onsdag 30. oktober 2013

Lykling


På Lykling i Bømlo kommune i Hordaland har det helt frem til 1990 lagt begravd en aldri så liten norsk industri hemmelighet. Det var mange som kjente til dette, men det ble aldri en del av den norske industrihistorien og kanskje var det hele også mest kjent utenfor landets grenser. Her drev man nemlig med stor gruvedrift etter gull. Gullet ble oppdaget i 1862, da bergmester Tollef Dahll fikk tak i en gullklump som en lokal gutt hadde funnet på Løklingheia. Av uklare årsaker ble det hele forbigått i stillhet. Ti år senere ble det på nytt funnet gull da geologen Amund Helland fant forekomster gull i Bukkeskinnskloven på Lykling, og igjen det hele forbigått i stillhet. Vendepunktet kom ikke før den nyutdannede læreren Rasmus Bødal kom til Lykling i 1882. En av hans elever fant en stor rød stein på skoleveien. Rasmuss Bødal tok denne med seg til Haugesund og søker råd hos geologene som på den tiden jobbet i Sandnes mannen Mauritz Kartevolls kobbergruver på Vistnes (Karmøy).  Det ble påvist gull, men det var lite penger i lokalmiljøet og derfor vanskelig å finansiere gruvedriften. Til slutt greide de å skaffe nødvendige midler med hjelp av Bratsberg koppergruver i Dalen i Telemark. Selskapet «Storhougen Interesseselskap» ble dannet for å ivareta driften. Like etterpå ble det gjort et stort gullfunn på bare 20 meters dyp og dermed var norgeshistoriens største gullrush i gang.

 


Etter dette deles historien mellom 3 ulik gruveselskap. «Storhougen Interesseselskap» selger sine rettigheter til engelske bergverksinvestorer for 35.000 pund eller kr. 860.000.  På den tiden var dette en astronomisk pengesum. «The Oscar Gold Mining Company Lmt» blir etablert og dette resulterte i flere sensasjonsoppslag i avisene. Selskapet ble det største på Lykling og skiftet etter hvert navn til «The Haakon Gold Mining Company Lmt.». På det meste var det 147 ansatte. Det ble satt opp store bygninger med kullfyrte stamper for å knuse steinen. Det ble bygget vaskeri der man trakk ut gullstøvet ved hjelp av kvikksølv og et stort laboratorium der man kunne skille kvikksølv og gull. Gullet ble smeltet om til store barrer og sendt ut på dampskip som lå og ventet i havnen nedenfor gruvene. Til sammen ble det tatt ut i underkant av 200 kg. rent gull. Gruvesjaktene var nå blitt over 200 meter dype, arbeiderne tjente 60 kroner i måneden, mens direktør John Daw Jr. i gruveselskapet tok ut en månedsgasje på 750 kroner i måneden. Selskapet drev gruvene på denne måten frem til 1910.

Det andre og nest største selskapet som drev gullgruver på Lykling var det helnorske «Bømmeløens Forenede Guldgrubekompagni». Dette ble lansert som et forsøk på å hindre at alle rikdommene skulle havne på utenlandske hender. Det tredje og minste gruveselskapet på Lykling var «The Haugesund Gold Mining Company Lmt.». Det var eid av hotelleier madam Maren Jonassen fra Haugesund. Hun ble viden kjent da hun avslo et tilbud om salg av selskapet. Budet var svimlende, hele kr. 900.000, men madam Jonassen ville ha minst en hel million på bordet for å selge. Året etter gikk selskapet hennes dundrende konkurs og alt var tapt.

I dag er alle gruvene kartlagt og sikret, stier er merket og hele området er vernet. Slik er det blitt et populært utfartssted og kikker du godt etter så skal det fortsatt være mulig på finne gull i kvarts årene, men husk at det er forbudt å ta med seg noen mineraler ut av området.

