lørdag 11. juli 2015

Bonifacio



Det finnes mange imponerende hvite kalksteinsklipper rundt omkring i Europa. De hvite klippene ved engelske Dover, kalksteinsklippene på Algarvekysten i Portogal, klippene ved Tyrkiske Kemer, de steile klippene i den italenske Mache regionen og de hvite klippene på Tysklands største øy, Rügen. Alle er imponerende på sin særprege måte, men det er ikke mange av disse som kan måle seg med klippene rundt Bonifacio. 

Den gamle byen har utvilsomt Corsicas, og kanskje også en av Europas, mest spektakulære plasseringer - helt ytterst på kanten av den hvite og stupbratte kalksteinsklippen. Under har det azurblå havet forvitret underlaget slik at deler av byen henger utenfor kanten av fjellet. De ytterste gatene er så smale at man nesten må presse seg mellom husveggen og stupet ned til sjøen. Her går man med en litt underlig følelse av usikkerhet når man tenker over at det faktisk bare er luft et stykke under gatene. Den gamle bydelen på toppen av fjellet ligger innenfor den originale bymurene mens den nyere delen ligger nede ved havnen. I nyere tid har det franske forsvaret brukt deler av det gamle festningsverket. I dag står fortsatt den militære bebyggelsen igjen - både som en slags forlatt spøkelsesby og som et monument over svunnen tid. Eksersisplassen og generalenes boligblokker er bevart, mens kasernene for menige soldater er forlatt og forfalt.  

Utsikten fra torget i den gamle bydelen oppe på fjellet er i retning av Lavezzi øyene i sør. Ile Cavello, som er den nærmeste av øyene, er "okkupert" av noen få milliardærer fra Frankrike og Italia og her skal man trø forsiktig for ikke å bli tatt av sikkerhetsvaktene som står permanent utenfor de overdådige eiendommene. Den andre øygruppen heter Ile Lavezzi og ligger litt lenger sør. Her er det fortsatt ubebodd og med fritt tilgjengelige naturområder. Disse øyene binder sammen Corsica og Sardinia og landskapet sammenlignes ofte med Seychellene. Begge øyene domineres av flotte sandstrender omgitt av spennende klippeformasjoner. I godt vær er det et paradis, men når det er uvær er det et urent farvann med mange skjær og undervannsklipper. Derfor er det også et lite paradis for de som vil dykke i det krystallklare vannet.


På innsiden av klippen ligger det en stor og lun havn og helt inne i bunnen av havnebassenget ligger også det gamle havnekvarteret. Det spesielle med denne havnen - bortsett fra de ustabile havstrømmene utenfor - er at man ikke ser innseilingen før men er rett utenfor innløpet. I det øyeblikket man ser innseilingen kan man nesten stikke seg vekk og skape et inntrykk av at man rett og slett bare forsvinner i løse luften. Dette var en strategi som ofte ble brukt den gang havnen hadde en stor miliærstrategisk betydning. Innseilingen går like under det største vakttårnet på borgen så det var nok ikke en enkelt for fienden å slippe gjennom dette nåløyet. Straks man er innenfor åpner det seg et stort havnebassen som i dag er i flittig bruk av lystfartøy. 


Under Krimkrigen, som startet som en religiøs konflikt og varte fra oktober i 1853 til februar i 1856, gikk det franske transportskipet «La Semillante» ut fra Toulon med 393 soldater og et mannskap på 301 personer. De skulle transportere forsterkninger til den franske hæren. Da de passere Lavezzi øyene syd for Corsica fikk de føle kreftene i de sterke havstrømmene langs kysten. Først ble de overrasket av en kraftig storm og deretter mistet de helt kontrollen da de senere på natten kom inn i tette tåkebanker. Det endte med at båten gikk på et skjær og sank. Alle om bord omkom og noen måneder senere ble det anlagt 2 gravlunder og et minnesmerke for de omkomne fra forliset (15. februar 1855). Det er kun kapteinens grav som er merket med navn. Om dette forliset fikk noe konsekvens for utfallet av Krimkriger er uvisst, men resultatet av denne krigen var at det Ottomanske riket måtte gi fra seg makten over hele Svartehavet til Russland. (også Ukraina og Krimhalvøyen, med referanse til nyere historie)



De første sporene etter mennesker i Bonifacio er fra tidlig steinalder (10.000-5.000 år f. kr.). Frem til år 495 var byen en del av det romerske imperium, helt til «Vandalene» til slutt greide å innta byen. Disse gale vandalene var styrt av den ungarske høvdingen Genseric. Flere av hans folk var fryktløse vikinger som kom fra både Danmark og Norge. Disse herjet rundt i hele Middelhavsområdet og har til tider styrt deler av både Sardinia og Sicilia (se egne beskrivelser) 

