mandag 16. juni 2014

Via Mala (Viamala)



Like over byen Thusis kan man se restene etter den gamle middelalderborgen Hohen Rhätian. Den ligger på en 246 meter høy klippe over elven under og ble bygget både for å beskytte byen og for å kunne kontrollere trafikken gjennom Via Mala. Herfra går den gamle veien over til nabobyen Zillis og derfra videre til Splügen passet.



Dette ble en gang betegnet som den viktigste handelsveien  mellom det sørlige og det nordlige Europa. De første som man vet passerte denne dalen var romerske soldater, men det var først i 1472 man startet på den byggingen av den første veien langs elven, og det er den nordligste delen av denne veien som kalles Via Mala. Elven som opprinnelig gravde ut dette området ledes i dag ut i Rhinen via elven Hinterrhein og inngår nå i det største vannkraftverket i Sveits.


På det smaleste er det så vidt plass til veien og her er kalksteinsklippene på begge sider flere hundre meter høye. Har man dårlig tid kan man kjøre den nye veien gjennom dalen å bare få noen få glimt av naturen mellom de mange tunnelene. Vil man oppleve mer av den dramatiske naturen kan man gå på den gamle (stengte) veien som delvis ligger i bunn av dalen og delvis bare er en smal sti på kanten av stupet ned til elven under. Sett av noen timer til turen, det tar 3 timer å gå hver vei i en normal gangfart. Denne gamle tur veien heter Via Traversina. Herfra kan man også ta avstikkere til flere andre merkede ruter i området.


En av de beste avstikkerne starter halvveis mellom Thusis og Zillis. Her går man først et kort stykke gjennom skogen før man treffer på en smal hengebro som heter Traversiersteg II. Denne går over et flere hundre meter høyt gjel. Broen er bygget i 2005 og er 62 meter lang med en stigning på 22 høydemeter fordelt ut over 176 trinn. Broen er i seg selv verd en stopp, men vil man videre kan man enten ta turen tilbake til Thusis uten å krysse elven eller fortsette over fjellet Muttner Höhi (2.000 moh.) og derfra tilbake til Via Mala ved Zillis. Hele området ligger innenfor nasjonalparken Beverin.

søndag 15. juni 2014

Vierwaldstättersee



Vierwaldstättersee ligger omtrent midt i Sveits. I den ene enden av sjøen ligger Luzern. Dette var en gang en liten beskjeden fiskelandsby ved utløpet elven Reuss. I dag er det den største byen i regionen. Luzern vokste raskt som et religiøst senter under den brutale katolske inkvisisjonen. I dag er det i hovedsak turisme som preger byen.

Er man først i Luzern er det verd å få med seg den gamle bydelen, katedralen, Wagner museet og Jernbane museet som er et av de best besøkte museum i Sveits. På tross av at store deler av Sveits er fjell er det et meget godt utbygget jernbanenett. På museet kan man studere både hvordan og hvorfor dette er bygget. Her finnes også gamle damp lokomotiv og modelljernbaner av de mest berømte strekningene i Sveits. Blir du lei av tog kan du stikke innom på avdelingen for fly og kikke nærmere på det eldste sveitsiske flyet som finnes, en Fokker F. Den tyske komponisten Rickard Wagner var ofte på besøk i Luzern og flere av hans stykker er også skrevet her, bl.a. 3. akt av «Tristan og Isolde». Han skrev også ferdig 2 andre operastykker mens han bodde her fra 1866 til 1872. Dette ble regnet som det beste perioden i hans liv. Man kan ikke besøke Luzern uten å ta Kapellbroen i nærmere øyesyn. Denne ble bygget over elven Reuss i det 14 århundre. Midt på broen står det et vanntårn, det har hatt funksjon som både fyrlykt og som fengsel. På 1700 tallet ble taket på broen malt med historiske motiv fra Luzern og fra dagliglivet til St. Leodegar og St. Mauritius – begge kjent som byens egne martyrer. Kapellbroen er den eldste trebroen i Europa. I 1993 ble den delvis ødelagt av en brann, men er nå rekonstruert etter originale tegninger.

Like i nærheten av Luzern ligger byen Zug ved Zugersee. Zug er også et eget kanton, det rikeste i Sveits. De har også de laveste skattene i hele Sveits og er derfor blitt et sentrum for etablering av mange multinasjonale selskap, bl.a. norske Statoil. Rundt disse områdene ligger også det mytiske fjellet Pilatus (2.132 moh). Det er et sagn som sier at navnet kommer av at Pontius Pilatus legeme visstnok skulle være kastet i en liten innsjø nær toppen av fjellet. Man kan nå toppen via de mange stiene eller rett og slett ta båten over Vierwaldstättersee og deretter en tannhjulsbane videre nesten helt opp til toppen. Denne tannhjulsbanen er 4,5 km lang og har en stigning på 48%. Det er dermed den bratteste jernbanen i Europa.




Alternativet til disse aktivitetene er selvfølgelig å sette seg ned på en liten kafe i småbyer som Weggis for å nyte et godt glass vin mens man lar seg imponere av alle hjuldamperne som fortsatt trafikkerer sjøen. Vil man ha bare litt mer mosjon kan man ta samme rute som Mark Twain gikk fra Weggis til Rigi Kulm, og har man først kommet dit kan man jo samtidig ta banen opp til toppen av fjellet. Rigi er en av Sveits mest besøkte fjelltopper.


Baden


De termiske kildene i byen Baden ble kjent helt tilbake til Romertiden. Her er det 19 svovelholdige kilder som fortsatt er aktive og som leverer ca. 1 mill. liter vann med temperatur på 45 grader hver dag hele året. Kildene er kjent som «Aquae Helveticae» og skal visstnok ha en helbredende egenskap for reumatisme og leddplager. Kildene inngår i den sveitsiske kurbadkulturen som har ble mer og mer kjent i perioden fra 1800 tallet og frem til i dag. Dette kan du studere nærmere i et eget kildemuseum.



Men varme kilder er ikke alt du finer i denne byen, her er det også et museum som viser bilder av flere kjente franske impresjonister. Dette museet eies av en stiftelse med navnet «Stiftung Langmatt Sidney und Jenny Brown» og hvis du drar kjensel på etternavnet så er det etter den ene av grunnleggerne av det multinasjonale selskapene Asea, Brown & Boveri (i dag kjent som ABB). Dette selskapet ble stiftet her og har derfor beholdt hovedsete i den lille byen Baden. Nedenfor byen renner det en fredelig elv. Fra sentrum av byen og over til museet ligger det en gammel overbygget trebro.

Flims




Det som er spesielt i dette området er de klare forkastningene som er helt tydelige i fjellsidene. Her kan man med selvsyn se hvordan de afrikanske og de europeiske platene en gang ble presset sammen og dannet fjellene i Alpen. Vanligvis dannes bergartene ved sedimentering i innsjøer, ute i havet eller i endeløse ørkener. Når dette presses sammen lag for lag dannes det nye bergarter – de eldste nederst og de nyeste øverst. I fjellene rundt Flims er dette snudd helt på hodet. De yngste bergartene ligger underst og de eldste ligger øverst. Dette er synlig fordi bergartene ligger lagvis og fordi de flatene som skiller disse bergartene er som en tegnet en rett horisontal blyantstrek tvers gjennom landskapet. Denne linjen er ikke menneskelaget, men består av en spesiell bergart som har fungert som kulelager når de 2 platene har beveget seg. Over denne «streken» ligger sedimenterte kvartsholdige og mørke bergarter. Disse er 250-300 millioner år gamle. Under «streken» ligger lysere bergarter som sandstein og skifer som bare er 35-50 millioner år gamle.



Dette området kalles «Tectonic Arena Sardona», er på 330 kvadratkilometer og ligger der hvor kantonene Graubünden, St. Gallen og Glarus møtes. Ikke noe annet sted i verden kan man se dette fenomenet så tydelig som her og hele området er derfor oppført på UNESCO listen. Forskning har foregått i over 200 år, men fortsatt kommer det «geologiske pilgrimer» tilreisende for å studere fenomenet. Men Flims betår ikke bare av geologi. Det er også et fantastisk flott turområde – både på sommer og på vintertid. Selve byen ligger på 1100 moh. og de høyeste fjellene rundt er Ringelspitz (3.247 moh) og Piz de Steris (3.113 moh). På fjellet Martinloch er det et 19 meter bredt hull i fjelltoppen og to ganger i året (i mars og i oktober) skinner solen gjennom dette hullet og treffer kirketårnet i Elm, et lite tettsted i dalen på den andre siden av fjellet. Denne kirken ligger nok ikke helt tilfeldig plassert når man tar i betraktning at dette hullet oppstod flere hundre millioner år før kirken ble bygget. Utsikten mot fjellene er formidabel, mot øst kan man telle over 500 fjelltopper og mot sør kan man på en klar dag se toppen av Monte Rose massivet - det høyeste fjellet i Italia (se egen beskrivelse).