Knaben



Omtrent så lang nord du kommer i Kvinesdal kommune i Vest-Agder ligger det lille gruvesamfunnet Knaben. I gruvene tok man ut molybden som ble benyttet i stållegeringer – og som dermed raskt ble et viktig råstoff for en voksende våpenindustri. Når de første forekomstene ble avdekket trodde man i første omgang at det var snakk om verdifulle funn av grafitt. På den tiden var grafitt langt mer verdifullt enn molybden, og helt frem til 1778 var man overbevist om at det var grafitt i fjellet her. Slik var det helt frem til den svenske kjemikeren Karl Wilhelm Scheele konstaterte at det ble dannet svoveldamp ved oppvarming og at det derfor måtte være snakk om et annet mineral. Det nye navnet ble molybden. Tidlig på 1900 tallet startet man med forsøk der molybden ble lagt inn i stållegeringer. Man oppdaget da raskt at stålets egenskaper ble betydelig forbedret og samtidig kunne man konstatere at det var store forekomster i fjellet rundt Knaben – noe våpenindustrien ikke unnlot å merke seg. Kiloprisen på molybden steg dermed fra noen få kroner til over 40 kroner i løpet av kort tid og dermed ble det særdeles lønnsomt med gruvedrift på Knaben. På tross av dette stoppet driften helt opp flere ganger. I 1919 var det et opphold på 4 år. Det samme skjedde etter at Knaben ble bombet under krigen. Den beste perioden var mellom 1952 og 1963. Etter dette stagnerte driften og for å kompensere for tapte inntekter startet gruveselskapet med å selge ut arbeiderboligene som fritidsbolig. Samtidig (og på vanlig vis i Kvinesdal) så tenkte man at ting helt sikkert vokser like inn i himmelen, så den optimistiske kommunen investerte i både ny skole og ny svømmehall. Siste arbeidsdag i gruvene var 30. april 1973 – omtrent samtidig som den nye skolen og den flotte svømmehallen ble åpnet. På det meste var det over 150 gruvearbeidere i drift her og alle bodde i det lille samfunnet som etter hvert oppsto like nedenfor gruvene. I dag er det ingen fastboende på Knaben, mens både skole og svømmehall benyttes til leirskolevirksomhet. 

 
I den mest aktive perioden var det flere molybden gruver i Norge. De største utenom Knaben lå i Audnedal kommune (nå Lindesnes kommune) og i områdene rundt Flekkefjord, øst og vest for Sirdalsvannet, i områdene mellom Lund og Sokndal og i Ørsdalen i Bjerkreim kommune (se for øvrig tekst om Magma Geopark). Til sammen jobbet det hundrevis av arbeidere i disse gruvene, men den største og eneste som fortsatt var i drift etter 2. verdenskrig var gruven i Knaben. I fjellet nord for Knaben var det og en periode med mange aktive kobberkis gruver. Kobberkis og molybden går derimot dårlig sammen og kundene ville ikke ha dette blandet. Utvinning av molybden krever store vaskeanlegg og det blir mye slagg fra denne renseprosessen. På Knaben var det en gang 2 store vann, den ene er helt fylt opp med sand fra denne vaskeprosessen og hadde driften fortsatt ville man ganske raskt også ha fylt opp det andre vannet. En liten kuriositet er jo da at vassdraget som benyttes i Sira-Kvina Kraftselskap har ett av sine sitt utspring fra nettopp disse vannene.
 
Selve gruvebyen ligger på 630 moh. og de høyeste fjelltoppene er på nesten 1.000 moh. Mesteparten av Knabeheiene ligger mellom 750-850 moh. og byr på et praktfullt turterreng - både på sommer og vintertid.

tirsdag 29. oktober 2013

Fotland Mølle


 
I Norge er det dokumentert mølledrift helt tilbake til på 1200 tallet. Møllene på Fotland er derimot av nyere dato og ligger i Hå elven på Jæren, en av Norges beste fiske elver med bestander av laks, ørret, ål, skrubbe, røye, stingsild og elveperlemuslinger. Grunnen under fossen består i hovedsak av den svake bergarten Fyllitt. Elven har gravd ut grunnen og selve fossen har derfor «beveget» seg nesten 200 meter mot øst etter siste istid.
 
Møllen ble etablert i 1668 og var i drevet av samme familie i 4 generasjoner. I Allerede ved oppstarten hadde skattefuten funnet ut at det var penger å tjene på Fotland. I 1723 var driften utvidet med 2 møller eller «aaquerner» som de den gang ble kalt. Det ble bygget en egen demning for å lede inn nok vann og møllesteinene ble hentet fra Selbu. Der hadde de drevet med utvinning av møllesteiner siden 1200 tallet. I 1847 ble møllene overtatt av Erik Berntsen Høyland fra Stavanger for hele 6 spesidaler. På det meste produserte møllene 300 tonn mel pr. år. I 1848 ble møllene modernisert - hovedsakelig for å male korn, men her ble det også drevet med andre aktiviteter som f.eks. stamping av ull for industrien i Stavanger og Sandnes. Her finnes det også en egen smie og i mellomkrigstiden var her til og med en potetmelfabrikk. 

 
Fotland kraftstasjon ble etablert i 1915 – anlagt på motsatt side av den samme fossen og i den tro at Time kommune da villa ha nok elektrisk kraft i «all overskuelig fremtid». Det varte i 3 år. Da må vi huske på at i 1915 var det bare lov å bruke strøm til lys og at det først i 1917 ble tillatt å bruke strøm til for eksempel oppvarming og pumper. For å kompensere et økt forbruk ble det bygget nye inntaksdammer for kraftstasjonen. Vannføringen i fossen ble dermed ustabil, men på den andre siden åpnet det seg en ny mulighet for å gå over til elektriske drift av møllene. Kraftstasjonen var i drift frem til 1972 og i dag er anlegget et teknisk museum for Time kommune.

