lørdag 30. mai 2015

Paestum


Et stykke sør for Salerno – ca. 3 timers kjøring sør for Napoli – ligger den gamle greske kolonien Paestum. Stedet er verdensberømt for de greske templene. Disse er godt bevarte – selv etter over 2.500 år med jordskjelv og naturkatastrofer. Man antar ut fra funn i byen at det var greske kolonister fra Sybaris som etablerte seg her ca. 600 år f.kr. De reiste over Adriaterhavet og fortsatte innover landet på de åpne slettene som ligger mellom de langsgående fjellkjedene Monti Picentini og Monti Alburni før de endte opp på kysten helt sør i Salernobukten. Stedet de valgte å slå seg ned var den gang midt i det etruskiske området, ved utløpet av elven Sele. Området ble da kalt Poseidonia og befolkningen var i hovedsak bestående av de greske kolonistene og lokale Lucianere, en del av Italias gamle urbefolkning. Ved elven Sele kunne de bygge en havn for de små fiskebåtene og leve av det de greide å dyrke i det frodige landskapet innenfor.

Nå var nok ikke disse grekerne så flinke med naturvern. Den gang var det store mengder med Pinje furu i området. De trengte treverk til bygging av byen og til å bygge nye og større båter, så da forsynte man seg relativt uhemmet av tømmeret. Resultatet av å hogge ned hele skogen var at det sumpaktige landskapet rundt endret seg dramatisk. Landet sank, vannet trengte inn over slettene og byen ble liggende midt inne i et våtmarksområde. Havnen forsvant og elven skiftet leie. Man forsøkte å heve husene, men uten hell og det hele endte til slutt opp med at byen ble forlatt.

 
I mellomtiden hadde de derimot greit å bygge en nokså komplett by. Det var anlagt 2 store gravsteder - et i hver ende av byen. Den ene tilegnet guden Hera og den andre tilegnet guden Athena. På en rett akse mellom disse gikk byens hovedgate. Den var 10 meter bred med 2 meter brede fortau på begge sider, alt belagt med et sirlig mønster av brostein. Langs hovedgaten lå de beste husene og her bodde «byens prominente innbyggere» på utstilling. Langs denne avenyen ble det og bygget 3 store tempel. Disse var inspirert av tempelet på Akropolis i Athen og tilegnet gudene Athena (Ceres tempelet), Hera (Heranion tempelet) og den greske guden Neptun. Hele historien til disse templene ble senere funnet som inskripsjoner på flere steder i byen. Her finnes også et lite og beskjedent tempel på ca. 10 kvadratmeter. Dette var det første de bygget til ære for at gudene hadde vist de første grekerne dette fantastiske stedet. Når romerne senere overtok byen ble det lille tempelet umiddelbart begravd siden det ble betraktet som et bygg for de som var henfalne til feil guder og religioner.
 


De religiøse preferansene har endret seg mange ganger opp gjennom historien og da kan det tilsynelatende virke merkelig at man ikke også ødela de andre gamle religiøse symbolene, men årsaken til dette er at det var mer praktisk å endre navn og funksjon på templene og heller ta det i bruk som handelskammer, varelager, markedsplass eller andre praktiske bygg. Det var tydeligvis enklere å endre status enn å bygge nye bygg. Om det var i respekt for gudene eller om det var rent praktiske årsaker vet men ikke sikkert, men alle templene er godt bevart. Teorien heller nok mest i retning av at de har hatt ulike funksjoner opp gjennom historien og at de er bevart fordi det har vært noen praktiske bygg for byens befolkning.

Etter at romerne overtok byen ble det også bygget et nytt forum midt i byen. Her ble det anlagt et lite amfiteater, et stort bad med kunstig oppvarmet vann, et bordell og et nytt åpent sted for all torghandel. Dette ble det nye stedet som byen samlet seg rundt. Templene fikk da stå uberørt lenge nok til at man innså den unike historiske verdien av byggverkene. Like ved byen ligger det et moderne historisk museum der alle gjenstandene fra byen er samlet. Her kan man også vandre gjennom hele byens historie. Her finnes gode bevis på at Paestum en gang må ha vært usedvanlig velstående og betydningsfull. Dette er spesielt synlig i de våpen, smykker og kunstverk som er samlet og utstilt her. I dag dekker det arkeologiske området 75 mål, ca. en tredjedel er utgravd og ingen vet hva som skjuler seg i de områdene man ikke har startet på.