Like bak sentrum av byen ligger Flimstein. Her er det mulig å ta kabelbane opp til toppen. De sportslige, som ikke lider av høydeskrekk, kan alternativt klatre opp «Historisher Klettersteg Pinut». Det er en typisk Via Ferrata som er anlagt rett opp den loddrette fjellveggen – hele tiden med en imponerende utsikt over byen og omliggende fjellkjeder. Man trenger ikke fjellfører for å ta seg opp, men ta med klartesele, sikringstau og hjelm. Er man spesielt varsom kan man kanskje også observere det frodige dyrelivet. Her finnes det både steinbukker og eksempel på de sjeldne skjeggete gribbene. På vintertid er det flust med ski heiser og man kan være i bakkene en lang dag uten å ta samme heisen to ganger.


lørdag 14. juni 2014

Rheinslught


 
Det finnes flere spennende steder langs Rhinen og et av de mest dramatiske er Rheinfall. Her ligger den største fossen i Rhinen, med en bredde på 150 meter og er stryk som er ca. 25 meter høyt. Man antar at denne elven har eksistert i over 500.000 år, men fossen i Rheinfall er «bare» ca. 15-16.000 år gammel og er formet av isens bevegelser over området. Hva har så dette med Rheinslught å gjøre? Egentlig ingen ting bortsett fra at det ikke siste gang naturen langs denne elven har vært gjennom dramatiske endringer. Et annet og langt mindre kjent sted er nemlig Rheinslught. Historien om dette tilsynelatende myke området er faktisk så dramatisk, utrolig og spesiell at hele området står oppført på UNESCO sin liste over verdensarven.



For noen titalls tusen år siden var fjellene her langt høyere enn de høyeste toppene i Himalaya. Mellom disse enorme fjellene rant det også den gang en elv, men den hadde ingen ting med Rhinen å gjøre. Så en dag løsnet det en stein fra toppen av disse enorme fjellene. Den raste ned i dalen og på sin vei ned skjedde det enorme rystelser i naturen rundt, bl.a. at elveløpet i bunn av dalen ble helt blokkert. OK - tenker du kanskje da, steinras er jo ikke så uvanlig i slike høye fjell, men i dette tilfellet er det derimot ganske spesielt. Den steinen som løsnet fra toppen av de over 10.000 meter høye fjellene var enorm. Man antar at størrelsen på denne ene steinen var ca 15.000 kvadrat kilometer (!), eller at det med andre ord dreier det seg om en stein som var omtrent på samme størrelse som hele Hordaland fylke. Nå er det selvfølgelig ingen som kan gjenfortelle dette, men de geologiske dokumentasjonen er ikke lenger diskutable, bl.a. fordi bergartene i Rheinslught består av helt andre mineraler og er dannet i en helt annen tidsalder enn områdene rundt. Når man kjenner denne historien så er det enda mulig å se spor etter denne hendelsen der de lyse bergartene skiller seg fra resten fjellene. Dette raset har medvirket til at hele området i dag er et spennende og utrolig frodig naturlandskap. Historien videre sier at dette raset også snudde vannskillet så dramatisk at den elven som renner i bunn av dalen etter dette ble den ene av de 2 hovedkildene til Europas største elvesystem – Rhinen.    

Lenzeheide

 
 

Lenzeheide er kjent for 3 ting. Det er et kjent sveitsisk skisted, det er reserve arena for den alpine verdencup'en og det er det eneste stedet Rhätische Bahn (se egen beskrivelse av Bernina Express) har sporet av siden den ble åpnet i 1888. En lun og koselig liten landsby som er god tilrettelagt for aktiviteter på sommer som på vinter.

Teufelbrücke, Andermatt




 
Teufelbrücke krysser like over den største fossen i elven Reuss ved Göschenen, like nedenfor  Andermatt. Dette var tidlig en viktig handelsvei mot St.Gotthard passet og den første broen over fossen ble laget i tre allerede i år 1230. I 1595 ble denne erstattet av en bro i stein og 2. August 1888 ble broene tatt av en stor flom. I dag er det 3 broer over fossen. På den ene går jernbanen, på den andre er det bilvei og på den gamle originale Teufelbrücke er nå bare åpent for fotgjengere. Navnet Teufelbrücke kommer av en gammel legende fra den gang man forsøkte å bygge den første broen over juvet. Denne legenden oppstod fordi det tilsynelatende ikke var mulig å bygge en trygg bro over den frådende fossen, noe man konkluderte med måtte skyldes djevelens vilje. For å lykkes lovet man derfor djevelen at han skulle få ta sjelen til den første som greide å krysse over den nye broen. På den tiden var man nok en smule overtroiske så ingen ville være den første til å krysse broen når den endelig stod ferdig. Derfor slapp man heller ut en gammel geit for å se om broen var sterk nok. Dette ble straks oppdaget av djevelen og han grep tak i en stor stein som han ville bruke for å knuse broen med. På besynderlig vis (som det ofte er i slike legender) dukket det da plutselig opp en religiøs dame. Hun tegnet et kors på den store steinen og djevelen slapp taket og forsvant i løse luften.


I 1977 skulle det bygges en ny vei gjennom dalen for å utbedre en kort og ulykkeutsatt strekning. Man antok at denne steinen kunne være årsaken til de mange ulykkene i St.Gotthard tunnelen og bestemte derfor at den skulle flyttes 127 meter vekk fra der djevelen slapp den ned. Steinen veide 220 tonn og for å sikre at den ikke ble ødelagt ble den flyttet med andektighet. Regningen for denne operasjonen kom på over 300.000 sveitsiske franc (drøyt 2 mill. kroner). For å unngå å irritere denne djevelen mer enn nødvendig, fikk en lokal kunstner i oppdrag å male en tegning av en djevel og en geit på bergveggen over broen. Om dette fikk noen som helst betydning for antall ulykker skal være usagt.



Like ved Teufelbrücke er det hugget et enormt monument rett inn i fjellveggen.  Minnesmerket er ca. 10x20 meter og ble reist i 1899, til minne om kampene mellom den russiske hæren ledet av general Alexander Vasilyevich  Suvorov, og Napoleons okkupasjonshær. Den 24. september 1729 stod det første slaget akkurat her. Den russiske hæren bestod av 21.000 soldater, nok til å stoppe Napoleons videre fremmarsj mot alpene. Selv om en utsultet russisk hær drev med utstrakt plyndring på sin vei blir de i ettertid gitt mye av æren for at Sveits ble frigjort fra den franske okkupasjonsmakten. Under dette slaget ved Teufelbrücke ble broen delvis ødelagt og dermed stoppet også en del av handelen over alpene helt opp. Etter slaget var området lite fremkommelig og den nye handelsruten ble derfor flyttet til det langt fredeligere Splügen passet.

General Alexander Vasilyevich  Suvorov var med i over 60 militære tokt og er en av de få generalene i hele verdenshistorien som aldri tapte et eneste slag. Hans militære strategi var ikke å kommandere sine tropper til å angripe, men snarere til å motivere dem til å vinne. Han var med i krigen mot det Ottomanske riket (1777-1783), han spilte en aktiv rolle når opptøyene i Polen ble slått tilbake (1794) og han drev aktiv krigføring i Italia og Sveits under starten på Napoleonskrigene - i en urolig periode der både franske, østerrikske og russiske tropper «over alpene dro». Like etter slaget ved Teufelbrücke returnerte han til St.Petersburg som en syk gammel mann. Han døde 18. mai 1800 i St.Petersburg. I begravelsen til en av den tids største militære strateger kom det bare 2 personer, den brittiske ambassadøren Lord Whitworth og den russiske poeten Gavrila Derzhavin – man får tydeligvis ikke mange venner av å spesialisere seg på krigføring.

I dag kan man få et panorama bilde av dalen og ved å klatre opp den loddrette fjellveggen over minnesmerket. Her er det laget en egen «Via ferrata». Planlegger du den turen må du huske å ta med hjelm, tau og nødvendig sikkerhetsutstyr – det er stupbratt og langt opp.

