søndag 22. mars 2015

Mont Saint Michel


Mont Saint Michel er et av Frankrikes mest ikoniske landemerker. I utgangspunktet var dette en liten øy med navnet Mont Tombe. Den ligger ute i deltaet fra de tre store elvene Sèe, Sèlune og Couesnon. I det 6 århundre var det noen eksentriske kristne som bosatte seg her ute. De bygget 2 små kirker – den ene dedikert til den første kristne martyren Saint Stefan og den andre til martyren Saint Symphorian fra Autun. Historien om Saint Michel ble først kjent i det 9 århundre. Da dukket det opp et gammelt manuskript som fortalte om en spesiell hendelse en natt i år 708.

Denne historien går slik:

Biskop Aubert av Avaranches fikk en natt besøk av en engel som befalte han å bygge et kloster på øyen Mont Tombe. Biskopen var ikke spesielt interessert og overså dette pålegget 2 ganger. Når engelen besøkte han for tredje gang med den samme befalingen og han igjen ville overse budskapet så boret engelen et hull i kraniet til biskopen med bare fingeren. Biskopen innså alvoret og startet umiddelbart byggingen av et kloster som var etter modell av Monte Gargano klosteret sør i Italia. I dette italienske klosteret ble det sagt at Saint Michel hadde åpenbart seg i noen grotter allerede i år 492 f.kr. Siden det ikke var noen grotter ute på Mont Tombe (og siden bergarten var hard granitt) bestemte biskopen seg heller for å bygge i høyden. Omkretsen på hele øyen er bare 1 km. og byggverket strekker seg i dag 90 meter opp i luften. Øyas totale høyde er dermed doblet etter at byggingen startet. Det er mange trapper opp til toppen av klosteret, men utsikten fra toppen er formidabel. På vei ned igjen kan man ta turen gjennom terrassene på toppen av bygget, reflektoreier med imponerende søylegangene, de mange ulike kirkerommene, klosterets spise- og sovesaler, kryptene med det gamle fengselet og til slutt klosterhagene før man igjen kommer ut i de smale smugene ned mot bymuren som omgir klosteret og den lille landsbyen. Midt inne i det imponerende byggverket står hodeskallen til biskopen utstilt – med hull i kraniet.



Saint Michel var en helgen som skilte det gode fra det onde og som hadde som sin livsoppgave å holde fast med de kristne slik at de ikke skulle bli trukket ned til helvete. I år 813 f.kr. ble det proklamert at Saint Michel var observert over hele Frankrike og at han derfor skulle utpekes som nasjonal helgen og plasseres under en spesiell beskyttelse fra staten. I utgangspunktet en noe merkelig beslutning når man tar helgenens egne og overnaturlige krefter med i betraktningen. Under hundreårskrigen var det flere som mente at Saint Denis ville vært et langt bedre valg for staten, men det er en helt annen historie. 

Kong Charles II bestemte i alle fall at Saint Michel skulle være en kongelig helgen og ba han samtidig om å hjelpe de franske soldatene til å kaste ut den engelske hæren. Saint Michel skal også ha vært en stor inspirator for sin helgen kollega Jeanne d’Arc som levde fra 1412 til 1431. Hennes ord «Jeg er Michel, forsvarer av Frankrike. Stå opp og gi din hjelp til kongen» skal visstnok være et direkte sitat fra Saint Michel, ikke rart at han ble en populær helgen. Jeanne d’Arc var sentral i den franske krigen mot England helt til hun ble tatt til fange og henrettet i 1431. I ettertid skal det visstnok også ha vært med hjelp av Saint Michel at de franske soldatene til slutt fikk kastet ut den tyske hæren i 1870. Etter dette ble den militære innflytelsen fra Saint Michel tonet noe ned og i dag er han igjen sett på som en mild og rettferdig helgen som kun har gode hensikter.



Da vikingene angrep Normandie og Bretagne i det 9 århundre var det en jevn strøm av pilgrimmer som flyktet ut til klosteret på Mont Saint Michel. Etter dette ble klosteret bygget om til et Benediktiner kloster og øyen begynte samtidig å få en viss religiøs betydning i Frankrike. I perioden fram mot revolusjonen vokste det opp en hel ny by nede ved sjøen, mens klosteret bare øke i omfang – eller retteres sagt i høyden. Etter revolusjonen hadde religionen i Frankrike dårlige kår. Benediktiner ordren forlot klosteret og den franske staten tok det i bruk som fengsel. Slik var det noen år før bygningene igjen ble tatt i bruk som kloster.  