...og til slutt en liten kuriositet er fra en litt nyere tidsalder. Da det skulle anlegges en ny vei gjennom området innså ikke anleggsfolkene verdien av de mange steinene de fant underveis og anla derfor veien rett gjennom et hjørne av byen. Det resulterte i at ingeniørene og de ansvarlige for den nye veien ble arrestert og idømt strenge fengselsstraffer. Dette var i den perioden man var relativt bevistløse i forhold til arkeologiske funn og lite ante de den gang at dette skulle bli en by som ville bli oppført som et unikt funn på UNESCO listen over verdensarven.

torsdag 28. mai 2015

Sentiero degli Dei ("Gudenes sti")

 

Fra Agerola til Nocelle er det bare knappe en mil, men du må beregne at du bruker opp mot 3,5 timer å gå hele ruten - delvis fordi du blir bergtatt av den utrolige utsikten fra Salerno i øst til Capri i vest og delvis fordi terrenget er som en "berg og dalbane" med mange stigninger og høye stup. Stien snor seg flere hundre meter over havet og gjennom et terreng som fra sjøen ser helt ufremkommelig ut. Fjellene man beveger seg i heter Monti Lattari og ligger på Amalfi kysten.

 

De første som bosatte seg langs kysten her drev med fiske og bygde sine hus nede ved sjøen. Her  hadde de enkel tilgang til båter og fiskeredskaper og her kunne de dyrke sitrusfrukter i de sørvendte fjellsidene. De som bosatte seg lenger oppe i fjellene drev med landbruk i større målestokk. Dette var årsaken til at "Gudenes sti" ble anlagt der den ligger i dag. Dette var nemlig et gammelt eseltråkk som gikk mellom byene Agerola og Positano og den ble flittig benyttet til handelstrafikk mellom de gamle fiskerlandsbyene nede ved sjøen og de fruktbare landbruksområdene opp i fjellene. Trafikken langs sjøen var kun med båt da man anså det som umulig å bygge veier i det ulendte terrenget. Ny teknologi gjorde derimot dette mulig og selv om veiene er smale og svingete så er det stor trafikk på hele kyststripen.


 Stien heter egentlig «Sentiero degli Dei» og kalles også «Gudenes sti» på folkemunne. Går man fra vest (Nocelle) mot øst (Agerola) er det en stigning på 200 høydemeter. De ivrigste starter i bunnen av trappene helt nede ved sjøen i Positano, og da kan du legge til om lag 600 høydemeter før du er oppe i den lille byen Nocelle - og det er først her denne stien starter. Stiens høyeste punkt ligger på 700 moh. Her går man på en smal avsats mellom de 900 meter høye fjellene på den ene siden og det nesten uendelige stupet ned til sjøen på den andre siden. Stien passer ikke for folk med dårlige føtter, høydeskrekk eller rullator - og hvis du vil prøve deg så er det enklest å gå fra øst mot vest. Man kommer opp med egen bil eller med de lokale bussrutene til både Nocelle og Agerola.



Pompei

 
Pompei er en by som man bare må besøke mange ganger. Byens historie er lang og de aller fleste kjenner godt til hvordan den ender. Navnet var opprinnelig «Pompeia», som kommer fra det urgamle syd-italienske spåket Oscan. Den gang byen fikk navn var den bare en enkel bosetning ved foten av vulkanen Vesuv. Man antar at byen røtter går helt tilbake til 700 år f.kr. og at stedet ble valgt fordi de gamle handelsveiene mellom Cumae, Nola og Stabiae gikk nettopp her. Nyere utgravinger har vist at byen i en periode måtte ha vært erobret av Etruskerne - dette folkeslaget som en gang befolket Toscana, men som ingen visste hvor kom fra eller hvor de ble av.
 
