midt i Bosporos-stredet, der Svartehavet og Middelhavet møtes, gjorde sitt til at Istanbul tidlig ble det viktigste handelsstedet i det østlige Middelhavsområdet. Her går grensen mellom Europa og Arabia midt gjennom byen som strekker seg ut i begge verdensdelene med tydelige trekk fra begge kulturene. Istanbul har vært hovedstad i 3 forskjellige imperium. I grottene rundt byen har man funnet spor etter mennesker som levde her for over 5000 år siden.

Sagnet sier at da Byzas, som for øvrig var sønn av både den greske kong Nissos og av havguden Poseidon, en gang søkte råd hos orakelet i Delphi. Han ville vite hvor det var best å bygge en ny by. Svaret han fikk var at han skulle bygge «på motsatt side av de blindes land». Dette tolket han dit hen at det var på den europeiske siden av Bosporos stredet. Sett i et historisk perspektiv - og da spesielt rettet mot Østens kulturer målt opp mot vestens huleboerer - så kan man vel stille spørsmål ved om han valgte riktig side av stredet. Uansett slo han seg ned her og etablerte det som skulle bli byen Byzantium. Ca. 100 år etter dette (år 513 f.kr.) ble byen okkupert av perserne, senere skjedde det samme med både grekere og spartaner. Dette var i en periode med konstante konflikter mellom mange folkegruppene og også selv det makedonske kongedømme under kong Phillip II intok byen i år 340 f.kr. Etter dette ble det selvfølgelig bare rot med landegrensene inntil Alexander den Store tok over styringen av hele regionen i år 334 f.kr. Byen vokste stadig og selv i dag er det relativt tett mellom husene.




Romerriket hadde også sine strider her. De etablerte et imperium etter at makedonerne igjen var blitt jaget 146 f.kr. Keiser Septimus Severus likte derimot dårlig at hans romerske general Niger ble så mektig i området. Keiseren beordret derfor total ødeleggelse av hele byen med påfølgende massakre av alle innbyggerne som støtet generalen. Etter dette ble byen enda en gang gjenoppbygget, med sentrum i området rundt Hagia Sofia. Navnet på denne «nye» byen bla Antoneinia. I dag ligger alt dette innenfor den gamle bydelen av Istanbul. Etter denne striden var Instanbul i en kort periode hovedstaden i Rommerrike. Keiser Constantinus ga først byen navnet Nea Roma og etter hans død ble navnet endret til Constantinopel før det igjen ble endret til Stinpolis, Stinpol, Estanbul og til slutt altså til Istanbul.



Det var Constantinus som bygget Hagia Sofia i en periode da den ortodokse kristendommen stod sterkt i byen. Bygget ble satt opp med en enorm kuppel og det manglet ikke på dystre spådommer om hva et jordskjelv ville påføre av skader. Jordskjelv er ikke uvanlig på denne kanten og husene rundt er flere ganger jevnet med jorden, mens Hagia Sofia og den enorme kuppelen fortsatt er uskadet. Kirken er i dag et museum, men har opp gjennom historien også fungert moske i perioden fra 1453 til 1941. Derfor er den omgitt av 4 mektige minareter. Årsaken til at den ble omdannet fra kirke til moske var at Sultan Mehmed II inntok byen og innlemmet den i det Ottomanske riket. På plassen foran Hagia Sofia stod det den gang en mektig hippodrom som ble benyttet til hesteveddeløp. Her var det plass til 30.000 tilskuere og bygget var over 500 m. langt og 118 m. bredt. I dag er dette en åpen plass med flere «suvenirer» fra ulike røvertokt i Østen og Afrika.

Etterfølgende sultaner var derimot ikke helt fornøyd med Hagia Sofia som moske så i 1616 startet derfor Sultan Ahmed byggingen av en ny moske som skulle bli enda mer imponerende. Den ble utstyrt med 6 minareter og gitt navnet Sultan Ahmeds Moske, i dag bedre kjent som «den blå moske» pga. sin utrolige utsmykning med blå mosaikk bilder fra sultanens eget palass. Inspirasjonen fikk de derimot fra Hagia Sofia.