Området rundt øyen er preget av de store tidevannsforskjellene og på ekstreme dager rundt vår- og høst jevndøgn kan forskjellen på flo og fjære være opp til 15 meter. Sandbankene ligger tørre så langt som 12 mil ut i havet og når tidevannet kommer sies det at det strømmer inn over disse sandbankene med samme hastighet som en hest kan galoppere. Uansett er det en fare å bevege seg uten guide ute på sandbankene – både for det farlige tidevannet og fordi det er flere store områder med kvikksand. På ekstreme dager er byporten og veien ut til øyen helt oversvømt og avstengt. 2015 var et spesielt år i så måte siden vårjevndøgn var sammenfallende med en måneformørkelse, og dermed kan man oppleve både ekstremt lavvann og ekstremt høyvann innenfor samme døgn. Beregningen sier at det er 60 år til neste gang man kan oppleve tilsvarende, men er man litt utålmodig er det en visst en mulighet for å kunne se en enklere utgave at det samme fenomenet allerede om 18 år.

Les Andelys


I en sving langs Seinens bredder ligger landsbyen Les Andelys. Her skjer det ikke så mye ut over at det fra tid til annen dukker opp en elvebåt på vei opp eller ned Seinen. I tidligere tider var dette derimot et så strategisk viktig knutepunkt at den engelske kongen Richard Løvehjerte bygget en stor borg på fjellet like bak landsbyen. Hensikten var å sikre Seinen for omreisende røvere, samt å begrense at vikingene hadde mulighet for å seile sørover mot Paris.



Borgen ble ansett som helt uinntakelig. Det var mange som forsøkte å bryte seg inn, men det var ingen som lykkes med dette – inntil noen fant ut at de skulle prøve å ta seg inn gjennom et innfløkt og relativt uappetittlig latrinesystem. Dette hadde tydeligvis ikke Richard Løvehjerte tenkt var en mulig og borgen falt da i hendene på fienden. I dag står fortsatt deler av borgen igjen som et majestetisk monument over den lille landsbyens storhetstid. Landsbyen er godt bevart med sine smale gater og mange bindingsverk hus. Midt på torget - beskjedent tilbaketrukket, men like vel dominerende nok på markedsplassen - ligger det en liten og relativt unnselig kirke. På denne tiden var det kirken som styrte torghandelen så det var naturlig å legge både børs og katedral på samme sted …. 

lørdag 21. mars 2015

Bayeux



Bayeux var den første franske byen som ble frigjort av de allierte styrkene. I Musèe Mèmorial de la Bastaille de Normandie kan du se en audiovisuell presentasjon av hele invasjonen, samt en egen film som er redigert sammen av de mange originale og autentiske reportasjefilmene fra selve operasjonen. I Bayeux var det bare minimale krigsskader og sentrum er fortsatt en tett liten bykjerne bestående noen få trange gågater og et par sjarmerende kanaler, de fleste bygget i perioden mellom 1400 til 1800. Som de øvrige byene i Normandie har også Bayeux et stor og dominerende gotisk kirkebygg (Cathèdrale Notre-Dames). Under denne kirken ligger det en krypt fra 1000 tallet dekorert med fresker av spillende engler. Denne krypten er restene etter den opprinnelige romanske kirken som lå her og som ble bygget i 1077. Man antar at det var biskop Odo som da bestilte det berømte teppet i Bayeux til vigslingen av den opprinnelige kirken. Kirkebygget er imponerende stort tatt i betraktning at byen bare har ca. 20.000 innbyggere.