Andermatt


I 1779 reiste Johann Wolfgang von Gothe gjennom Urserendalen ved minst 3 anledninger. Han ble bokstavelig talt helt bergtatt av naturen i dette området og etter at han kom hjem til Weimar i tidligere DDR skal han ha uttalt at denne dalen var en av de vakreste og mest interessante steder han noen gang hadde besøkt. I denne dalen ligger den lille byen Andermatt. Byen ligger 1.447 moh., ved foten av 5 kjente fjellpass - Süsten, Grimsel, Furka, St. Gotthart og Oberalp. Andermatt ligger i kantonen Uri, men er like vel knutepunktet for trafikken på øst-vest aksen mellom Graubründen - Wallis og for nord-sør aksen mot Ticinp i sør. På tross av sin sentrale plassering er det ikke flere enn drøyt 1.300 innbyggere i byen. Før St. Gotthard tunellene ble laget gikk det meste av trafikken til Italia gjennom denne dalen. 
 
 
I mer moderne tid er Andermatt blitt et kjent vintersportssted. Her kan du stå på ski fra November til Mai, her finnes det ca. 60 km. med preparerte alpinløyper og ca. 25 km. med preparerte turløyper for de som foretrekker «flate bakker». I tillegg er områdene rundt Andermatt også kjent for sine mange og utfordrende «off-piste» bakker. Byens store sønn er alpinisten Bernard Russi. Han debuterte i verdenscup’en i 1968 og karrieren skjøt fart etter at han ble verdensmester i utfor i 1970. Han ble også olympisk mester i 1972 og han tok olympisk sølv (bak Østerrikeren Franz Klammer) i 1976. I løpet av sin alpin karriere var Bernard Russi på seierspallen i 28 verdenscup renn, alle unntatt ett var i utfor. Etter at Bernard Russi la opp sin idrettskarriere i 1978 har han viet sin tid til å designe en mengde avanserte utforløyper over hele verden, bl.a. også olympiabakken i Kvitfjell og nå sist utfor traseen til vinter OL i Sotsji. I dag preges Andermatt av stor byggeaktivitet med flere nye hotellkompleks. Det meste av denne byggevirksomheten er finansier av ulike arabiske sjeiker.
 
Den sentrale beliggenheten har gjort Andermatt til et strategisk knutepunkt i hundrevis av år og rundt dalen ligger det flere steder som er verd et besøk. Haderslisbrucke er en av disse. Den opprinnelige broen over elven Reuss var bygget i 1646 og var en del av den gamle handelsruten gjennom dalen. Broen ble ødelagt av en storflom i 1987 og en ny bro ble satt opp i 1991 – bygget etter de gamle originale metodene. Litt lenger oppe i dalen ligger den langt mer berømte Teufelbrücke (se egen beskrivelse). Den ligger langs den samme handelsveien, men historien bak denne broen er langt mer dramatisk – både for byen Andermatt og for resten av Europa.

fredag 13. juni 2014

Zillis, Hinterrheintal


Det finnes mange prangende kirker i Europa. Men det finnes også noen små og unnselige slike byggverk. På veien sørover mot St. Bernardino passet kommer man rett inn til Zillis i Hinterrheintal og her ligger det en slik liten kirke. St. Martin kirken er på tross av sin beskjedne ytre en turistmagnet i Graubünden. Eksteriøret er ikke spesielt imponerende, men innvendig er den ganske spesiell.


Taket er dekorert med 153 usensurert bilder med motiver som er hentet fra hele bibelhistorien. Hvert av disse takmaleriene er 90 x 90 cm og usedvanlig godt bevart selv om de er malt av en lokal kunstner så tidlig som i 1160. Man kan nok anta at dersom disse direkte og usensurerte bildene var blitt gjengitt i de skolebøkene som benyttes til den norske religionsundervisning – så ville nok dette faget i beste fall fått 18 årsgrense eller mest sannsynlig bare blitt totalforbudt.

Klausen pass



Klausen passet (1.948 moh) er en relativt liten og ukjent fjellovergang mellom kantonene Uri og Glarus. Passet går i nord-sør retning og ligger sentralt i Sveits. Fra sør tar du veien opp fra innsjøen Wallen. Det første tettstedet du da kommer til er Buerglen. Dette var hjemstedet til Wilhelm Tell (han med eplet). Midt i byen har han fått sin egen statue i full størrelse, plassert på en pidestall like utenfor Tell Museum. Wilhelm Tell var en legendarisk helt. Hans eksistens er derimot er ikke historisk bekreftet, men han skal ifølge sagnet ha levd her tidlig i det 14. århundre. På denne tiden forsøkte Habsburg-slekten i Østerrike å få herredømme over det som i dag er kantonen Uri. Som et ledd i dette ville den østerrikske guvernøren, Albrecht Gessler i Altdorf, undertrykke lokalbefolkningen. Han hang derfor opp sin egen hatt på en stokk hatt midt på torget i landsbyen. Alle som gikk forbi denne var pålagt å hilse ærbødig på hatten. Den rabiate Wilhelm Tell og hans sønn kom til Altdorf 18. nov. 1307. Da han og sønnen passerte hatten unnlot han å bukke og dermed ble han umiddelbart arrestert. Han ble dømt for dette og fikk 2 valg – enten døden eller frihet ved å skyte et eple av hodet på sin egen sønn. Han valgte det siste og delte eplet i to med en pil fra armbrøsten sin, uten å skade sønnen. Senere skal han ha fortalt at hvis han hadde truffet sønnen, ville han umiddelbart ha skutt den østerrikske guvernøren. Dette kom selveste Albrecht Gessler for øret og han ble rasende. Wilhelm Tell ble igjen arrestert på tross av tidligere lovnader om fritt leide for seg og sønnen. Dette likte Wilhelm Tell dårlig og han lovet hevn. Etter å ha rømt fra fengselet skjøt han derfor Albrecht Gessler med en pil fra samme armbrøst som han brukte på eplet. I Østerrike ble han ansett som terrorist – i hjembyen Buerglen ble han hyllet som en helt. For øvrig en form for vurdering som fortsatt gjør seg gjeldende i mange av dagens konfliktsituasjoner.




Veien opp til toppen av passet er smal og svingete, sikringen er dårlig og det er forbudt å kjøre med tilhenger og campingvogn. Man skal ikke kjøre så lenge mot toppen før man innser at det er et helt riktig forbud. Det som derimot mangler er et forbud mot sykling i høy fart – og da spesielt i de uoversiktlige svingene. En gang i året arrangeres det et billøp for veteranbiler på disse veiene. Nesten opp på toppen av passet ligger Hotel Klausenpasshoehe. Et sjarmerende og ganske typisk fjellpass hotell med en smule overdrevet dekorasjon. Videre opp på toppen kommer man til et platå som heter Urnerboden og som ligger mellom de 3 imponerende fjelltoppene Chamerstock (2.124 moh), Ortstock (2.717 moh) og Gemsfairenstock (2.972 moh). På vei ned igjen passeres landsbyene Linthal og Ziegelbruecke før veien blir mye bedre. Når du først er her, og hvis du ikke er lei av slike fjellpass, så finnes det et til like i nærheten - det heter Ricken passet.

Oberalp pass


Oberalp passet (2.048 moh) er ikke blant de mest dramatiske fjellovergangene i Sveits. Dette passet ligger mellom kantonene Uri og Graubünden og må passeres på vei fra Andermatt til Flims og Rhine Gorge (se egen beskrivelse). Her er det noen fjelltopper, men stort sett er det et «fredelig» terreng som på tross av høyden består av frodige enger med stor alpeflora. På toppen av passet ligger restene etter et militært anlegg (bygninger og taubaner) samt et lite hotell som er oppkalt etter fjellet i bakgrunnen, Piz Calmot. Siden området er i flittig i bruk som turområde fra begge sider av fjellet - både på sommer og vintertid – er både hotellet og restauranten åpen det meste av året.