Sultanen hadde selv sitt palass like i nærheten. Det var inndelt i 3 hovedområder. I det ytterste område kunne hvem om helst komme inn og beklage seg til sultanens senatorer. Om man kom levende ut igjen var nok litt avhengig av kritikkens karakter. I det mellomste området var det kun sultanens soldater som fikk komme inn – en gang hvert år, og kun for å hente sine lønninger. I det innerste området var det bare sultanen og hans mor som fikk adgang, og det var her han hadde sine mange bad og sitt store harem. De to eneste som fikk lov til å bruke hest innenfor palassets murer var sultanen selv og hans mor, alle andre skulle gå. Palassets kjøkken (som er omtrent på størrelse med det norske slottet) ble brukt til å koke mat for både hæren og for store deler av byens befolkning. Dette var datidens sosialhjelp og en viss garanti for sultanens popularitet. Det var nemlig ikke en helt ufarlig posisjon å være sultan. Dersom det ble misnøye i befolkningen – tok folket enkelt livet av han. Ny familiemedlemmer stod alltid klar til både drap og kroning dersom det kunne gi dem viktige posisjoner i samfunnet. Mange av Sultanene hadde derfor ofte en kort og intens regjeringsperiode. De hadde og få leveregler ut over det de bestemte seg for på egenhånd. Han kunne f.eks. skille seg fra alle sine koner unntatt hun som hadde hans førstefødte sønn. Det var dette barnet som skulle overta dersom regjerende sultan døde på naturlig vis. Ble han drept led nok ofte arvingene den samme skjebne, og når arverekken var brutt var det og åpent for andre å trø inn på arenaen.  

Og ikke glem basarene....

 
....det er stedet der du finner alt det du aldri har hatt bruk for. Utendørs er det relativt seriøse lokale handelsmenn, innendørs florerer det med kopier av de fleste merkevarene verden har sett til nå.

Den gamle bydelen av Istanbul - med Hagia Sofia, Ahmed moskeen, restene etter hippodromen og ikke minst sultanens palass - står oppført som vernet på UNESCO listen. 


tirsdag 7. mai 2013

Ephesus


Har du hørt om Paulus og hans brev til efeserne? Stemmer, det var her i Ephesus de bodde og i følge velbevarte funn i biblioteket i Ephesus skal også Paulus selv ha bodd i byen i 2 år. Ephesus er virkelig en av antikkens mest spesielle og imponerende steder. Allerede i før-kristen tid skal det ha vært over 250.000 innbyggere i denne livlige havnebyen. Husene hadde innlagt vann og avløp, det var kvinnene som styrte det meste og byens kulturliv blomstret – men det var riktig nok før disse brevene begynte å dumpe ned i «postkassen». Innenfor byens sentrum var det et velfungerende bibliotek der pergament rullene ble oppbevart i nedkjølte rør under jorden, det var en imponerende idretts arena med plass til 15.000 tilskuere og ikke minst et enda mer imponerende amfiteater med plass til 35.000 tilskuere – i en enkelt sving.

 

Her arrangeres fortsatt årlige konserter. Siste gang Pavarotti sang her var det over 40.000 betalende på tribunen. Akustikken er så god at Pavarotti ba om at mikrofonene ble skrudd av og at konserten skulle fortsatte akustisk.

Ephesus må ha vært en utrolig imponerende by i sine velmaktsdager. Den var opprinnelig en stor havneby, men nå er det over 15 km ut til havet. Ferskvann fikk de inn i byen via enorme akvadukter som ledet vannet over fjellene. Det må ha vært nok av vann for her er det flere store fontener. I dag er ca. 1/3 av byen gravd ut og allerede nå har arkeologene problemer med å katalogisere alle funnene. Den over 3000 år gamle brosteinen i hovedgaten som går fra senatet på toppen av byen, via biblioteket og alle badene og ned til havnen er fortsatt i bedre stand enn en gjennomsnitts norsk motorvei. Imponerende å tenke på at under denne veien er det anlagt et avansert rørsystem for kloakk og avløp. 


Izmir




Izmir er Tyrkias 3. største by med ca. 4,5 mill. innbyggere. Historien går tilbake til 3000 år f.kr. Da antar man at Trojanerne bygde en by i Tepekule. Her mener man og at den greske forfatteren Homer var født – mannen som i følge historien skrev de klassiske eposene om Odysseen og Iliaden. Odysseen handler om Odyssevs' hjemreise etter trojanerkrigen, og hans sønn Telemakhos' leting etter sin far. Teksten handler ikke om vold og maktbruk, men derimot om kløkt og mot. Iliaden derimot er et epos om en brutal episode i den trojanske krigen – en krig som de greske kongene førte mot byen Troja i Lilleasia etter at prins Paris av Troja bortførte Helena av Sparta. Denne krigen er sentral i gresk mytologi, og blir omtalt i en rekke skrifter, men av av disse er det bare Odysseen og Iliaden som er bevart i sin helhet. Det er stilt spørsmål ved om Troja virkelig kan ha eksistert, men moderne arkeologi har funnet rester av bosetninger som stemmer med beskrivelsene av Troja helt vest i Tyrkia.