Dette vevde teppet er i dag utstilt på Centre Guillaume-le-Conquerant Tapisserie de Bayeux. Selve teppet er 70 meter langt og viser (som en gigantisk tegneserie stripe) historien fra Kong Harold av England’s nederlag i slaget ved Hastings (14. okt. 1066). Kong Harold var kanskje en smule kjepphøy etter at han nylig hadde nedkjempet en brutal vikinghær ved Stamford Bridge og dro derfor straks sørover så snart han fikk kjennskap til at normannerne var på vei over den engelske kanalen for å kreve den engelske kronen. Slaget ved Hastings var det avgjørende slaget som gjorde det mulig for hertugen av Normandie å erobre resten av England, hans navn var Wilhelm Erobreren. Man antar at teppet opprinnelig ble bestilt for å rettferdiggjøre nettopp dette slaget. Byen Bayeux med sitt berømte teppe står på UNESCO listen over verdensarven.

Arromanches-les-bains


 
Byen ligger 12 mil nord for Bayreux og er nok mest kjent fra invasjonen på Normandie kysten. Selve byen er en liten og tett gammel fiskeby med trange gater om ganske mange suvenirbutikker, de fleste selger militære rekvisitter. Byen lever godt på turisme og her er det turister hele året, og  spesielt mange på sommertid. Strendene er berømte og badehotellene ligger tett i tett.
Like utenfor strandpromenaden ligger fortsatt restene etter den ene av de 2 enorme mobile havnen de brittiske og kanadiske styrkene slepte med seg over den engelske kanalen under invasjonen. Den andre havnen ble anlagt av amerikanerne på Ohama Beach. Disse gigantiske konstruksjonene var nødvendig for å unngå problemene med de store tidevannsforskjellene i de to eneste nærliggende havnebyene, Le Havre og Cherbourg (som begge i tillegg var under tysk kontroll). Det meste av havnen er nå ødelagt, men enkelte rester av «The Mulberry Harbour» er fortsatt synlige og gir et bilde av hvilke dimensjoner som måtte til for å kunne landsette det utstyret som var nødvendig for å fortsette invasjonen. Allerede første dagen konstruksjonen var på plass (6. juni 1944) ble det losset 9.000 tonn med militært utstyr. Etter bare 6 dager hadde mer enn 300.000 mennesker, 54.000 kjøretøy og 104.000 tonn med utstyr losset her. Totalt ble det i løpet av invasjonens første 100 dager losset 2,5 mill. soldater, 500.000 kjøretøy og 4 mill. tonn med militært utstyr over disse havnene.

For å sikre den kunstige havnen mot uvær og havstrømmer var det særdeles viktig at anlegget ble skikkelig forankret. På den tiden hadde man ikke gode anker for sandbunn og dette ble sett på som en kritisk suksessfaktor for hele operasjonen. Selv Churchill var i tvil om aksjonen i det hele tatt lot seg gjennomføre uten at denne utfordringen var løst. Den unge ingeniøren Allan Beckett viste derimot råd og han kom opp med en enkel anker konstruksjon som ville grave seg lenger og lenger ned i sanden etter hvert som belastningen økte. Resultatet ble en forløper til det vi i dag kjenner som Bruce og CRC plog anker. Disse benyttes i dag til ankring av olje installasjoner og det finnes knapt nok en større fritidsbåt som ikke har et slikt anker hengene i baugen.

Grandcamp-Maisy



Den lille landsbyen Grandcamp-Maisy ligger der for seg selv - helt ute på stranden. Midt inne i den trange byen ligger en liten fiskehavn og herfra går det en kanal ut til havet. På grunn av de store forskjellene på tidevannet er havnen stengt med sluser på lavvann og man kommer bare inn og ut med båt på høyvann. Her lever de stort sett av fiske og sjømat. Noen få timer på høyvann drar fiskebåtene ut på havet og når sjøen litt senere trekker seg tilbake starter lokalbefolkningen å sanke skjell og muslinger på de enorme sandbankene. 
 
På høyvann er det så kort vei fra vannkanten til bebyggelsen at alle husene har et eget lager av sandsekker som de kan legge ut som beskyttelse mot vannet. Høyvannet dekker promenaden langs sjøen der du finner byens eneste parkeringsplasser og da kan man også ro i båt over byens torg. Derfor trenger de ikke så mange parkeringsvakter. Blir man stående for lenge parkert så flyter bilen bort av seg selv. På lavvann ser man derimot bare de uendelig lange sandbankene som strekker seg langt ut over i retning av horisonten. Vil man ikke plukke skjell kan man ta seg en tur gjennom de smale gatene og plukke med seg fersk fisk som ligger igjen på fortauet når vannet har trukket seg tilbake.