Den 24. august i år 79 hadde vulkanen Vesuv et stort utbrudd. Den gang lå toppen av krateret på over 2.500 moh. og fjellet var da dobbelt så høy som det er i dag. Under utbruddet eksploderte 1000 meter av toppen på fjellet og vulkanen kastet aske, sten og magma 33 km. opp i luften. Byen ble totalt begravd i aske og pimpstein, men ikke skadet av lava. Asken fulgte vindretningen mot Pompei, mens lavastrømmen fant veien mot  havet og utslettet havnebyen Herculaneum. Byen Nola var da allerede ødelagt av et tilsvarende utbrudd som skjedde 1500 år tidligere (se egen beskrivelse om Napoli)

Etter utbruddet ble byen og dens historie gradvis glemt inntil midten av 1800 tallet. Da startet utgravingene for fullt og de har med noe små avbrudd fortsatt siden da. Historien forteller at det imponerende romerske teateret ble funnet ved en tilfeldighet. To av arkeologene som jobbet med utgravningene spiste lunsjen sin på de de trodde var en liten høyde utenfor byen. Den ene spente til en gresstue og oppdaget at den dekken en hogget stein. Under der lå det et komplett romersk amfiteater med plass til over 10.000 tilskuere.


Like ved ligger det et stort område som ble benyttet til opptrening for gladiatorene. I byen finnes det også et godt bevart romersk bad med flere store oppvarmede basseng, et bordell med veggmalerier over de ulike tjenestene som kunne tilbys, butikker og bakeri med fliselagte disker og vedfyrte ovner, hus med store hageanlegg, et forum for byens viktigste beslutninger og et amfiteater med en nesten perfekt akustikk - samt en egen  utstilling som viser restene etter de menneskene som ikke rakk å flykte under det voldsomme utbruddet.
 
 
Pink Floyd gjorde i 1975 et konsertopptak inne i amfiteateret («Live in Pompeii»), men det ble med den ene gangen. Arkeologene var bekymret for at det enorme lydtrykket skulle ødelegge deler av byen

Previous visits:  2001 - 2007 - 2015
 


Capri

 
De første berømte innbyggerne på Capri var de to romerske keiserne Augustus (Gaius Julius Octavianus Cæsar Divi Filius Augustus) og Tiberius (Tiberius Augustus Cæsar). Keiser Augustus regnes som den første romerske keiser som regjerte fra år 79 f.kr. til år 14. Han overtok Romerriket etter Julius Cæsar. Etter han kom keiser Tiberius som den andre i rekken av romerske keisere, en posisjon han arvet som stesønn til keiser Augustus. Tiberius regjerte fra år 14 til sin død i år 37. I de siste 10 årene av sitt liv styrte keiser Tiberius hele Romerriket fra en av sine 14 luksuriøse villaer på Capri. Keiser Tiberius var ikke spesielt sympatiske overfor de lokale innbyggerne – eller for den saks skyld de stakkars sendebudene som kom med dårlige nyheter fra resten av Romerriket. En av hans 14 berømte villaer – Villa Jovis - lå helt ute på stupet av det høyeste fjellet på Capri, fjellet som han fikk oppkalt etter seg selv. Dersom keiseren ikke likte det han fikk høre så kastet han bare sendebudet ut over kanten. Den samme skjebnen fikk også de av lokalbefolkningen som var uenig i hans diktatoriske styreform. Denne praksisen hadde jo en viss oppdragende virkning på befolkningen for etter en kort periode var det ikke lenger noen som var uenige. Villa Jovis er i dag åpen for publikum og her er det avdekket et imponerende badeanlegg, flere leiligheter og et bygg som for øvrig vitner om overstadig luksus.
 