Over toppen av Oberalp pass følger veien lenge det svingete smale sporet til «Glacier Express», en av de fineste jernbanestrekningen i Europa. De som vil ha en uforglemmelig tur med denne jernbanen kan starte helt i sør-øst, fra den lille italienske byen Tirano nordøst for Como sjøen og fortsette med «Bernina Express» (se egen beskrivelse) til St. Moritz - en jernbanestrekning som står oppført på UNESCO liste over verdensarven. I St. Moritz skifter du til «Glacier Express» og fortsetter over flere imponerende fjellpass, gjennom byer som Thusis, Davos Chur, Brig og Andermatt før du kommer til endestasjonen i Zermatt – like ved foten av Matterhorn. «Glacier Express» er ca. 290 km. lang og underveis er det 1.500 høydemeter fra det laveste til det høyeste punktet. Banen er (som de fleste i Sveits) privat. Den drives av de 2 selskapene Rhaetian Railway og Matterhorn Gotthard Railway. Det tok 10 år å bygge denne jernbanestrekningen og det første toget gikk her i 1930, men det gikk nesten 50 år før man greide å passere Furka på vinterstid. En liten kuriositet i den forbindelse er at alle de gamle damp lokomotivene ble utrangert og sendt til Vietnam i 1947. I 1990 ble derimot de samme lokomotivene hentet hjem igjen og satt inn på de gamle rutene. Nettetopp disse rutene med damplokomotiv er naturlig nok de mest populære avgangene den dag i dag. Fra Zermatt kan man skifte tog og fortsette på en smalsporet tannstangbane opp til Gornegrat (se egen beskrivelse). Fra toppen av Gornegrat har du panoramautsikt til 29 av de 36 fjelltoppene i Sveits som er over 4.000 moh. Matterhorn er det mest iøynefallende av disse.

Fra toppen av Oberalp passet kan du ta en liten smal sidevei inne til den ene av kildene til elven Rhinen. Denne elven, som også er den største elven i Europa med en lengde på 1.230 km, samler vann fra 42 sideelver på sin vei til havet. Underveis renner Rhinen gjennom 5 europeiske land før den munner ut i havet i Nederland. Både Rhinen og Donau har hatt stor historisk betydning som grenseelver, spesielt etter slaget i Tetutoburger skogen i år 9. Etter dette ble Rhinen betraktet som den naturlige grensen for Romerriket. De europeiske elvene er i seg selv en studie verd og da skal man naturlig nok starte ved fjellet Piz Lunghin i nærheten av Malojapasset sørvest av St. Moritz i Sveits. Her er det 3 vannskiller som alle har hatt stor påvirkning på utviklingen i Europa. Nedbøren på fjellets nordsiden renner via elven Julia inn i Rhinen og deretter videre ut i Nordsjøen. Nedbøren på fjellets vest og sørside renner gjennom Comosjøen i Italia før det renner ut i elven Po som igjen er Italias største elv. Nedbøren på fjellets østside renner ut i Donau som til slutt ender i Svartehavet. Fjellet Piz Lunghin kaller av denne grunn ofte for «Det Europeiske Vannskillet».

Furka pass





Det er en stadig pågående lokal diskusjon hvorvidt Furka passet (2.431 moh) egentlig starter i landsbyen Ulrichen eller om det starter i veikrysset ved Gletsch. Fra Gletsch kan du nemlig enten ta veien over Grimsel passet eller velge å kjøre den andre veien over Furka passet. I dalbunnen er det også 2 ulike jernbane linjer som passerer hverandre. Den ene er den moderne jernbanelinjen som går i nord-sør aksen gjennom Sveits. Denne benyttes i stor grad til såkalt «roll-on/roll-off» service for biltransport gjennom de sveitsiske fjellene. Den andre jernbane linjen er den berømte «Glacier Express» som går fra St. Moritz til Zermatt. Denne dukker litt freidig opp i dagen i et lite øyeblikk før den klatrer videre opp til tunnelen gjennom Furka passet. Midt i dalen gjennom Gletsch renner og elven Rhone. Den har sine kilder i Rottengletcher som ligger like over fjellkanten inne i enden av dalen. Lokalt kalles derfor elven for Rotten og ikke Rhone.


Gletsch er blitt et senter for spesielt interesserte jernbane entusiaster. Her har de bidratt til å restaurere deler av det gamle sporet på «Glacier Express» og er nå i full gang med å sette i stand både den gamle stasjonen og flere små hoteller som ligger i området. Disse små hotellene ble opprinnelig bygget her for å huse de første turistene fra det engelske aristokratiet. Luften var ren og klar, utsikten opp mot Rottengletcher var formidabel og på toppen av det hele er dette et av de stedene i Sveits med flest soldager. På vei opp hårnålsvingene til toppen av Furka passet ligger Hotel Belvedere. En gang lå dette helt ved brekanten, men i dag må man spasere et lite stykke for å komme opp til isen. Breen kalver fortsatt så det er viktig å følge skiltingen på stien. Fra Hotel Belvedere er det en imponerende utsikt over hele dalen og de mange fjelltoppene rundt. I horisonten ser man også her den karakteristiske konturen av Matterhorn (se egen beskrivelse).

Når du kommer til toppen av Furka passet er det utsikt over store deler av kantonet Uri. Hvert år arrangeres det faste «kantonmøter» mellom Uri og nabo kantonet Valais her oppe. På østsiden av Furka passet blir veien smalere og mer svingete. Dette er kanskje ikke et optimalt sted for folk med høydeskrekk. Her er det en frodig flora, men ingen rekkverk langs veien. Det eneste som skiller veien fra stupet er noen enkle (og godt spredte) forstøtningssteiner. På veien ned passeres bl.a. et sted som heter Realp. Dette stedet ble brukt i James Bond filmen «Goldfinger» i scenen der en kvinne forsøkte å skyte James Bond med rifle. Litt lenger nede - like før du kommer inn til byen Andermatt - ligger det en stor rundkjøring. Her kan du ta første avkjørsel til St. Gotthard passet, andre avkjørsel til Andermatt og Oberalp passet eller tredje avkjørsel med mot «Teufelbrucke» (se egen beskrivelse) og derfra videre til landsbyen Wassen som igjen ligger ved foten av Susten passet. Med andre ord er dette en ganske sentral rundkjøring for de som vil opplever fjellpass i Sveits.

Grimsel pass



Grimsel passet (2.165 moh) ligger langs den ene av aksen rundt de 3 høyeste fjellpassene i Uri alpene. Det er mulig å kjøre en rundtur som dekker både Grimsel passet, Furka passet (2.431 moh) og Susten passet (2.234 moh). Hvis planen er å ta alle passene anbefales det å starte turen møt sør og kjøre i retning mot klokken. Denne rundturen er for øvrig også en mye brukt sykkelrute så følg godt med i de smale hårnålsvingene. Hvis det ikke er en sykkel som kommer, kan du risikere at du treffer på en konvoi med Ducati motorsykler. De bruker også disse veiene til sine kjøreturer.

Grimsel passet ligger på grensen mellom kantonene Uri og Bern Oberland. Hvis du kommer fra Interlaken og Meiringen i nordvest så blir du kanskje litt skeptisk på vei opp til fjellet. Tilsynelatende blir landskapet mer og mer likt et månelandskap. Årsaken er at det er gjort store inngrep i naturen gjennom oppdemming av 3 store sjøer. Like vel er dette et populært utfartssted med faste bussruter fra Meiringen og opp til Grimzel Hotel Hospitz som ligger med utsikt over den øverste sjøen - som for øvrig og betegnende nok heter Totensee. Er det fullt på Grimzel Hotel Hostpitx kan du forsøke det andre alternativet, Hotel Alpenroesli



Veien over passet er bare kjørbar på sommertid og den brøytes vanligvis ikke før månedsskiftet mai/juni. Ikke la deg skremme av det golde første inntrykket. Grimsel passet blir bare finere og finere etter at du har passert dammene og beveger deg opp mot toppen av fjellet. Fra toppen kan du ta en avstikker inn til Oberaar. Herfra er det en flott utsikt til flere store isbreen som ligger i området.  Vær bare oppmerksom på at denne smale veien er regulert med trafikklys og at dette bare skifter mellom rødt og grønt hver 30 minutt. På sørsiden av passet åpner det seg en imponerende utsikt over dalen ned mot Gletsch. Det er her elven Rhône har sine kilder og i dette området kalles denne elven fortsatt for Rotten. Årsaken er at den kommer fra det som en gang var den imponerende isbreen Rottengletcsher. Sist gang jeg var her (1990) var breen betydelig større enn den er i dag. Selv om det imponerende brefallet nå er helt borte, ser man fortsatt at dette har vært en imponerende isbre. Før du starter på de mange hårnålsvingene ned til Gletsch bør du også kaste et blikk opp møt mot høyre. I god vær vil du se fjellet Matterhorn trone over de andre toppene.

