fredag 30. mai 2014

Skudeneshavn



Helt i sør på Karmøy ligger det som er en av landets fineste sørlandsbyer. Vestlandet - sier du kanskje da, men Skudeneshavn ligger faktisk på samme breddegrad som Sandefjord. Bebyggelsen ligger innerst i havnen, god beskyttet for Nordsjøen i vest, Skudefjorden i sør og Boknafjorden i øst. Historien startet tidlig på 1800 tallet. Da pågikk det et intenst hummer- og sildefiske som skapte grobunn for det som i dag er kjent som Gamle Skudeneshavn eller bare som Gamlebyen. Man antar at byen den gang hadde ca. 1.200 faste innbyggere, mens det i perioder med mye sild var så mange som 20.000 mennesker som bodde her. Skudeneshavn ble ladested i 1857 og fikk bystatus i 1996. I 1990 fikk byen tittel som Norges nest best bevarte småby og i 2004 fikk den tittelen Norges sommerby. I mange år var det fergeforbindelse via Kvitsøy til Stavanger, men dette er nå erstattet av nye veisystem og av undersjøiske tunneler.

Helt ut mot havnen ligger de gamle sjøhusene tett i tett, størrelsen vitner og gode tider. I ly bak disse – og helt inn til det bratte fjellet bak – ligger selve bebyggelsen med sine lune bakhager og fasaden ut mot hovedgaten. Ingen hus er like, men samtidig er alt bygget i samme stil. Både hus og trange smug er godt tilpasset det terrenget de ligger i. Den meste av dette er bygget i perioden mellom 1840 og 1860. På den tiden kom de fleste håndverkerne fra Rogaland og Agder. Byens store flåte med seilskuter gjorde sitt til at Skudeneshavn også fikk impulser fra mange store Europeiske byer. Empirestilen er tydelig og Skudeneshavn kalles derfor også «den hvite empir byen». Kikker man ekstra godt etter, kan man oppdage at enkelte av disse små sparsommelige hvite trehusene faktisk har utsmykninger som er kopiert fra antikkens steintempel.



Av den gamle bebyggelsen fra denne perioden er det i dag bevart 130 hus og naust i original utforming. De husene som er restaurert eller gjenoppbygget er satt opp i en sammenfallende byggeskikk som gir et inntrykk av at hele den gamle seilskutebyen er beundringsverdig godt bevart. For å få et tilbakeblikk over byens historie og utvikling kan det være verd turen til museet på Mælandsgården. Kommer du dit på en onsdag kan du også få lært deg en heftig shanty under besøket. Det arrangeres også byvandringer gjennom gamlebyen hele sommeren.

I Skudeneshavn er det enkelt nyte roen ved å ta en tur gjennom de smale smugene eller rett og slett bare sette seg ned for en kopp kaffe og nystekte vafler på en av de små kafeene inne i den gamle byen (den minste har bare 1 bord). Nå er det derimot ikke alltid så stille her. I begynnelsen av juli hvert år arrangeres Skudefestivalen, kjent som Vestlandets største maritime kulturmønstring. Da fylles hele havnebassenget opp med små og større båter, bryggene rundt fylles av et yrende folkeliv og den lokale festivalscenen fylles av kjente artister. Bortsett fra at stilen på fartøyene har endret seg markant i løpet av de siste 100 årene så kan man lett tenke seg hvordan det må ha sett ut her for over 100 år siden – den gang sildefisket var på sitt beste og havnet var overfylt av fiskebåter. I dag er det nye tider og den moderne havnen domineres av hovedkontoret til Solstad Offshore (SOFF). Dette er et av landets største offshore rederier og deres avanserte offshore flåte opererer i dag på oljefelt over hele verden.




Skudeneshavn består derimot ikke bare av en lun havn og en sjarmerende trehusbebyggelsen, men også av et flott og kystnært landskap med imponerende sandstrender, blankskurte svaberg og egen skjærgård. Herfra er det ikke langt til Avaldsnes – Norges eldste kongesete, mest sannsynlig også Norges første hovedstad og som om det ikke var nok så er det teorier om at dette stedet også har gitt navn til Norge. Skipsleden forbi Avaldsnes ble på vikingtiden nemlig kalt «Nordvegen». Det er heller ikke langt til kobbergruvene som jærbuen Mauritz Kartevold ("Jærens Sokrates") grunnla på Vigsnes. Her ser du restene etter et gruvesamfunn der det levde over 3.000 mennesker. Det var kobber fra disse gruvene som ble brukt når man bygget Frihetsgudinnen. Den ble bygget i Frankrike og avduket på Liberty Island utenfor New York 28. okt. i 1886. Hvor mye kobber som gikk med til dette er nok litt usikker, men selve statuen er 46 meter høy og til sammen ruver hele dette monumentet med en total høye på 93 meter.