 
På tross av sine berømte innbyggere og historie var det ikke før på 1800 tallet at turismen skjøt fart. Da fant dikteren August Köpisch det som i dag er kjent som Grotta Azzurra («Den blå grotten»). Grotten var godt kjent blant lokalbefolkningen, men ikke for turistene. Navnet kommer av det blå vannet som igjen kommer av den spesielle lysbrytningen. Da turismen skjøt fart ble øyen raskt bebodd av både kunstnere og intellektuelle som Alexandre Dumas, Oscar Wilde, den berømte sveitsiske legen Alex Munthe - som gjorde det til sin livsoppgave å arbeide for at alle verdens barn skulle ha rask og gratis legebehandling, sangeren Gracie Fields og Norman Douglas (som skrev «Siren Land» mens han bodde her). Forfatteren Curzio Malaparte fikk bygget en egen villa på vestsiden av øyen. Den var formet som en hammer og med en sigd på taket. Huset er nokså spesielt og ligger fortsatt litt ufremkommelig til. I 1957 ga han dette huset til den kinesiske regjering.
 
 
Den svenske staten eier og en tilsvarende villa. Den lånes ut gratis til studenter som ønsker å bo på øyen mens de skriver hovedoppgave til en doktorgrad i antikk historie. Via Krupp er også et spor etter de mange selebriteter som har bodd her. Krupp var en tysk industrimagnat som hadde sitt sommerhus på Capri. Han fikk anlagt en helt spesiell tursti, fliselagt med mosaikk og symmetriske mønster. Den svinger seg ned et svimlende stup fra hans hus til sjøen. I dag er veien steng for gående på grunn av rasfaren.
 
 
Opprinnelig levde de av fiske på Capri og den gang lå øyens eneste by nede ved sjøen. I dag er dette Marina Grande. Stadige besøk av ulike røvere – både sarasenere og nordiske vikinger - gjorde at byen til slutt ble delt i to og flyttet opp fra havet. Dette gjorde at de enklere kunne forsvare seg når de fikk uanmeldt besøk. De to byene ligger der fortsatt, den ene heter Capri og den andre heter Anacapri. Det går kabelbane opp fra Marina Grande til Capri og det går stolheis fra Capri i retning Anacapri. I Ancapri finner du også en av de andre villaene til keiser Tiberius. Den heter Villa Daecuta og er åpen for publikum. Herfra har man og god utsikt mot den vulkanske øyen Ischia. Det var i den lille landsbyen Casamicciola Terme på Ischia Henrik Ibsen satt når han skrev «Peer Gynt». I sørvest på Capri stikker de karakteristiske øyene «Faraglioni» opp fra havet. De er ca. 100 meter høye og er nok blant de flotteste klippene på Capri. I dag bor det ca. 15.000 fastboende på øyen.

 Previous visits:  2001 – 2015
 

onsdag 27. mai 2015

Positano

 

Positano ligger i vestkanten av Amalfikysten. Ved første øyekast ser det ut som om husene er limt rett på fjellveggen. Realiteten er at de faktisk startet å bygge byen helt på toppen og at det deretter ble bygget nedover til sjøen. Byen preges av sommerturisme og er nok i bunn og grunn en badeby, med en viss sjarm og intimitet. Trange smug, små restauranter og en pittoresk bebyggelse. For å komme til sjøen med bil må man først kjøre den gamle hovedveien helt opp til toppen for deretter å kjøre en enda smalere enveiskjørt vei ned igjen. Underveis finnes det flere parkeringsmuligheter, så du kan like godt sette fra deg bilen og gå resten. Kjører du helt ned - og ikke finner en ledig parkeringsplass - er det bare å starte på en ny runde...


Fra den nederste parkeringsplassen er det greit å gå ned til stranden og de mange butikkene og restaurantene. Her er det et yrende liv fra badegjester på dagtid og restaurantgjester på kveldstid. Herfra er det også båtforbindelse vestover til Capri og østover til Amalfi og videre til Salerno


Like utenfor byen ligger en liten øygruppe av kalkstein. Den eies av noen berømtheter innen filmbransjen. Her er det bygget et usjenert sommerhus og disse øyene er så godt bevoktet at de ikke engang står oppført på kartet over området. Det er disse øyene man tror Homer brukte som bakgrunn for sine beskrivelser av Sirenene i historien om Odyssevs reiser. 