 
De få bryggene som ser ut som om de strekker seg optimistisk i retning av vannet passer liksom ikke inn i det tørre landskapet, man straks vannet strømmer inn igjen så lurer man på hvorfor de ikke er bygget så høye at de ikke forsvinner under vann. Forskjellen på høyvann og lavvann langs denne stranden er ca. 12 meter - eller omtrent som høyden på et 5 etasjes hus.   

fredag 20. mars 2015

Ohama & Utah Beach


 
Tidlig om morgenen 6 juni 1944 begynte allierte styrker å gå i land på strendene i Normandie. Dette var det første skrittet i en godt planlagt invasjon av det tysk okkuperte Europa. Operasjonen ble kalt «Operation Overlord». Fallskjermtroppene ble sluppet over Ste. Mere-Englise og ved Pegasus Bridge, mens angrepet fra sjøsiden kom langs flere av de største stendene. Disse hadde alle egne kodenavn. De amerikanske styrkene gikk i land på Utah og Omaha Beach i vest, mens de britiske og kanadiske styrkene, samt enkelte kommando soldater fra de frie franske styrkene landet ved Gold-, Juno- og Sword Beach lenger øst, rundt byen Arromanches-les-Bains (se egen beskrivelse). Selv i dag – over 70 år senere – blir fortsatt strendene omtalt med de samme kodenavnene. Ved Pegasus Bridge lå det første franske huset som ble frigitt og Bayreux (se egen beskrivelse) var den første franske byen som ble frigitt.


Det er britiske, tyske og amerikanske gravlunder i La Cambr, Ranville og St. Laurent-sur-Mer. Av disse er nok den offisielle minnelunden for amerikanske soldater mest imponerende. Den dekket et gigantisk stort parkområde med utsikt ned mot stranden. Her er det satt opp over 10.000 hvite kors og David stjerner. Alle støttene er laget av hvit marmor og merket med navn og militær grad. I tillegg er det et stort krigsminnesmerke som forteller hvordan invasjonen ble gjennomført.
 
Strendene er stort sett slik de ble forlatt, bunkerser, kanonstillinger og restene etter piggtråd sperringene med minefelt ligger fortsatt langs strendene. Noe er originalt og noe er typiske amerikanske kulisser, men hensikten og budskapet er helt klart. Krigsmuseene i Bayeux, Caen, St. Mere-Englise or Cherboutg forteller alle den dramatisk historien om slagene i Normandie.

torsdag 19. mars 2015

Coutances


Byen fikk sitt navn under romertiden og ble første gang kjent i år 298 f.kr. Opprinnelig ble den kalt Constantia etter den romerske keiseren Contantius Chlorus. Normannerne raserte først byen totalt på deres fremmarsj i år 866 f.kr. for deretter å bygge den opp på nytt. 17 juli 1944 ble byen igjen totalt ødelagt under de allierte styrkenes fremmarsj gjennom Normandie og Bretagne.  Det står igjen av den gamle bebyggelsen er 2 store katedraler. Begge er nevnt ved flere anledninger i tekstene fra reformasjonen. Den minste er på størrelse med Nidarosdomen i Trondheim, den største er betydelig større. Mulig de har hatt en viss religiøs overflod i denne byen siden de har bygget 2 slik katedraler med bare noen hundre meters mellomrom. Den minste er nå tydeligvis både forlatt og svært forfallen. Glassmaleriene er fjernet og dørene faller av hengslene, men få tør gå inn i redsel for at det hele plutselig skal rase sammen. Den største katedralen ruver på toppen av den høyden byen ligger på. Her pågår det kontinuerlig restaureringsarbeid og kirken fremstår som et praktbygg.

Ut over dette har byen en stor botanisk hage, er den er vert for den årlige og berømte jazz festivalen – «Jazz sous les pommiers» («Jazz under epletrærne»). Ut over dette er det vel lite eller ingen ting å si om Coutances.