I 1970 ble møllen nedlagt og i 1995 ble også den restaurert og er nå åpnet som museum og galleri.

mandag 28. oktober 2013

Magma Geopark


Magma Geopark er et område som ligger helt sørvest i Rogaland og navnet Geopark kommer selvfølgelig av den helt spesielle av geologien i dette området. Denne geologien har hatt en viktig betydning for regionen helt siden jernalderen. Den gang startet man med utvinning av jern i sjaktovner. Den moderne gruvedriften startet derimot opp først midt på 1700 tallet. I løpet av de påfølgende 250 årene har det vært en mengde ulike gruveaktiviteter i hele regionen. Både gruvedrift og gruvearbeidere har hatt stor betydning for lokalmiljøet. De fleste arbeiderne kom fra landene i Nord-Europa og de ble møtt med stor åpenhet, toleranse og ikke minst gjestfrihet når de kom til Norge – så de mange mytene om små introverte vestlandssamfunn stemmer dårlig med realitetene i denne perioden. Magma Geopark strekker seg over kommunene Bjerkreim, Egersund, Lund, Flekkefjord og Sokndal. Flekkefjord ligger i Vest Agder, mens de øvrige ligger i Rogaland.

Magma er smeltet stein, på overflaten heter det Lava og under jorden heter det Magma. For ca. 930 millioner år siden startet krystalliseringen av Magma ca. 20 km under jordens overflate i dette området. På den tiden lå det en massiv fjellkjede over Rogaland og Vest-Agder - en fjellkjede på størrelse med dagens Himalaya. Under disse enorme fjellene samlet det seg flytende magma i store magmakammer. Her ble den sakte avkjølt og i dag har erosjonen slitt ned fjellet slik at disse magma feltene ligger opp i dagen og dominerer hele landskapet. Det meste av denne erosjonen skyldes alle isbreene som i flere millioner år var i bevegelse over området, mens landet sakte hevet seg. I dag regner man derimot landhevingen som ubetydelig - bare ca. 1 cm pr. 500 år. Bergartene i området består i hovedsak av Anortositt som igjen har stor tetthet av mineralet Feltspat. Anortositt er en meget sjelden bergart som faktisk bare finnes i denne regionen, på noen få steder i Canada og på månen. Det er denne bergarten som danner de lyse feltene på månens overflate. De mørke bergarten i geoparken kaller Noritt, en bergart som har fått sitt navn etter Norge. I dag er den fortsatt stor gruvedriften i området og i den største gruven utvinnes det titanrike mineralet Ilmenitt.

Terland Klopp




Terland Klopp er Nordens lengste og best bevarte Huldikerbro, eller steinhellebro bro som er det lokale navnet. Den er 60 meter lang og har 21 løp for vannet. Bredden på spennene varierer fra 1 til 2 meter og broen består utelukkende av tørrmurt naturstein. Den første broen ble bygget her tidlig på 1800 tallet. På den tiden ble bøndene utskrevet til pliktarbeid for veibygging og vedlikehold. Den 7. mars 1840 søkte oppsitterne på gården Teerland om å få bygget en kjerrevei fra gården og frem til skyss stasjonen på Øygrey. Det tok 10 år å få denne veien og broen ferdig bygget. Allerede i 1867 måtte veien utbedres og broen utvides til en bredde på 3 alen (1,86 meter). De lokale oppsitterne måtte igjen sette arbeidsfolk på jobben. I perioden 1886 og frem til 1889  ble det bygget vei opp Gyadalen mot Tonstad. Man antar at broen da ble hevet og utstyrt med stabbesteiner som et ledd i sikringsarbeidet for en potensiell hovedvei over fjellet. I 1986 ble broen restaurert av Statens vegvesen og 17. april 2008 ble Terland Klopp endelig fredet av Riksantikvaren.
På den tiden konstruksjonen ble bygget skulle den dekke en oppgave ut over å kunne krysse elven. Under snøsmeltingen på våren var det ofte stor flom i elven og de mange tette karene på broen var med å regulere vannføringen i elven nedenfor. I dag benytter Sira-Kvina kraftselskap på Tonstad lang bedre metoder for å kontrollere vannføringer dersom det er fare for flom i elven.

Varhaug gamle gravlund

 
Den første kirken ble trolig bygget så tidlig som år 1200, og det er påvist flere forskjellige kirker som har stått på denne kirkegården. Dagens kapell, Varhaug kapell, ble reist i 1951 og er knappe 15 kvadratmeter stort, og har bare 14 jærstoler til å sitte på. Kirkegården er fredet og ligger ved Varhaug Gård i Hå kommune. Gravplassen er fra middelalderen og blir regnet som en av landets vakreste gravlunder – bl.a. fordi den ligger med en slik tilhørighet til den store jærske himmelen, den flittige jærske landbrukskulturen og ikke minst det det store havet like utenfor.