I år 600 f.kr. ble Izmir totalt rasert av Lydianerne. Deretter ble den liggende i ruiner helt til Alexander den Store plutselig kom ridende over åsene i år 334 f.kr. Han stoppet opp og plantet flagget sitt i bakken mens han proklamerte at byen skulle gjenreises. Siden den gang har det alltid stått et stort flagg på akkurat dette stedet. Byen ble på nytt lagt i ruiner av et jordskjelv i år 178, men enda en gang gjenreist under den Bysantiske peroden. Etter denne perioden var byen i hendene på Arabere, Mongolere og Europeiske korsfarere helt til Mehmet den første innlemmet byen i det Ottomanske riket i 1415. Under Suleyman utviklet byen seg til et vesentlig handelssentrum - dominert av en gresk ortodoks majoritet i befolkningen, men også med innslag av armenere, jøder og muslimer. Etter at det  Ottomanske riket falt fikk grekerne kontroll over store deler av Tyrkia. I denne perioden ble tyrkere presset stadig lenger og lenger møt øst. Kemal Ataturk gjorde opprør mot grekerne og presset dem tilbake til kysten. Den 9. september 1922 tok han tilbake Izmir og denne dagen feires fortsatt som byens frigjøringsdag.

mandag 6. mai 2013

Torbali






Dette er en liten by, eller rettere sagt et lite tettsted, som er i ferd med å forsvinne bak autovernet langs motorveien. Opprinnelig var det derimot en betydningsfull Ionisk by som var viden kjent for sin gode vin og for sine imponerende religiøse bygg. Her er det bl.a. 3 store kirker bygget i ren marmor og alle er dedikert til den romerske keiser Augustus sitt fosterbarn, Germanicus. I byen er det og rester etter den gamle havnen. På høyden over byen ligger restene av borgen til den lokale biskopen. En person som oppnådde stor gunst hos keiser Augustus etter at han merket alle sine kirkebygg med navnet til Germanicus. Mer er det vel ikke å si om dette stedet….

Katakolon & Olympia


 
 
Katakolon er en liten havneby som ligger i Pyrgos i Hellas. Det mest kjente landemerket er fyrtårnet fra 1865 og her ute bor det bare 612 mennesker. Det som har gjort stedet kjent er at det er den nærmeste havnen for Olympia, byen som var opphavet til de olympiske lekene.  Byen ligger inne i Elis dalen og elven Alpheus har oversvømt ruinene med mudder og leire gjentatte ganger etter at den ble fraflyttet. I dag er mye gravd ut igjen og her finnes det godt bevarte spor etter en stor sivilisasjon med tempel, teater og statuer bygget i ren marmor. Midt i byen lå et åpent område på 200 x 200 meter. Dette ble brukt til både religiøse og til sportslige aktiviteter.

Det var franske arkeologer som først startet utgravinger her i 1829. De ble etterfulgt av tyske arkeologer som jobbet her i perioden fra 1875 og frem til 1881. Ulike bygninger fra den tiden ble dokumentert og delvis rekonstruert i tiden fra 1930 og frem til 1960. Et av de største funnene er statuen av Hermes, gudenes sendebud. Den var laget av Praxiteles. De mest kjente templene er dedikert til Zeus, gudenes far. I dette tempelet sto det en stor statue av Zeus som var laget av ibenholt og gull. Det andre tempelet var dedikert til Hera, Zeues hustru. I dette tempelet stod det store bordet som ble brukt til oppbevaring og til utdeling av kranser for vinnerne i de ulike idrettsgrenene. Hera’s tempel er for øvrig også den eldste kjente doriske bygningen man har kommet over. Det som skiller doriske byggeskikk fra andre bygg med søyleganger er at de doriske søylene står fritt på en plan flate uten å være festet. Godt håndverk, slette flater og stor tyngde holder det hele på plass. Rundt Hera’s tempel stod det også 12 egne hus for oppbevaring av byens skatter. I tillegg til dette finnes det en merkelig sirkelrund bygning som Philip II, konge av Makedonia, dedikerte til sitt eget ettermæle. Det er litt uklart om han noen gang var deltaker i lekene eller om han bare syntes at hans føydale samfunnsposisjon gjorde det legitimt å sette opp sitt eget minnesmerke….