Normandie



Normandie har sitt navn etter de norrøne vikingene som seilte opp Seinen så tidlig som på 800 tallet. De bøllete vikingene gikk da fra å være notoriske røvere til å bli hard arbeidende bønder og nybyggere. Etter hvert som de små samfunnene fikk fotfeste ble hovedstaden i det nye viking riket lagt til Rouen. I nord ligger Côte d` Albâtnes med sine imponerende sandstrender omgitt av klipper i kalkstein og i sør ligger Pays d` Auge med sine sjarmerende bindingsverkshus omgitt at de karakteristiske flekkete kuene. Landskapet er frodig og høye bøkehekker demper den kalde vinden på vinterstid. Byene og landskapet rundt kjennetegnes av mange klosterruiner og imponerende katedraler – ofte flere i samme by. Bystrukturene gir et tydelig bilde av at de gamle vikingene ikke bare var røvere eller bønder, men også dyktige handelsmann. I dag dyrkes det mye epler i Normandie og en vesentlig del av dette ender nok i den lokale Armagnac produksjonen. Det finnes mange brennerier langs veiene – alt fra små gårdsbryggerier til større industrianlegg.

I mer moderne tid er Normandie mest kjent som landingssted for de allierte styrkene under avslutningen av 2 verdenskrig. Strendene langs Normandie kysten ble brukt til landgangsoperasjoner av både amerikanske, engelske, kanadiske og delvis også franske styrker. I vest gikk de amerikanske styrkene i land på strendene som fikk kodenavn Utah og Ohama Beach, mens de engelske styrkene gikk i land lenger øst, på Gold og Sword Beach. Den kanadiske hovedstyrken gikk i land på Juno Beach. Totalt antar man at opp mot 135.000 soldater omkom i løpet av denne operasjonen. Hele strekningen fra Cherbourg i vest til Le Havre i øst ble en formidabel krigsskueplass. På disse strendene er det fortsatt tydelige spor etter krigshandlingene, delvis som museum, delvis som bevarte rester etter de store mobile konstruksjonene som ble slept med over den engelske kanalen for å bygge landgangshavner og delvis i de mange og store gravplassene som ligger ute i landskapet.


Bare på den amerikanske gravplassen er det satt opp over 10.000 hvite marmor kors med navn. I tillegg er det flere tyske, engelske, kanadiske og franske gravplasser og minnesmerker i nærheten av disse strendene.

onsdag 18. mars 2015

Fougeres



Byen Fougêres ligger som en gammel grenseby mellom regionene Bretagne og Normandie. Disse gamle grenseområdene ble brukt til både vennlige forhandlinger om landområder og til krigsskueplass dersom man ikke kom til enighet i disse forhandlingene. Byen ligger på en høyde som domineres av en stor katedral og i dalen under ligger byens store festningsverk. På avstand kan det virke som en litt merkelig plassering, men når man kommer inn til murene er det ganske logisk. Hele borgen er omgitt av en vollgrav som kontinuerlig fylles opp med rennende vann. Innenfor ligger de flere meter tykke og 20 meter høye steinmurene. På toppen av disse er det skyteskår. Borgen ser rett og slett uinntakelig ut den dag i dag. Rundt hele borgen er det til sammen 13 tårn, det største er over 30 meter høyere enn muren rundt. Alle etasjene i alle tårnene hadde også egne doble latriner og i samtlige tårn går vindeltrappene med klokken. Dette fordi byggherrene hadde en teori om at datidens riddere vanligvis brukte sverdet med høyre hånd. Dermed ble det enklere å forsvare seg dersom noen inntrengere forsøkte å kjempe seg opp trappene. 


Det hele startet som et lite beskjedent forsvarsverk på en høyde over elven. Her ble det i år 1000 bygget et lite steinhus omgitt av et ugjestmildt høyt gjerde av trestokker, slik man ofte bygget på den tiden. Dette beskjedne byggverket ga etter hvert et fotfeste til hertugen av Fougêres, baron von Fougêres. Han var en tøffing som ikke gikk av veien for å utfordre motparten selv om hans lille forsvarsverk ikke var spesielt avskrekkende. Dermed gikk det som det måtte gå, det lille steinhuset ble jevnet med jorden og trestokkene sannsynligvis bruk til ved. Dette var derimot en viktig utpost av Bretagne og oppgaven med å forsvare regionen krevde et bedre utgangspunkt. Raoul II var mannen som startet byggingen av et helt nytt festningsverk, dette pågikk i perioden mellom 1150 og 1194. Raoul II var en betydningsfull herremann i datidens Bretagne. Det sies at han deltok sammen med Richard Løvehjerte i det 3. store korstoget. Han kom tilbake fra dette korstoget i 1193 og døde i Savigny 15. juni året etter.