Fra toppen av byen går det en smal vei inn til det lille stedet som heter Nocelle. Veien går lenger enn du tror og ender til slutt opp i en liten parkeringsplass. Herfra kan man følge skiltene til starten på «Sentiero degli Dei» (se egen beskrivelse)

Previous visits:
2001 – 2007 – 2015

tirsdag 26. mai 2015

Amalfi



I historiebøkene ble Amalfi nevnt allerede i år 500. Byen var en selvstendig republikk og maritim stormakt lenge før Venezia, Pisa og Genova tenkte i de baner. Allerede i år 848 var Amalfis store flåte med i Pave Leo IV's krig mot Saracenerne. I det meste av storhetstiden fra 977 til 1135 ble byen styrt av Duke Manso. På denne tiden dominerte Amalfi - med sine 70.000 innbyggere - hele middelhavsområdet. I 1146 ble byen okkupert av flåten fra Pisa og dermed startet nedgangstidene.


Forfatteren Renato Fucini har en gang sagt: "På dommens dag er det for de amalfitanere, som kommer til Paradis, en dag som alle andre". Når du har vært der ser du sammenhengen, selv om man ved første øyekast ikke ser mer enn torget og den smale hovedgaten. Ta en tur gjennom de mange smugene på begge sider. Her finner du en del av byen som ikke viser fra hovedgaten. Det er inne på  de små åpne plassene her du finner det rolige delen av Amalfi – og ikke minst de beste spisestedene.



Det finnes 3 alternative ruter for å komme til Amalfi på. Kommer du østfra med bil, kjører du gjennom Napoli, Salerno og Vietri, før du svinger vestover langs kysten. Kommer du vestfra kjører du fra Napoli, over fjellet til Positano og deretter østover langs kysten. Det siste alternativet er å ta den smale fjellveien rett over til Ravello. Du finner enkelt frem til Ravello hvis du bare finner ut hvor veien starter på Napolisiden. Uansett kan disse veiene være en utfordring for nervøse bilister. Den minner ikke så rent lite om en berg og dalbane tur. Du oppdager fort hvordan den lokale kjørestilen er. De fleste bilene har slått av speilene og på de få bilene der dette fortsatt henger på, er det som regel knust - et tydelig tegn på at kjørestilen er vel tøff og at marginene er tilsvarende små når bilene passerer hverandre på de den smale svingete veien. Vær også forberedt på at det alltid er plass til en motorsykkel, men at du sjeldent vet hvor den kommer fra eller hvor den har tenkt seg.
  
Denne kyststripen, Amalfikysten, går mellom Positano i vest til Vietri i øst. Mellom disse 2 byene finner du Amalfi, Ravello, Majori, Miniori og Salerno. Hele kyststrekningen er oppført på UNESCO listen, som en del av verdensarven. Området besøkes av millioner av turister hvert år, men har tross dette greid å bevare sitt originale særpreg. Her finnes ingen moderne urbane hotell, i det minste ikke eksteriørmessig. Det finnes derimot ganske mange koselige og romantiske små hotell og pensjonater, inneklemt i de mange trange smugene.

Previous visits:  2001 – 2007 – 2015

mandag 25. mai 2015

Ravello


Ravello ble grunnlagt ca. år 500 og hadde sin storhetstid mellom år 839 og år 1200. Byen hadde tette relasjoner til Amalfi helt frem til de nektet å delta i Amalfi's krig mot Guiscardo. Da ble det raskt slutt på det samarbeidet.