De høye klippene og det trange smale innløpet har gjort Bonifacio til en av de beste le-havnen i hele Middelhavet. Dette var også en av de eldste havnene på Corsica og det har vært handelsvirksomhet her helt tilbake til 1100 tallet. Forsvarsverket rundt bykjernen har stått imot mange beleiringsforsøk, men vær og vind setter sine spor. Siden byen allerede henger på utsiden av klippene er det ikke vanskelig å forestille seg at på et alle annet tidspunkt vil dette rase ut og havne i sjøen under før. Da ender Bonifacio's lange historie som et revidert kapittel i historiebøkene... 

fredag 10. juli 2015

Porto Vecchio


Byen ligger som en naturlig havn i enden av Golfe de Porto-Vecchio. Det var bystaten Genova som etablerte havnen på 1500 tallet og som valgte å legge den første bebyggelsen på toppen av den bratte skrenten over den lune havnen. Man tror at dette ble gjort for å kunne bygge en befestet ny by. Rundt 1960 inntok Porto Vecchio posisjonen som Corsicas mest snobbete sted. Før den tid var dette bare en liten ubetydelig landsby som i hovedsak livnærte seg med utvinning av salt fra de store våtmarksområdene rundt byen. Det produseres fortsatt salt på noen av de gamle anleggene, men nå er det en beskjeden årlige produksjon på ca 900 tonn. Fra den gamle byen har man god utsikt over de gamle salt anleggene. 

Den gamle bydelen består av mange små og trange gater. Her er det yrende liv og røre hele sommeren. Butikkene holder åpent natten gjennom, barer og diskotek overtar totalt det offentlige rom etter mørkets frembrudd. Like sør for byen ligger den berømte Palombaggio stranden. Det var her turismen startet med en blanding av europeiske jet-set elite og en mengde tilreisende hippier. Dette er fortsatt Corsicas mest berømte strand, men dessverre nesten alltid overfylt med folk.


Nede i havnen ligger de store og imponerende lystyachtene på rekke og rad, men her finnes det også noen små lokale fiskebåter der man åpenbart har glemt å starte lensepumpene. Porto Vecchio er ikke bare en typisk sommerby, men også et viktig trafikk knutepunkt mot både Italia og Frankrike. Her går det ferger til Napoli, Livorno, Genova og til Marseille

Corte


De to mest kjente personene fra fjellbyen Corte er generalene Jean-Pierre Gaffori og rebellen Filippo Paoli. General Jean-Pierre Gaffori ble født i Corte i 1704. Han var sekretær for kong Theodore som den gang var general av Corsica. Gaffori ble partisan og kjempet hele sitt liv for frihet for det korsikanske folket. Det var Gaffori som i 1754 formaliserte «Moor’s hode» som et symbol det korsikanske folket. Dette symbolet med sorte hoder brukes fortsatt i det korsikanske flagget. Det samme symbolet benyttes også i det nesten like flagget som brukes på Sardinia.

Filippo Antonio Pasquale di Paoli levde fra 1725 til 1807 og var den mest kjente patrioten og opprørslederen i den korsikanske historien. Han opprettet et styresett med en egen korsikanske republikk i sentrum og med hovedstad i Corte. I denne fjellandsbyen var det enkelt å forsvare seg mot den genovesiske hæren som dominerte hele kyststrekningen rundt Corsica – godt hjulpet av utallige vakttårnene og forsvarsverk som var blitt oppført mens øyen var en del av bystaten Genova. Pascal Paoli ble to ganger arrestert og sent i eksil til England, den siste for godt.



Nå er det også andre kjente personligheten som har satt sitt preg på byen. Munken Saint Theophilus av Corte (1676-1740) var sønn av en rikmannsfamilie på Corsica. Han ble munk via Fransiskaner ordenen og han viet hele sitt voksne liv til å gå gjennom gatene i Corte for å velsigne alle de innbyggerne han traff på. I 1930 ble han kanonisert til helgen av pave Prius X1 og nå ligger han i en utstillingsmonter av glass inne i et hjørne av byens gamle kirke. Like ved siden av står også alabast døpefonten som ble brukt da Napoleons Bonaparte’s eldste bror ble døpt. Familien Bonaparte bodde nemlig i Corte før unge Napoleon Bonaparte ble født (se egen beskrivelse fra Ajaccio).