I årene som fulgte stod festningsverket sentralt i krigshandlingene mellom de engelske kongene den nye franske kongen, Louis IX. Den nye baronen av Fougeres, Raoul III, valgte da side og sluttet seg til den franske kongen. Dermed ga kongen han tittel som «Forsvarer av Bretagne», en tittel han smykket seg med for resten av livet. I begynnelsen av Hundreårskrigen (1360 - 1480) var det relativt rolig rundt festningsverket i Fougeres. I 1373 måtte derimot byen overgi seg til Du Guesclin. Ordren fra den engelske kongen var at alle byer som ble beseiret av de engelske styrkene umiddelbart skulle tømmes til siste mann – og at man skulle starte med Fougêres. På det tidspunktet var Fougêres kjent over hele kongeriket og dette ble derfor sett på som en markering av den nye militære overmakten.

I perioden fra 1420 og frem til 1440 var det stort sett anarki i området. Store landområder skiftet eier, delvis ved kløkt, delvis med penger fra ulike røvertokt og delvis med ren makt. Dette gjorde at flere store baroniene vokste opp og da ble plutselig igjen festningsverket i Fougêres et politisk maktsentrum. Det nye franske feudal samfunnet var dermed etablert. Den som kontrollerte borgen var også lenets mektigste mann. Heldigvis ble vedlikehold av borgen sett på som en «politisk kapitalinvestering», noe som har vært medvirkende til at borgen i dag er i forbausende god stand. Festningsverket i Fougêres er i dag den største bevarte borgen i Europa og den står derfor oppført på verdensarv listen fra UNESCO.     

Bretagne



Bretagne ligger helt ute i det nord-vestlige hjørnet av Frankrike. Landskapet her er ikke typisk fransk. Kelterne kalte området for Armorica, som betyr «landet ved sjøen». Her vrimler det av sunkne byer og kong Arthurs dype skoger. Forhistoriske megalitter stiger mystisk opp fra både land og sjø, og det er aldri langt fra middelder til moderne tidsalder. På tross av dette spennende landskapet er det den lange kystlinjen som er regionens hovedattraksjon. Langs sørkysten varmer golf strømmen opp både sjø og land. Her finnes de fleste badestedene. Langs nordkysten er det kaldere, men desto flere fiskerlandsbyer. Her er det et tøffere klima og det er ikke uten grunn at spissen som stikker ut i havet kalles Finistère – «Jordens ende». Det var her ute Asterix og Obelix bodde i sin lille landsby og det var her Miraculix laget sin berømte styrkedrikk. Noen få dråper av denne styrkedrikken var som kjent nok til å holde hele den romerske hæren på god avstand. Den berømte tegneserien om disse rabiate gallerne som aldri ville overgi seg ble skapt av Renè Goscinny og Albert Uderzo allerede i 1959.

Lenger inn i landet ligger Argoat som en gang var et imponerende skogområde. I dag er dette et lappeteppe av dyrket land som ser ut som det er strødd mer eller mindre tilfeldig ut i det bølgende landskapet. Deler av den gamle skogen er bevart i en liten nasjonalpark (Parc Règional d’Armorique). Helt i vest er den bentoniske kulturen best synlig. Her er Crepes med Cider og keltiske nasjonaldrakter fortsatt en naturlig del av den bretonske livsstilen. I nord ligger den befestede havnebyen St. Malo. Den er mest imponerende en stormdag på flo sjø rundt høstjevndøgn. De første tegn på at det har levd mennesker i Bretagne er datert 8.000 år tilbake i tid, men man vet fortsatt ingen ting om hvor disse menneskene kom fra. Det man derimot vet er at de bygde store monolittiske monument i stein, spesielt i en periode fra år 3500-1800 f. kr. Flere av disse er fortsatt synlige, spesielt i nærheten av byen Carmac. Når kelterne kom til Bretagne ble folkeslagene blandet og den mystiske urbefolkningen forsvant sakte ut av historien. Bretagne var en selvstyrt enklave helt inntil den ble slått sammen med resten av Frankrike i 1532.