Helt nede i dalbunnen går en del av jernbanen «Glacier Express». Dette er en av de fineste togrutene i Europa. "Glacier Express" er koblet sammen med "Bernina Express" (se egen beskrivelse) så her kan du reise en rundtur på tog blant de høyeste fjellene i Sveits.

torsdag 12. juni 2014

Jungfraujoch (3.571 moh)

 


Jungfrau massivet består av 9 imponerende fjelltopper. Wetterhorn (3.701 moh), Schreckhorn (4.078 moh), Eiger (3.970 moh), Mönch (4.107 moh), Jungfrau (4.158 moh), Breithorn (3.782 moh), Tschigelhorn ( 3.557 moh) og Gspaltenhorn (3.437 moh). Fra toppen an Männlichen over Wengen er alle disse synlige i et fantastisk panorama. Mellom de 2 høyeste toppene (Mönch og Jungfrau) ligger platået Jungfraujoch. Dette kalles med rette «Top of Europe». Her finner du Europas høyeste beliggende jernbanestasjon på 3.454 moh. Til sammenligning ligger den høyeste norske riksveien på ca. 1.500 moh. Man må jo være rimelig gal for å komme på tanken om å bygge en jernbane opp hit og hysterisk gal for faktisk å greie å gjennomføre et slikt prosjekt.




Jungfraubanen er 9,3 km lang og har en stigning på 1.395 høydemeter. Går man om bord helt nederst i Interlaken så dreier det seg om en stigning på ca. 3.000 høydemeter helt opp til toppen. De første tegningene ble presentert i august 1893 og i desember året etter var byggeplanene godkjent. 27. juli 1896 startet byggingen. Det første byggetrinnet var en utvidelse av stasjonen på Kleine Scheidegg. Når dette stod ferdig startet man med sprenging av tunnelene på selve banen. Den 28. juni 1903 var man kommet ca. halvveis opp. Her anla man Eigerwand stasjon (2.865 moh) - inne i fjellet midt i nordveggen på Eiger. Opprinnelig var dennes stasjonen laget som et stort utsiktspunkt med kun et lite smijern rekkverk helt ute på kanten av den stupbratte fjellveggen. I dag er dette glasset inne og forseglet slik at det ikke lenger er mulig å hoppe ut herfra. Når stasjonen på Eigerwand stod ferdig vurderte man om man skulle fortsette videre til toppen med en taubane, men besluttet heller å fortsette byggingen av jernbanen helt opp. Like etter Eigerwand snur banen 180 grader inne i fjellet og fortsette til neste stasjon som er Eismeer på 3.160 moh. Denne ble åpnet 28. juli 1905. Utsikten fra denne stasjonen forklarer navnet. Man er rett og slett midt inne i det bratteste bre fallet fra Grindelwald-Fiescher breen. Samtidig som stasjonen åpnet var det slutt på pengene og videre arbeid på banen stoppet helt opp. Det tok noen år å skaffe nok midler til å fortsette byggingen det siste stykket opp til toppen av Jungfraujoch. Selv i dag stopper toget opp på begge disse stasjonene – både for å la passasjerene få nyte utsikten, men også for å la dem akklimatisere seg til høyden. 1. august 1912 åpnet endelig hele jernbane strekningen etter en byggeperiode på 16 år. Bygge kostnadene var kommet opp i 16 mill. sveitserfrancs - det dobbelte av det opprinnelige bevilgningen. Omregnet til dagens kurs ville dette beløpet knapt nok ha dekket bygging av 1,5 km med norsk motorvei.


Like ved stasjonen er restene etter en stor grotte som er gravd ut av rennende vann, sannsynligvis av smeltevann fra breen. Dette er det høyeste kjente grottesystemet i Europa.  Her er det også gravd ut et kunstig tunnelsystem inne i breen som går like inn til stasjonen. Den opprinnelige hensikten var å måle isens bevegelse, men i dag er disse tunnelene utvidet til å dekke et areal på ca. 1.000 kvadratmeter. Her inne finnes det i dag en imponerende samling med forskjellige is skulpturer. En liten kuriositet er jo at dette tunnelsystemet - midt inne i en isbre og med is på alle kanter - må ha kunstig nedkjøling for å unngå at det smelter. Årsaken er den varmen som alle besøkende avgir når de går gjennom tunnelene. For øvrig beveger denne breen (med tunneler, passasjer og skulpturer) seg relativt konstant med 15cm pr. år. med stø kurs for det 1.500 meter høye stupet like under stasjonen.



Sommeren 1931 ble det bygget en forskningsstasjon på toppen av Jungfraujoch, like over den øverste jernbane stasjonen. Forskningsstasjonen heter «The Sphinx» og ligger på 3.571 moh. Allerede i 1950 fikk de installert et stort teleskop for å studere astronomi og 1. juli 1996 ble hele platået åpnet for publikum. Samtidig ble det bygget store heiser mellom stasjonen inne i fjellet og det øverste platået på forskning stasjonen. Man er ikke i tvil om at været kan være en utfordring her oppe. Hele bygget er boltet fast med tykke stålbarduner og solide sikringer i fjellet. «The Sphinx» ligger nesten litt andektig plassert midt mellom de majestetiske toppene av Mönch og Jungfrau som begge er over 4.000 meter høyde.


Herfra er utsikten formidabel. På en god (og klar) dag ser man helt til fjellkjedene Vosges i Frankrike og til Schwarzwald fjellene i Tyskland. I forgrunnen ligger da de 2 dalene Lauterbrunnen og Grindelwald. På motsatt side ligger den enorme Aletsch breen som dekker et areal på 117 kvadrat kilometer. Breen er 26 km lang og tykkelsen på islaget er målt til 900 meter. Alesch breen er den største breen i Sveits. I denne høyden ligger snøen til langt ut over sommeren og man får nok derfor best inntrykk av breen om man kommer hit senhøstes før den nye snøen faller. Hele fjellmassivet rundt Jungfrau står oppført på UNESCO listen over verdensarven og du er ikke et øyeblikk i tvil om hvorfor.

Eiger




 
Nordveggen av Eiger (Eiger-Nordwand) er en av Europas mest utfordrende klatrevegger. Det kan nesten virke som om dette fjellet har en magisk tiltrekningskraft på klatrere fra hele verden. De første som nådde toppen på 3.970 moh. var den irske fjellklatreren Charles Barrington i 1835. Han klatret opp sammen med de 2 lokale guidene Christian Almer og Peter Bohren. Kanskje var det nettopp disse 2 guidene som gjorde at de valgte en rute opp vestveggen istedenfor nordveggen. Charles Barrington hadde egentlig planlagt å bli den første som klatret opp nordveggen på Matterhorn, men da han kom til områdene rundt Jungfrau var det slutt på pengene og han greide ikke finansiere turen videre til Zermatt og Matterhorn (se egen beskrivelse). Dermed tok han fatt på Eiger istedenfor.


De første som greide å klatre opp den 1.800 meter høye nordveggen var et kombinert klatre lag fra Østerrike og Tyskland. Opprinnelig var dette 2 separate ekspedisjoner som startet på samme klatrerute med 1 dags mellomrom. Etter et par dagers klatring ble de enige om å slå sammen gruppene (og ikke minst de lange tauene). De nådde toppen 24. juli 1938. Etter at de første greide å bestige den vanskelige nordveggen er det over 70 klatrere som har mistet livet i ulike forsøk på å kopiere denne bragden. En av de pionerene som omkom under klatring i nordveggen var tyskeren Andreas Hinterstoisser (22. juli 1936). Et spesielt utfordrende område som må passere på vei opp er oppkalt etter han, «Hinterstoisser Travers». For å komme forbi dette punktet må man først klatre opp over traversen på den ene side og deretter senke seg ned igjen med økende pendelbevegelser for å greie svinge tauet over på den andre siden. I seg selv kan jo en slik operasjon være en utfordring for noen og enhver, når det gjøres hengende i et tau 1.000 meter over bakken blir det ikke noen mindre spektakulært. Det er laget en egen film om Andreas Hinterstossiers klatring i nordveggen av Eiger. Den kom i 2008 og heter «The North Face». Men dette er ikke den eneste filmen fra området. Den amerikanske action filmen «Iskald hevn» med den unge Clint Eastwood i hovedrollen bygger på Rodney William Whitakers spenningsroman «The Eiger Sanction» fra 1975. Det er og skrevet flere bøker med tema fra klatre miljøet. «Die Weisse Spinne» (The White Spinner) av Heinrich Harrer er kanskje en av de bedre. Denne boken beskriver de utfordringene man støter på under klatringen opp nordveggen. Tittelen er hentet fra et spesielt utfordrende parti like under toppen. Her må man klatre over en nesten loddrett isbre som på avstand ser ut som en enorm edderkopp.