Navnet på byen gjør at du kanskje tenkte at det var her M. Ravel skrev "Bolero", men det stemmer ikke. Det var derimot her Richard Wagner skrev «Klingors magiske hage» inn i sin berømte opera «Parsifal» (1880), det var her D.H. Lawrens skrev "Lady Chatterleys elsker" og det var også her Skagen maleren P.S. Krøyer malte sitt siste maleri i 1890, av sin kone Marie sittende i værelse foran terrassedøren. I et av hennes mange brev hjem står det bl.a. "dette er Paradis, man måtte være lykkelig i Ravello". Andre berømtheter som har vært faste gjester i byen er er Jackie Kenney, Greta Garbo, Gina Lollobrigida og Humphrey Bogart, Virginia Wolf, Gore Vidal, M.C. Escher og Sara Teasdale. Byen har 2 fasjonable hotell - Pensione Palumbo og Cumpá Cosina i Via Roma. Her finnes det flere autentiske bilder fra den gang.

Byens plassering er spesiell. Den ligger på toppen av en klippe - ca. 350 meter over havet og med en utrolig utsikt. Her ser man ut over nabobyene langs store deler av Salernobukta og Amalfi kysten. Dette er ikke noen stor by og heller ikke en by omringet av forsvarsverk. Det kan kanskje skyldes at den ligger en tanke utilgjengelig til.


For å komme til Ravello har du flere valg. Kommer du med bil bruker du nok store deler av dagen for å finne en parkeringsplass og hvis du bestemmer deg for å gå opp - har du neppe mer pust igjen den daqen. Den enkleste måten er å ta rutebussen fra Amalfi, men vær forberedt på at sjåføren snakker i mobiltelefon, spiser is og flørter med passasjerene, mens han sneier hushjørner og fjellknauser på den utrolig bratte og svingete veien. Hold hode og hender på innsiden av den åpne bussen - ellers risikerer du at de kommer hjem med en annen bil. Det går og en smal sti mellom byene Ravello og Miniori, som er nabobyen til Amalfi. De aller sprekeste jogger opp trappene, mens de som er litt mindre spreke tar heller turen nedover. Hvor mange trappetrinn det er skal være usagt, men det er mange.

Previous visits:  2001 – 2007 – 2015

søndag 24. mai 2015

Minori



Den lille byen - med røtter helt tilbake til romertiden - ligger like øst for Amalfi og er nærmes klemt flat mellom stranden og det bratte fjellet bak. Hovedveien gjennom byen går ikke ned på bakken, men er bygget oppe på taket av den nederste husrekken mot stranden. Bak denne husrekken ligger det flere små strandbarer rundt et sjarmerende lite torg. Herfra går det en gammel gangvei over til Amalfi. Den starter mellom husene nede på torget og går i flere trange smug og passasjer mellom de små husene før den ender opp på den åpne plassen foran byens kirke – som på vanlig katolsk vis er betydelig overdimensjonert i forhold til byens folketall. Kirken ble bygget på 1100 tallet og heter Santa Trofimena. I krypten ligger relikviene etter Amalfis gamle skytshelgen. Herfra kan du enten gå videre langs bilveien eller fortsette gjennom enda flere smug og passasjer til du kommer ut i sentrum av Amalfi. En av fordelene med disse smale gangveiene mellom husene er at du kan gå hele strekningen tørrskodd for de er nemlig bygget som hvitkalkede tunneler i bakkant eller under husene. En av årsakene til dette er kanskje at det var i Minori den stolte sjøfartsnasjonen Amalfi lagret sine arsenaler og at man ved å bruke disse smugene kunne bevege seg utsett mellom havnen og våpenlageret i Minori. En tur gjennom disse smugene gir et godt bilde av hvordan livet i disse byene må ha vært i tidligere tider. Det er også mulig å gå øst over i retning Maiori eller nordover og opp den bratte stien til Ravello (se egen beskrivelse). 

Previous visits: 
2001 – 2007 – 2015

Maiori



Maiori ligger som et amfiteater nede ved sjøen i enden av Tramontidalen. Den ble grunnlagt på 800 tallet. I 1954 ble store deler av byen ødelagt av en flom. Dette er i ettertid gjenoppbygget, noe som viser igjen i en ubestemmelig byggestil. Strandpromenaden minner om de man kan se langs hele den franske riviera, bortsett fra at husene her ser ut som om de er 50 år eldre. Dette skyldes ikke bare tiltaksløse italienere eller dårlig råd, men kanskje like mye at hele denne kyststrekningen står oppført på UNESCO listen og at det derfor ikke er mulig å gjøre omfattende endringer på eksteriøret.
 