Kvitsøy




Øygruppen ligger i Rogaland, midt mellom Tungenes i sør og Skudenes i nord og er en av landets minste kommuner målt i areal. De som er flinke å telle på kartet påstår at det er like mange øyer i denne lille kommunen som det er dager i året. Til sammenligning er det bare registrert 250 øyer i Lillesand kommune, så påstanden om at det ikke er noe skjærgård på Vestlandet er feil. Kvitsøy er det sørligste av mange typiske små øysamfunnene man finner på denne delen av kysten. Beveger man seg videre nordover treffer man tilsvarende små øysamfunn på Utsira, Føyna, Røvær, Espevær, Brandasund, Bekjarvik og Bakkasund – og det før man i det heletatt begynner å nærme seg Bergen.

Bebyggelsen på Kvitsøy er det man kan kalle «typisk, praktisk og tilpasset vær og vind». Husene ligger lunt til mellom knausene og det er ikke alle som har kledning i tre. På tross av sin beskjedne størrelse er det 3 adskilte grupper med bebyggelser på øyene. Helt vest ligger Voldsøy. Her er det fergeforbindelse til Stavanger, lenger inn er det heller ikke mulig å komme med dagens bilferge. Når det er sagt så er det egentlig bortkastet å ta med bilen, her rekker man alt til fots eller på sykkel. Flytter man seg litt lenger nordvest kommer man til Naustvoll. Dette er en lun liten havn der husene ligger tett ut mot bryggene. Vandrer man enda et lite stykke mot nordvest så treffer man på «hovedstaden» i kommunen, Ystebøhavn. Dette er den største bebyggelsen og her ligger også bebyggelsen rundt en lun gammel fiskehavn. Ytsebøhavn ligger nesten midt inne i øygruppen. Havnen kan nås både via en godt oppmerket skipslei fra sør-vest eller via den noe trangere passasjen forbi varden på Revingen i nord-øst. For de som er spesielt interessert og som er flinke å lese sjøkart så finnes det også flere muligheter.

Livsgrunnlaget på Kvitsøy har vært fiskeri og landbruk. Her finner man også gode oppvekstsvilkår for hummer. En gang i svunnen tid var hummeroppdrett en stor industri, i dag er det meste av dette avviklet. Kommunen har derimot et flott hummer museum som absolutt er verd et besøk. Selv om mange av husene er overtatt som fritidsboliger for byfolk, bor det heldigvis fortsatt en del fastboende igjen her ute.

Midt inne på øyen ligger Kvitsøy fyr. Det gamle fyret ble opprinnelig bygget i 1829 og var da 18 meter høyt. Deretter forlenget med 7 meter i 1859 og i dag er fyret ytterligere forlenget til en høyde på 45 meter. Fyret er fortsatt i full drift, men i dag er det både automatisert og fredet. Historien om fyrene på Kvitsøy går langt tilbake i tiden. Det første vippefyret ble bygget på 1700 tallet og bestod da av en tønne med kull som ble montert på en 6 meter lang vippestang. Like ved fyret ligger Rogaland Trafikkstasjon. Det offisielle navnet er VTS - Vesel Traffic Services. De er ansvarlig for døgnkontinuerlig overvåking og regulering av havområdene fra Jærens rev i sør til Bømlafjorden i nord og er en av 5 tilsvarende trafikksentraler som ligger langs norskekysten. VTS regulerer den normale kysttrafikken, den store cruise trafikken inn til Stavanger og trafikk med oljetankere som skal inn og ut fra raffineriet på Kårstø.

søndag 11. mai 2014

Lysefjorden

 
 

Lysefjorden er en del av restene etter den Kaledonske fjellkjeden som en gang gikk helt fra sør i Norge og langt inn på det Amerikanske fastlandet. Denne fjellkjeden bestod av enorme fjellmassiver med fjelltopper på høyde med det vi kjenner fra dagens Himalaya. Gjennom en kort periode på noen millioner år, ispedd et par dramatisk perioder med ulike istider, ble til slutt hele fjellkjeden slitt ned til det nivået vi ser i dag. Det sies at Lysefjorden er like dyp som fjellsidene rundt fjorden er høye. Det stemmer nok ikke helt. Fjellene rundt er ca. 1.200 moh., mens fjorden er ca. 400 meter dyp.