Når det er sagt er det faktisk verd å stå opp litt tidlig for å få med seg soloppgangen fra Katakolon

søndag 5. mai 2013

Alberobello



Byen er mest kjent for den spesielle byggeskikken med Trulli hus, bygget av en type kleberstein som bare finnes her. Byen er eventyraktig og ble bygget i det 14 århundre.  Byggestilen er helt spesiell, husene er bygget som en sylinder med en dyp vann sisterne under hvert hus og en karakteristisk konet takkonstruksjon. Sisternen var nødvendig fordi den porøse steingrunnen gjorde at det nesten ikke finnes overflate vann i området. Taket ble bygget i 2 lag og på en måte som gjorde det mulig å slippe ut røyk fra ildsteder, samtidig som taket også var vanntett. Siden byen var bebodd av et mangfold av ulike folkeslag ble ofte takene dekorert med religiøse symboler slik at innbyggerne kunne markere sin egen religiøse tilhørighet. I dag finnes det ca. 1.500 slike bevarte hus i Alberobello. De fleste er bebodd eller blir benyttet som butikker, små spisesteder eller hotell. Det som er felles for alle er at de er usedvanlig godt vedlikeholdt.  Byen ligger litt utilgjengelig til og er derfor skånet mot alt for mange turister og de fleste som kommer hit er italienske. Hele området står også på UNESCOs liste over verdensarven.

Det finnes mange historier knyttet til disse husene og den beste er nok historien om den høye eiendomsskatten man på den tiden hadde innført i Puglia, en skatt som ikke var spesielt populær på den gang heller. Det sies at dette er årsaken til at den spesielle tak konstruksjonen var bygget med en sluttsteinen som var plassert like over døren og ikke øverst i kuppelen – slik man normalt gjorde på den tiden. For å kunne kreve inn skatt måtte det nemlig være et tak over bygget. Når så futen kom for å innkreve eiendomsskatt trakk man bare ut sluttsteinen over døren mens man forlot huset. Resultatet var at hele taket raste sammen. Dermed slapp de unna skatten. Når futen så reiste videre bygget man bare opp taket på nytt. Litt mye oppryddingsarbeid, men tross alt en kreativ løsning….

Bari



Bari er «hovedstaden» i regionen Puglia, helt syd i Italia. Området var først bebodd av Illyrikere, et folkeslag som man antar kom fra eller via Balkan. Rundt år 1600 f.kr. begynte bosettere fra Hellas så smått å overta hele regionen. De bygde opp små samfunn som varte helt til frem til år 400 f.kr. Den romerske hæren forsøkte først å innta regionen «Barium» ved å ta landområdene fra den lokale befolkningen, de såkalte Samnitene. Deretter måtte de bekjempe hæren til Hanibal i slaget ved Cannae. Byen og havnen ble naturlig anlagt der hvor 2 store romerske veisystemer møtes. Og for ordens skyld – begge førte til Roma. Byen ble etter hvert den viktigste eksporthavnen for romerske slaver og gjennom denne handelen også den viktigste havnen sør for Napoli. Etter Romerikes fall ble byen først inntatt av Gotere, deretter Lombardere, så kom Bysantinerne og tilslutt de beryktede nordiske vikingene. I mer fredelige tider ble Bari en viktig eksporthavn for korn fra Sicilia til Hellas, Tyrkia og videre øst over. I dag er Bari en universitetsby med en flott strandpromenade som knytter sammen den gamle antikke havnen med den langt mer moderne industri havnen. Byen har ca. 350.000 innbyggere.

Bari’s ukjente historie er fra 2. verdenskrig. Byen var nemlig den eneste i Europa som har blitt utsatt for kjemisk krigføring. Havnen var viktig for de allierte og uten noen godkjenning eller forvarsel til myndighetene ankom skipet «US John Harvey», fullastet med sennepsgass senhøstes 1943. Den 2. desember 1943 ble så havnen bombet av et tysk Junker fly. «US John Harvey» ble senket med katastrofale konsekvenser. Man antar at flere tusen mennesker ble drept så snart gassen lekket ut fra vraket. På direkte ordre fra Winston Churchill ble da alle skriftlige dokumenter (inkl. aviser og andre dokumenter om hendelsen) umiddelbart makulert med en klar ordre om at dette var en hendelse som skulle holdes strengt hemmelig. I ettertid, og kanskje spesielt i lys av instruksjonene etter hendelsen, er det legitimt å spørre hvorfor de allierte forsøkte å skjule en hel båtlast med den livsfarlige gassen bak fiendens linjer….