 
Det kan enkelte ganger se ut som om dette er en god beslutning som passer inn i den italienske ånden, mens det andre ganger kan virke som om de rett og slett ikke gidder male husene. Stranden er lang med en promenade som stort sett består av butikker og barer. Bak dette ligger husene og hotellene tett i tett. Herfra går det og en vei opp dalen og over fjellet til Napoli. En spennende vei å kjøre hvis du skal i den retningen.

Previous visits: 2001 – 2007 – 2015

lørdag 23. mai 2015

Amalfikysten


Amalfikysten ligger ca. 1,5 times biltur sør for Napoli og strekker seg fra Salerno i øst og helt ut mot Capri i vest. Bilveien langs det meste av Amalfikysten henger midt mellom sjø, himmel og jord. Veien byr på fantastisk utsikt i nesten hver eneste sving. I gamle dager var det bare de gamle eseltråkkene som var mulig å bruke mellom byene (se egen beskrivelse av «Gudenes sti»). På begynnelsen av 1900 tallet startet man å bygge bedre veier og da kom også turistene. Strekningen kalles ikke uten grunn «den gudommelige kysten». Kyststrekningen ligger godt skjermet for kalde vinder fra nord og med utsikt rett mot solen i sør. Dette er nok en av grunnene til at det dyrkes mye sitrusfrukter langs hele denne kyststripen.

Etter hvert som veiene ble ferdige kom også mange kunstnere og forfattere for å slå seg ned i det gode klimaet, noe flere av byene fortsatt bærer et vist preg av. Langs denne kyststrekningen ligger byen Ravello der Wagner skrev «Klingors magiske hage» inn i sin opera «Parsifal». Kalksteinøyene sør for Positano regnes som Sirenes hjemsted og ble berømte etter Homers beskrivelser i tekstene om Odyssevs reiser. Kyststrekningen har fått sitt navn etter den mest betydningsfulle byen – Amalfi. Dette var en gang en byrepublikk med store sjøfartstradisjoner og som i sin storhetstid var like betydningsfull som både Venezia, Genova og Pisa. Å se kysten fra land er spennende, å se kysten fra sjøen er formidabelt.

 Previous visits:  2001 – 2007 – 2015

fredag 22. mai 2015

Vesuv & Napoli






Italia er det mest aktive vulkanske regionen i hele fastlands-Europa. Minst 30 vulkaner har hatt utbrudd flere ganger i løpet av de siste 5 millioner år, et dusin av dem de siste 10.000 årene. Ni vulkanene er fortsatt aktive, inkludert Campi Flegrei, Vesuv, Ischia, Stromboli og Etna. Vesuv har hatt over 50 store utbrudd se siste 2.000 årene og Etna spyr daglig ut magma fra flere ulike krater. Disse vulkanene oppstår i kollisjonspunktene der kontinentalplatene fra Afrika og Eurasia møtes. Det samme forholdet gjelder også ute i Middelhavet der 3 slike kontinentalplater møtes. Dette fenomenet gjør at hele Italia sakte men sikkert dreies mot klokken (noen cm. hvert år i retning østover). Selv om det går sent har dette fenomenet forårsaket store katastrofer i form av både kraftige jordskjelv og ødeleggende vulkanutbrudd. Det mest kjente utbruddet på Vesuv var i år 79 e. kr. Den gang lå toppen av krateret på over 2.500 moh. og fjellet var da dobbelt så høy som det er i dag. Under utbruddet eksploderte hele toppen på vulkanen og aske, sten og magma ble kaste 33 km. opp i luften. Dagen etterpå kom den pyroklastiske bølgen som utslettet alt liv før metervis med vulkansk aske og pimpstein la seg over byen og det frodige landskapet. Pompei ble totalt begravde av støvet og havnebyen Herculaneum ble totalt ødelagt av gjørme- og lavastrømmen fra vulkanen. Dette raset forårsaket også en gigantisk tsunami som skyllet det meste av sivilisasjonen rundt Napolibukten på havet. Man antar at den var en 30 meter høy og gikk ut i bukten med en fart på flere hundre kilometer i timen. 