Innover i fjorden ligger severdighetene på rekke og rad. Helt ytterst er det store jettegryter, gravd ut av de store isbreene som og har formet hele fjordlandskapet. Litt lenger inne ligger Fantahålå, en imponerende fjellsprekk som har fått sitt navn fordi omreisende tatere en gang søkte tilflukt her når de ble forfulgt av futens forsøk på skatteinnkreving. Videre inn i fjorden kommer man inn under Prekestolen – eller Hyvlatonnå som den egentlig heter. Dette er en av de mest besøkte turistattraksjonene i Rogaland. Selve fjellmassivet er på 25 x 25 meter og platået ligger 604 meter rett opp fra fjorden. Man antar at fjellformasjonen er dannet ved frostsprengning for ca. 10.000 år siden. Platået ser ut som om det er skåret ut med kniv. Det vinkelrette mønsteret med sprekker i fjellet er godt synlig fra toppen. Herfra kan man og se at store blokker har løsnet og rast ut i fjorden. Helt inne ved foten av Prekestolen er det en sprekk i fjellet. Den ble dannet den gang isen over fjorden smeltet og fjellet "krakelerte" av at trykket lettet. Denne sprekken utvider seg ganske sakte og det er vel lett å tenke seg hva som kjer når den blir stor nok. Det lokale sagnet sier derimot at Prekestolen ikke faller ned før 7 søstre gifter seg med 7 brødre fra samme kirkesogn. Med den befolkningen som er innover fjorden i dag så kan nok det la vente på seg. For å komme opp må man gå ca. 6 km med en stigning på 350 høydemeter. Turen tar ca. 4 timer tur/retur.

Litt lenger inne i fjorden ligger Flørli kraftstasjon med verdens lengste tre trapp. Den har imponerende 4.444 trinn som tar deg 740 høydemeter opp langs rørgaten. Den første kraftstasjonen ble bygget i umiskjennelig Jugend stil allerede i 1910 og magasinet ligger nesten 900 meter over selve stasjonen. Helt inne i fjorden ligge tettstedet Lysebotn med fjellet Kjerag. Kjerag er 1.132 moh. og har en loddrett fjellvegg på over 1.000 meter. Fjellet brukes til basehopping og den første som forsøkte var Stein Edvardsen fra Stavanger (1994). Etter den tid er det gjennomført over 55.000 hopp – 11 av disse med dødelig utfall. For de med spesielt interesse for fjellklatring eller basehopping anbefales dokumentarfilmen «Loop» der Kristen Reagen først klatrer opp den loddrette fjellveggen for deretter å kaster seg utfor igjen med fallskjerm.

Lysefjorden er en typisk terskel fjord med en grunn inngang og med dypere områder lenger inne i fjorden. Helt ytterst i fjorden ligger Oanes og Forsand, bundet sammen med Lysefjordbroen. Broen har et spenn på 639 meter og en fri seilingshøyde på 50 meter. Oanes er starten på Ryfylkeveien og Forsand er en av landets mest betydningsfulle kraftkommuner.

Hele landskapet i og rundt fjorden er formet av isens vandring. Denne teorien har sitt utspring fra den dansk-norske geologen Jens Esmark (født i 1763). Han var Norges første professor i geologi og det var han som ga navnet til Esmarkbreen på Svalbard. Han var og den første som lanserte teorien om en istid i Norge. Jens Esmark var og den første som nådde toppen på Snøhetta (i aug. 1801). Han anslo den gang høyden til ca.2.550 moh. 9 år senere var han også den første som besteg Gaustadtoppen ved Rjukan. Inntil da hadde man trodd at Gaustadtoppen var Norges høyeste fjell.
På en av sine mange vandringer i fjellet oppdaget han en stor endemorene ved Haulkalivannet i Forsand kommune – like i nærheten av det området der man mange år senere skulle oppdage restene etter fortidsbyen på Landa. Basert på målinger han gjorde i dette området konkluderte han med at hele Skandinavia måtte ha vært dekket med enorme isbreer. Han antok at disse breene bestod flere kilometer tykke islag. På den tiden hadde man derimot ikke fantasi nok til å tenke seg at disse enorme mengdene med is kunne ha beveget seg over landskapet.