De 3 mest berømte toppene i dette fjellmassivet er Jungfrau, Mönch og Eiger («Jomfruen», «Munken» og «Trollet»).  I dag omtales også Eiger-Nordwand som «Eiger-Mordwand» på folkemunne. Det finnes 6 slike berømte og beryktede fjellvegger i Sveits og alle er nordvendte – blant disse står Eiger som den ultimate utfordringen. Disse toppene tiltrekker seg de aller dristigste av fjellklatrere fra hele verden. Planlegger du en slik ekspedisjon kan du få et lite tips: Navnet på disse 6 spesielle fjellene er Eiger, Matterhorn, Cima Grande di Lavaredo, Grandes Jorasses, Petit Dru og Piz Badile. Den første som greide å klatre alle disse 6 nordveggene var den franske alpinisten Gaston Rébuffat fra Chamonix. Beskrivelsen av dette finnes I boken «Etoiles et Tempêtes» (Starlight and Storm) fra 1954.
 

Kleine Scheidegg

 

Kleine Scheidegg (2.064 moh) ligger mellom Lauberhorn og Eiger, like under den berømte nordveggen. Mange har undret seg over at navnet Kleine Scheidegg siden dette ligger høyere og er større enn Grosse Scheidegg. Navnet betyr «lite vannskille» og fjellpasset ligger akkurat i vannskillet for elvene Schwarze Lütschine (fra Grindelwald) og  Weisse Lütschine (fra Lauterbrunnen).  Grosse Scheidegg (1.962 moh) er fjellpasset mellom Grindelwald og Meiringen. Siden daler er større enn elver var ikke navnene så merkelige.

Første gang disse fjellene var omtalt var på 1300 tallet, men det var først midt på 1930 tallet at fjellklatringen startet for fullt. Kleine Scheidegg ble da et viktig utgangspunktet for de som ville forsøke seg i fjellveggen. I dag troner Hotel Bellevue des Alpes på kanten av passet.   På Kleine Scheidegg deler jernbanelinjen seg i Wengeralp Bahn og Jungfrau Bahn (se egen beskrivelse). Stasjonen her ble åpnet 10. august 1892 og den siste banen opp til Jungfraujoch åpnet i 1912. Denne tar deg opp til Europas høyeste jernbanestasjon som ligger på 3.454 moh.  


Om vinteren er Kleine Scheidegg er et naturlig knutepunkt for de fleste alpinløypene rundt Wengen og Grindelwand og i september hvert år arrangeres det årlige “Jungfrau Maraton”. Dette krevende løpet starter i Interlaken med mål på toppen av Kleine Scheidegg, en stigning på 1.500 høydemeter.  I 2007 ble dette løpet en del av The World Mountain Running Association (WMRA) som arrangerer 10 tilsvarende løp i 7 forskjellige land på 2 ulike kontinenter. I dag har dette løpet imponerende 4.000 deltakere fra 50 ulike nasjoner. «Jungfrau Maraton» har blitt arrangert hvert år siden 1995.

onsdag 11. juni 2014

Wengen



Wengen (1.250 moh) ligger på en sørvest vendt fjellhylle over Lauterbrunnen. For å
komme opp til byen har man 2 muligheter - enten med jernbanen fra Lauterbrunnen eller med jernbanen fra Grindelwald. Uansett hvilken du velger dreier det seg om en smalsporet tannstangbane som klatrer i sakte fart over fjellet. Wengen er bilfri og det eneste transportmiddelet som finnes her oppe i fjellsiden er små elektriske vogner som kan frakte bagasjen fra jernbane stasjonen og frem til hotellet.

Den smalsporede jernbanen er 19 kilometer lang. Dermed er dette den lengste kontinuerlige smalsporede tannstang banen i Sveits. Det første hotellet i Wengen ble bygget i 1852 og de første planene om å bygge jernbanen opp til Wengen er fra 1875. Den gang ble det vurdert som alt for kostbart å bygge en slik bane og planene ble forkastet. 15 år senere fikk Leo Her-Bètrix en konsesjon på å drive banen i minst 80 år. Planen ble da tatt frem igjen og driftsselskapet «Wengenalp Bahn» ble etablert. Byggingen startet i 1891 og det første damplokomotivet rullet inn på den nye Wengen stasjon 18. april i 1892. 10. august samme år var banen ferdig helt opp til Kleine Scheidegg (2.061 moh) og 20 juni året etter var hele stenkningen ned til Grindelwald på den andre siden av fjellet ferdig. I starten var bare banen åpen på sommeren, men i dag er den åpen hele året. De eldste lokomotivene som fortsatt trafikkerer banen er fra 1909. Fra Kleine Scheidegg er banen koblet sammen med den smalsporede jernbanen som går helt opp til Jungfraujoch (se egen beskrivelse)



Takket være utbyggingen av denne jernbanen er nok Wengen i dag først og fremst et berømt skisted, men ved første øyekast er det ikke så enkelt å oppdage. Det finnes nesten ingen heis anlegg innenfor synsfeltet, kun en svevebane som går opp til fjellet Männlichen (2.340 moh). Herfra kan man derimot velge og vrake i alpinanlegg innenfor alle vanskelighetsgrader. Man kan f.eks. reise frem og tilbake til Grindelwald på den andre siden av fjellet eller man kan forsøke seg på trassene som brukes til det berømte Lauberhorn rennet i januar hvert år. Dette rennet starter på fjellet Lauberhorn (2.472 moh) og har målgang like utenfor Wengen sentrum. Det diskuteres om ikke dette er verdens mest spektakulære skirennet i World Cup sammenheng. Det er nemlig verdens lengste utfor trasé, rennet har de  lengste og mest imponerende hoppene, det er den løypen med høyeste topphastighet og det er det rennet i World Cup som samler flest tilskuere hver år. Det som derimot aldri diskuteres er at dette er det utforrennet i verdenscupen som har den mest spektakulære utsikten – omgitt av flere fjell på over 4.000 meter er det helt udiskutabel. Er du her midt i januar så blir du en av de ca. 50.000 tilskuerne som befinner seg langs traseen fra toppen av Lauberhorn.

Turistsesongen i Wengen er delt i to. Det er hektisk med skiturister på vinterstid og med fotturister på sommertid. Da er det ikke bare det verdensberømte utforrennet som står på aktivitetslisten. Hvert år er det også en mengde friluftskonserter med flere berømte artister, en egen Mendelssohn musikkfestival, og en årlig ostefestival med lokale spesialiteter. Utenom disse 2 høysesongene er mange av hotellene stengt og de fastboende bortreist på ferie. Wengen hører til de stedene du kommer tilbake til.

Mürren


Den lille fjell landsbyen Mürren ligger på østsiden av Lauterbrunnen og ved foten av fjellet Schilthorn. Både fjellet og Mürren, med sine fantastiske panoramautsikter, er i dag en av de største attraksjonene i Jungfrau-regionen. Ja vel, tenker du kanskje da, er ikke alle sveitsiske landsbyer sjarmerende? Jo sikkert, men det som skiller Mürren fra alle de andre er beliggenheten (klikk på bildene dersom du ikke ser byen). For å komme hit må man først parkere bilen i Lauterbrunnen, så må man ta kabelbanen opp til jernbanestasjonen Grütchalp for deretter å gå over på det lille smalsporede toget som bringer deg inn til byen. Alternativt kan du reise inn til Stechelberg og ta kabelbanen opp til Gimmelwald. Her skifter du til en ny kabelbane som bringer deg opp til byen. Uansett hvilken rute du velger så er stigningen 800 høydemeter på kort tid. Det første du reagerer på når du ankommer Mürren er at byen ligger helt ute på kanten av det 800 meter høye og loddrette stupet ned mot dalen under. Det er bare drøyt 400 mennesker som er fastboende her, men den lille byen har over 2.000 hotellsenger. Da er det vel kanskje ikke så stor tvil om hvor de får inntektene sine fra.

Byen og de nærliggende alpine områdene var kjent blant entusiaster fra tidlig på 1800 tallet, men den store oppmerksomheten fikk Mürren på slutten av 1960 tallet. Da ble James Bond filmen «On Her Majesty’s Secret Service» spilt inn her. I denne filmen ble James Bond spilt av George Lazenby, for øvrig hans første og eneste opptreden i rollen som 007. Det samme kan man si om norske Julie Ege fra Sandnes som også har en rolle i denne filmen.