En liten kuriositet i denne sammenheng ble oppdaget i mai 2001. Det finnes nemlig en 3. by som også er begravet av aske fra Vesuv. Denne ligger 12 km. nord for vulkanen og i nærheten av byen Nola. Funn tyder på at dette var en by fra bronsealderen og at den ble begravd av et stort utbrudd i år 1.500 f. kr. I så måte er dette et unikt funn for det finnes ikke mange steder i verden man kan studere bevarte byer som er over 3.500 år gamle. Foreløpig er det ikke så mye som er avdekket, men man har konstatert at byen først ble oversvømt av en mudderflom fra fjellet og deretter begravd i aske fra utbruddet. De funnene som er gjort her er bl.a. rester av spiseredskaper, kopper, skåler, krukker fylt med forskjellige urter og grønnsaker. Av mennesker som en gang bodde der, er det bare fotspor igjen. Man antar derfor at de fleste av innbyggerne rakk å komme seg unna i tide før utbruddet.



Enkelte trøster seg med at vulkanen historisk sett bare har hatt alvorlige store utbrudd hvert 200 år, mens andre er mer bekymret for at det er over 200 år siden sist. Av de 50 utbruddene som har vært på Vesuv de siste 2000 årene er 30 kartlagt i detalj, det siste opphørte samtidig med at de første allierte styrkene gjorde sin landgang i Napolibukten (1944), noe som nesten ble oppfattet som litt symbolsk. Vulkanen er i dag rolig, men i aller høyeste grad levende – som om den bare vil minne Napoli’s befolkning om at den fortsatt ligger der, med sine potensielle kjempekrefter.



Vesuv anses som den farligste vulkanen i Europe og en av de farligste i hele verden. Krateret ligger bare 9 km fra storbyen Napoli med nesten 4 mill. innbyggere og de ca. 2 mill. menneskene som rundt resten av Napolibukten. I tillegg er det ikke bare en vulkan, men tre vulkansystemer. Den eldste heter Somma og ligger med et eget krater nord for byen, den andre heter Caldera og den siste og mest kjente er Vesuv. I tillegg ligger øyen Ischiai i bukten like utenfor byer og dette er også restene etter en gammel stratovulkan. Det var for øvrig på denne øyen Henrik Ibsen satt da han skrev store deler av Peer Gynt. Årsaken til at disse vulkanene anses som spesielt farlig er at de er helt lukket og at det dermed bygger det seg opp et enormt magmatrykk like under overflaten. Man beregner at magmasøylen under vulkanene er 5-7 km dype og at de stadig utvider seg. Man antar derfor også at det kan komme et eksplosivt utbrudd dersom trykket blir for stort – altså det samme som skjedde da byene Pompei og Herculaneum ble fullstendig ødelagt den skjebnesvangre dagen i år 79 e.kr. Dette utbruddet er for øvrig den eldste dokumenterte vulkanutbruddet som er gjenfortalt av øyenvitner. Plinius den yngre (år 106 e.kr.) skrev ned observasjonene og overleverte dette til historikeren Tacitus som igjen skrev en betydelig og imponerende rapport om fremdriften av katastrofen. Det fortelles bl.a. om flere ulike vulkanske prosesser under selve utbruddet. I dag er Vesuv rolig og da skal man kanskje benytte anledningen til et besøk. Det tar 20 min å gå opp fra enden av veien til kraterkanten som nå ligger på 1.277 moh., men vær forsiktig for kanskje kan det gå troll i det gamle ord; "Se Napoli og dø!"

Previous visits:
2001 – 2007 – 2015