Den neste geologen som fikk betydning for dette området var derfor Bjørn Grothaug Andersen (født i Stavanger i 1924). Han var en norsk professor i kvartærgeologi og hans teori gikk ut på at det nettopp var disse bevegelsene i isen som måtte ha formet landskapene. Dette underbygget han ved å studere det han fant av morenerygger fra Agder og opp til Troms. Det var under hans kartleggingen av morene på Jæren og Sørlandet han oppdaget et hittil ukjent område i Rogaland, med bergarter fra kambrosilur tiden. Disse lå mye lavere enn grunnfjellet omkring. En kuriositet i denne sammenheng var at Bjørn Grothaug Andersen var den andre nordmann som satte sin fot på Sydpolen. For dette fikk han også oppkalt en egen fjelltopp etter seg - «Andersen Escarpment».

 

Kvernevik (Aleksander L. Kielland)



«Alexander L. Kielland» var en norsk plattform som var brukt som boligkvarter på Ekofiskfeltet i Nordsjøen. Den hadde navn etter den norske forfatteren Alexander Lange Kielland fra Stavanger. Plattformen hadde en relativt anonym tilværelse i Nordsjøen helt frem til 27. mars 1980.

Konstruksjonen var halvt nedsenkbar med fem bærende skaft. Søylene stod på 5 store pongtonger. Oppdriftselementene var formet som flattrykte kuler med en diameter på 22 m og en høyde på 7,5 m. Søylene som bar plattformen var over 35 meter høye. Disse var forbundet med hverandre med et fagverk av horisontale og vertikale stag. Katastrofen  oppstod da et av disse stagene brakk og løsnet fra plattformen. Dette førte videre til at en av de fem store søylene som bar hele plattformen også brakk av. Konstruksjonen var da ikke lenger sjødyktig og etter etter ca. 20 minutter kantret hele plattformen.


Dette er den største ulykken i norsk sektor av Nordsjøen siden andre verdenskrig. Av 212 personer som var om bord omkom 123, deriblant 23 britiske. Ulykken førte til en rekke endringer i kravene til konstruksjon, utprøving og sikkerhetsutstyr som ble gjennomgående for alle plattformer i Nordsjøen.

Minnesmerket som er satt opp på de ytterste svabergene ved Kvernevik utenfor Stavanger symboliserer det svake leddet i et kjede og er reist til minne om de som aldri kom hjem. Like ved minnesmerket er det satt opp plaketter med navnene på alle de 123 som omkom i ulykke.  

Etter flere år med sendrektig og delvis talentløs politisk behandling ble plattformen forsøkt snudd i Nedstrandsfjorden utenfor Stavanger. Når man etter flere forsøk endelig greide å snu konstruksjonen ble det relativ raskt besluttet at plattformen skulle senkes på samme sted som var brukt til dumping av en masse militært søppel. En beslutning som egentlig ikke var spesielt uventet når man ser hvordan norske myndigheter (nesten til det latterlige) forsøkte å fraskrive seg ansvaret for ulykken. Hovedansvaret ble beleilig plassert hos en utenlandsk aktør som ikke engang var tilstede i Norge. I den grad organiseringen av det videre sikkerhetsarbeidet ble berørt mente ulykkeskommisjonen at «detaljkontrollen av flyttbare plattformer 'delegeres' til andre institusjoner som tilstrekkelig objektivt og uavhengig kan vurdere de ulike involverte fagfelt». Dermed fikk Veritas i en periode overta alt ansvar og myndighet for sikkerhetskontroll på vegne av norske myndigheter.

I ettertid er det flere ganger stilt spørsmålstegn ved hvordan Sjøfartsdirektoratet og Veritas så enkelt kunne fraskrive seg ansvaret for en ulykke som ved siden av bruddet på staget også var påvirket av en serie graverende feil og bakenforliggende svakheter. Redningsbåter og redningsflåter fungerte ikke etter forutsetningene. Personlig redningsutstyr fungerte dårlig. Bare et mindretall av de ansatte hadde fått opplæring i bruk av utstyret. Mange spurte seg hvordan det politiske Norge kunne slå seg til ro med en så lettvint behandling av ansvaret. Svaret var vel tydelig når alle de store partiene stemte helt likt hver gang man skulle behandle manglende prioritering av sikkerhet i oljevirksomheten.

Dette var riktig nok i pionertiden innenfor norsk oljeutvinning, men det står i ettertid som et kapittel i norsk oljehistorie som vi ikke trenger være spesielt stolte av. Heldigvis har ulykken gjort det mulig å få en langt sterkere fokus på sikkerhetsarbeidet innenfor hele oljebransjen. Dette monumentet minner oss på hvor skjørt livet kan være....