Nå lå selvfølgelig byen her lenger før James Bond ble født, men det roterende utsiktpunktet på toppen av Schilthorn (2.970 moh) er derimot en direkte konsekvens av denne filminnspillingen. Dette ble bygget spesielt i anledning filmen og har siden vært i bruk som en roterende restaurant (hele bygget roterer 360 grader på 60 min). Resten av denne filmen ble for øvrig spilt inn i England og i Portugal, men det er en helt annen historie. Mulig du ikke gidder se en så gammel James Bond film, men du kan jo se bort fra handlingen og heller nyte en overveldende utsikt av Europas mest imponerende fjellmassiv. Utsikten i vest er rett mot Wengen, Lauberhorn og Kleine Scheidegg. Bak dette troner de majestetiske fjelltoppene Eiger (3.979 moh), Mönsch (4.099 moh) og Jungfrau (4.158 moh). Hele dette fjellmassivet med alle isbreene og elvene står oppført på UNESCO listen over verdensarven. Området benevnes også som «Toppen av Europa». Vil du til toppen kan du benytte deg av Europas høyeste jernbanelinje, den går fra Kleine Scheidegg til Jungfraujoch (se egen beskrivelse)
 
For å komme til Schilthorn må man via Mürren. Her starter taubanen opp til toppen Birg (2.676 moh) og da bytter du bane for å komme opp de siste 300 høydemetrene opp til Schilthorn. Hvert år arrangeres det et eget utforrenn med start på toppen av Schilthorn og med målgang nede i Mürren. Dette er derimot ikke like kjent som det årlige utforrennet i som arrangeres i Wengen på den andre siden av dalen. Lauberhorn rennet i Wengen ble første gang arrangert i 1930 og er dermed verdens eldste kjente utforrenn. Det regnes og som det mest spektakulære utforrenn i den alpine World Cup.

Stechelberg


Stechelberg ligger på 922 moh. helt inne i bunnen av Lauterbrunnen dalen, nesten på grensen til Wallis. Man regner dette som den nordligste inngangen til nasjonalparken Jungfrau-Aletsch som i sin helhet står oppført på UNESCO liste over verdensarven. Den lille landsbyen er formelig omgitt av høye fjell, en mengde fossefall og midt i dalen er det en imponerende frodig flora. En gang i tiden ble det utvunnet jern innerst i dalen og det er fortsatt mulig å se restene etter de gamle smeltehyttene. I og med at de nå ligger inne i nasjonalparken blir de vedlikehold i den standard de var når de ble forlatt.

Fra Stechelberg går det en kabelbane som løfter deg ca 800 høyede meter opp til Mürren. Her kan du bytte bane og reise videre helt opp til Schilthorn på 2.970 moh.

Fra landsbyen drives det med alle former for friluftsliv. Mulighetene er mange enten du vil prøve basehopping, paragliding, hanggliding, fallskjermhopping eller en tur i varmlufts ballong. Så snart du er tilbake på bakken kan du fortsette med elverafting, brevandring eller fjellklatring. Det finnes også muligheter for å gå lange fjellturer i Via Ferrata dersom man vi ha et testosteron kick, men samtidig ha et fast holdepunkt i moder jord. De som ikke synes dette er utfordrende nok kan melde seg på "The Swiss Jungfrau Triathlon" som arrangeres fra Stechelberg hvert år. Det sies at for de som kommer til Stechelberg er det så mange muligheter for hasardiøse opplevelser som man tør å prøve seg på.

I dette bratte terrenget er det alltid en fare for ras og 6. februar 2003 ble landsbyen utsatt for 2 store snøras. Befolkningen var godt forberedt og søkte ly under rasvernet som er bygget rundt landsbyen. Det hele resulterte i at den eneste skaden var noen knuste vindusruter pga. lufttrykket. Hele landsbyen fikk beskjed om ikke å bevege seg utendørs før rasfaren var over. Skolen var stengt et par dager mens man ryddet opp og deretter vendte livet tilbake i sin vanlige gang.

Lauterbrunnen



Lauterbrunnen ligger i verdens dypeste U-formede dal, mellom Zweilütschinen og foten av fjellet Breithorn i Jungfrau massivet. Her stopper lokalbanen fra Interlaken og her kan du parkere bilen, for den får du lite bruk for her, det er et stort parkeringshus midt i sentrum. Lauterbrunnen er kommunesenter for flere små omliggende landsbyer. Oppe i fjellet, vest for Lauterbrunnen, ligger skistedet Wengen. Oppe i fjellsidene, øst for dalen, ligger Mürren, Gimmerwald og Isenflu. Verken Wengen eller Mürren har bilvei fra bunn av dalen. For å komme til Wengen må man derfor ta det lille lokaltoget (tannstang bane) som klatrer opp de bratte fjellsidene i retning Kleine Scheidegg og Grindelwald. For å komme til Mürren må man først ta kabelbanen opp en stupbratt fjellside og deretter gå over på en smalsporet jernbane som bringer deg inne til selve byen. Fortsetter man rett frem nede i dalen kommen man til den siste landsbyen, Stechelberg. Her stopper veien i et imponerende panorama av snøkledde fjelltopper på begge sider av Breithorn.

Det frodige landskapet i dalbunnen ble opprinnelig brukt til seterdrift for de største gårdene rundt Interlaken. Man antar at navnet stammer fra den tiden og at dette er en omskriving av "Luuter-Brunnen" som betyr "klart vann".

Det bor ikke flere enn ca 3.500 innbyggere i hele kommunen, men da teller man bare med de fastboende. Turismen startet tidlig på 1800 tallet og det første hotellet i dalen ble ikke bygget før i 1859 (i Wengen). I dag er det 2 sesonger – når fotturistene kommer på sommeren og når skiturister kommer på vinteren. Om sommeren kan man ta mange spennende fjellturer, både med og uten klatretau. Enkelte stier er merket, andre går som Via Ferrata på de mest utenkelige og utfordrende steder. På vinteren er det et utall av ski anlegg på begge sider av dalen, i alle retninger og i alle vanskelighetsgrader. Bare i Grindelwald, Wengen og Mürren er det til sammen 214 km med preparerte alpinløyper. Det sies at man lett kan tilbringe en uke på ski her uten å ta samme heisen 2 ganger.  Midt i mellom de to sesongtoppene er det nesten ikke mulig å få hotellrom, alle hotellene er nemlig stengt og både lokalbefolkning og alle andre ansatte har reist på ferie.

 
Fra Lauterbrunnen og videre innover den trange dalen mot Stechelberg er det tilsammen 72 store fosser og i bunnen av dalen renner elven Lütschine. Den største av fossene er Staubbachfall. Med et fritt fall på 297 meter er dette den 2. høyeste fossen i Sveits, den eneste som er større er Seerenbachfällen som har et fritt fall 305 meter. Om sommeren kan man gå helt inn under selve fossen, på vinteren er ikke dette mulig pga. stor fare for is og steinras.  Den andre store fossen litt lenger opp i dalen heter Trümmelbachfall. For å komme helt inn til strykene må man først ta en underjordiske kabelbane og deretter bruke føttene gjennom trange tunneler og over smale broer. Husk å ta med regntøy – her er det høy luftfuktighet. 

tirsdag 10. juni 2014

Aareschlucht


I den østlige delen av kantonet Bern Oberland, på grensen til Wallis og like vest for Grimsel passet, ligger isbreen Aargletscher. Den består av 4 store isbreer som møtes ved foten av fjellet Finsteraarhorn (4.274 moh). Både fjellet og bresystemene som omgir dette står som en del av Alper Jungfrau-Aletsch massivet oppført på UNESCO listen over verdensarven. Breene dekker et område på ca. 30 kvadrat kilometer og er den viktigste kilden til elven Aar. Denne elven er den største i Sveits og renner 293 km før den munner ut i Rhinen ved den sveitsiske byen Koblenz i kanton Aargau. Dette må ikke forveksles med den tyske byen med samme navn. Den ligger lenger nord og er der Rhindalen deler seg med Moseldalen og elvene Rhinen og Mosel møtes. Fallhøyden på elven Aar er til sammen på 1.565 meter og nedslagsfeltet utgjør et areal som tilsvarer ca. 50% av hele Sveits landareal. På sin vei fra Aargletscher og ned til Rhinen passere elven mer enn 40 kraftverk. Man har greid å spore navnet på elven helt tilbake til en europeiske jernalderen.



Mellom byene Meiringen og Innerkirchen har elven skåret seg gjennom et sandsteinslag som er over 130 millioner år gammelt. Her er det bla annet funnet fossiler av fisk og skjell som stammer fra den gang dette laget av sandstein ble dannet av sedimenter på sjøbunnen. Selve passasjen er derimot langt nyere, den er bare ca. 10.000 år gammel og ble dannet på slutten av siste istid. Under smeltingen av de enorme ismassene som da dekket Europa ble det dannet store vannmasser som både formet og endret landskapet på sin vei mot havet. Aareschlught er et resultat av nettopp dette naturfenomenet. Den er ca. 1,4 km lang, den høyeste fjellveggen på siden er 180 loddrette meter rett opp og på det smaleste er passasjen den bare 1 meter bred. I bunnen renner fortsatt elven Aar. Fjellsidene er blankskurte og det er mange jettegryter som vitner om enorme kreftene som har virket over lang tid. 



I de såkalte «gamle dager» var dette den eneste og farligste strekningen på de gamle handelsrutene som gikk over Grimsel passet. Det mangler ikke på fabler om enorme slanger og andre uhyrligheter som de farende visstnok både hadde hørt og sett inne i den trange passasjen. Selv i dag kan man se for seg hvordan de må ha klort seg fast i fjellsidene for å komme forbi de verste strykene - og hvilke konsekvenser det fikk dersom man mistet fotfeste. I 1889 sikret man den gamle handelsveien gjennom passasjen med å lage noen trange tunneler og montere gallerier rett på fjellveggen. Samme år ble passasjen åpnet for publikum. Da kraftverket i Oberhasli ble bygget laget man samtidig en liten lokal jernbane for å transportere utstyr og folk mellom Meiringen og Innerkirchen. I dag er denne 5 km. lange lokale jernbanen (med 7 stasjoner) fortsatt i drift og benyttes daglig til persontrafikk mellom de 2 små byene. Litt høyere opp i elven har det samme kraftselskapet også bygget en fjell- jernbane (Gelmerbahn) som er en drøy kilometer lang og har en stigning på 448 høydemeter. Det bratteste delen er på 106%. Denne er smalsporet og har kabeldrift. Også denne banen er i drift og kan benyttes av de som ønsker (eller våger) å ta seg en luftig togtur.

mandag 9. juni 2014

Interlaken


Interlaken ligger på en smal stripe land mellom 2 store sjøer i kantonet Berner Oberland - og disse 2 sjøene heter verken Inter eller Laken. Navnet kommer derimot fra det gamle augustinerklosteret som ble anlagt her på 1200 tallet. Klosteret fikk navnet «Inter Lacus» som omtrent betyr «landet mellom sjøene». De 2 sjøene heter Thunersee og Brienzersee. Tidlig på 1900 tallet begynte turistene å oppdage Interlaken. Her som i det øvrige av Sveits var det først og fremst engelske fjellklatrere som kom først. I dag er Interlaken en betydningsfull turistby som kan tilby det meste av aktiviteter, men de engelske turistene er nok byttet ut med japanere og amerikanere. Både fjellene rundt byen og begge sjøene benyttes både til sommer og vintersport. Interlaken er også et viktig knutepunkt på et godt utbygget jernbanenett i Sveits. Her finner du endestasjonen for jernbanen til Lauterbrunnen, Wengen og senere til Kleine Scheidegg, Grindewald og Jungfraujoch (se egne beskrivelser).

Både Thunersee og Brienzersee er en del av elven Aare – som faktisk er den største elven i Sveits. Målt i vannføring er den større enn de sveitsiske delene av både Rhinen, Mosel og Main. Elven Aare starter under de store breene og ender opp som en sideelv til Rhinen (se egne beskrivelser av Aare).

Thunersee er ca. 18 km lang og går fra byen Thun til Interlaken. Midt mellom disse 2 byene ligger det et lite sted som heter Meiringen og her treffer du på en foss som heter Reichenbachfälle. De som har lest Arthur Conans Doyles novelle «Det avsluttede problem» vil huske at det var her Sherlock Holmes sloss med Professor Moriarty og at det tragiske utfallet av dette var at Sherlock Holmes endte sine dager ved å forsvinne i fossen. Senere stod også han opp fra de døde. I dag er det innredet et Sherlock Holmes Museum i kjelleren under byens lille kirke. Nå er derimot dette lille stedet ikke bare blitt kjent for Sherlock Holmes død og oppstandelse. Det finnes nemlig en annen betydningsfull mann som kommer herfra og han heter Gasperini. For 400 år siden var han byens konditor. Han var fasinert av hva man kunne få til med ulike blandinger mellom eggehvite og sukker og dermed fant han (mer eller mindre tilfeldig) opp marengsen.

Brienzersee er ca 14 km. lang og en del smalere enn Thunersee. Den går mellom byene Brienz og Interlaken. Området langs sjøen er mindre utbygget og det finnes ikke så mange attraksjoner - bortsett fra en. Til gjengjelde er den sjeldent imponerende. Det er utsikten med den krystallklare sjøen i forgrunnen og fjellmassivene Eiger (3.970 moh), Mönch (4.099 moh)  og Jungfrau (4.158 moh) i bakgrunnen. Slike bilder ser man bare i Sveits og nærheten til disse fjellene har åpenbart hatt stor betydning for utviklingen av turistnæringen i hele området.

På friluftscenen i Interlaken har de siden 1912 spilt Schillers «William Tell». Dette stykker fremføres kun med hjelp av flere hundre medvirkende amatører. Her finnes det også en ny stor fornøyelsespark som heter «Mysteries of the World», tema er jorden mange arkeologiske gåter. Det må være en perfekt beliggenhet, for like i nærheten bor den berømte forfatteren Eric von Däniken.

søndag 8. juni 2014

Basel


Basel ligger helt på grensen mellom Sveits og Tyskland, akkurat der Rhinen forlater Sveits og der Rhindalen starter. De første folkene slo seg ned her for ca. 2.000 år siden, først som en keltisk bosetning og deretter som en egen romersk koloni, «Colonia Raurica». I år 917 ble Basel angrepet at soldater fra Ungarn, noe som igjen viste viktigheten av å bygge en solid bymur. Da den stod ferdig i  1080 hadde byggearbeidene på muren pågått mer eller mindre kontinuerlig i 163 år. Etter at byen var sikret med solide murer vokste handelen. Biskopen slo seg derfor ned her siden han var den eneste som fikk lov å bestemme hvor lang en meter var og hvor mye et kilo skulle veie – noe som resulterte i at kirken i realiteten styrte hele handelen gjennom å sette verdier på alt som skulle kjøpes og selges. En ikke helt uvesentlig del av disse inntektene tilfalt derfor også kirken og bidrog til at den forsterket sin posisjon i det som etter hvert ble en betydningsfull grenseby.

Rhinen renner dovent gjennom sentrum av byen og den første og kanskje viktigste broen over elven ble bygget i år 1225 («Mittele Rheinbrücke»). Byens historie er preget av både kriger og naturkatastrofer. I 1340 døde halvparten av byene befolkning i et utbrudd av pest og noen år senere (1386) ble det meste av byen ødelagt av et stort jordskjelv. I 1444 tapte kong Karl slaget ved St. Jakob an der Birs, like utenfor bymurene. I utgangspunktet var dette en liten konflikt mellom det som senere skulle bli ulike kantoner i Sveits, men det utviklet seg raskt til en storkonflikt som innbefattet ca 50.000 franske, italienske, engelske og tyske soldater.

I 1460 ble det det første universitetet etablert i Basel. I 1501 oppstod staten Sveits med sine kantoner og allerede i 1529 var det stor befolkningsvekst av religiøse flyktninger fra Italia, Holland og Frankrike. Etter hvert som krigsfaren ble mindre vokste og Basel som industriby, spesielt med mange innovative kjemiske bedrifter. I 1844 rullet det første toget fra Strassburg inn på sentralbanestasjonen i sentrum av Basel og man besluttet at tiden var moden for å rive de gamle bymurene.



Mange anser Basel som både starten og slutten på Rhindalen, men husk på at Rhinen ikke starter her. Uansett hvilken vei du reiser så er byen verd et besøk. Basel kaller Sveits kulturhovedstad og her er både historie og bykultur tett knyttet sammen. Hvis det blir for hett på land kan du dukke deg i Rhinen og bare la deg drive nedover med strømmen – en fritidsaktivitet som byens befolkning benytter seg av i helger og på varme sommerkvelder. Og helt til slutt en liten kuriositet, for Basel er nemlig den eneste havnebyen i Sveits som har direkte tilknytning til havet.