Midt i den gamle byen ligger det et lite torg. Her står en status av general Jean-Pierre Gaffori på en pidestall av marmor. Han peker opp mot den gamle borgen på toppen over byen – som om han leder både gamle og nye turister opp mot et av Corsicas mest kjente frihetssymbol. Husene rundt dette torget kan ved første øyekast se litt slitt og forfalne ut, men når man kikker nøyere etter ser man tydelig at veggene er fulle av kulehull etter de mange skyte episodene som ble utkjempet akkurat her. Selv om det rundt dette torget finnes noen hus som er restaurert og bygget om til fargesprakende butikker så blir det som å bevege seg gjennom historiens brutalitet når man går de mange trappene opp til den gamle borgen.



Etter at Filippo Antonio Pasquale di Paoli gjorde Corte til hovedstaden på Corsica forble det slik inntil Napoleon Bonaparte flyttet den til sin egen fødeby Ajaccio på vestkysten . Etter at han hadde flyttet hovedstaden var han ferdig med Corte og besøkte aldri byen igjen. Nå var han ikke så påtrengende ofte på besøk i Ajaccio heller, men her var han i alle fall to ganger på besøk før han ble sendt i eksil og døde på St. Helena, bare 52 år gammel.

I dag kan man enten kjøre med egen bil opp fra Ajaccio eller fra Bastia til Corte eller ta turen med den gamle jernbanen som går nesten helt parallelt med denne veien. Underveis på denne turen får man et godt bilde av det høyeste fjellet på Corsica, Monte Cinto (2.710 moh.). I dette fjell landskapet kan det nesten virke som om noen har fått litt inspirasjon fra Den norske Turistforening (eller kanskje det er omvendt?).  Her kan man gå fra hytte til hytte i dagevis – enten i organiserte former eller helt på egenhånd. Det finnes mange ulike turer som er godt merket og tegnet inn på egne kart. På disse turene finnes det også mange hytter som står åpne for publikum og som kan benyttes til overnatting. Hele landskapet innbyr til en opplevelse av den "ur-autentiske" naturen man finner på Corsica.

torsdag 9. juli 2015

Erbalunga


Erbalunga representerer det du ikke tror du finner på Corsica. Som på nesten hvert eneste nes rundt hele Corsica står det karakteristiske genovesiske vakttårn. I Erbalunga finner det også et slikt. Tårnet ligger ytterst på et lite nes og det ser nesten ut som det er i ferd med å synke i havet. Innenfor dette tårnet finnes det en liten naturlig havn som er blitt bygget ut over hundrevis av år. Det spesielle er at alt er bevart slik det ble bygget.

I løpet av hele denne tiden har man bare greid å bygge en bryggekant på ca. 50 meters lengde, men dette var nok til at Erbalunge i årtier var den viktigste og mest trafikkerte havnen nord på Corsica. Husene innenfor den gamle moloen var i generasjoner brukt om handelshus og lagerbygg før de ble bygget om til boliger. Utvendig er alt slik det var den gang husene ble bygget.  I dag er en del av disse gamle husene også bygget om til restauranter. 



Det var flere innbyggere i Erbalunga som emigrerte til Amerika og til de karibiske øyene. Han som fikk bygget det største huset i byen var en av disse. Calisti var militærlege under Napoleon III og rakk akkurat å bygge et hus som han kalte «Palazzo Americani» før han emigrert til den Dominikiske Republikk. I følge rykte giftet han seg der med en Creolsk prinsesse. Om det stemmer vet man ikke sikkert, men det man med sikkerhet vet er at han ble styrtrik på sine sukkerplantasjer. Calisti familien kom ikke så ofte på besøk til «Palazzo Americani» på Corsica, men de passet hele tiden på at huset ikke forfalt. På folkemunne skiftet huset sakte men sikkert navn til «Casa Calisti» mens det stod tomt.

På sluttet av 1980 årene oppdaget Pieri familien stedet og de ble overstadig forelsket i både huset og resten av den lille byen. De kjøpte "Casa Calisti" for å bygge det om til en mer moderne privatbolig, men etter noe måneder fant de ut at de skulle endre på byggeplanene og heller ominnrede huset til et nymotens «boutique hotel», det første av sitt slag på Corsica. Etter 10 år med restaureringsarbeid åpnet endelig det nye hotellet i 1990. Navnet var nå endret til «Hotel Castel Brando». Man kan ikke besøke Erbalunga uten å få med seg minst en natt på dette spesielle hotellet.


Det første man gjør når man kommer til Erbalunga er å ta en tur gjennom de mange og trange smugene mellom husene som ligger ned mot havnen. I sommermånedene er byen helt bilfri og da flytter alle restaurantene ut på gaten. Den mest kjente restauranten i byen heter "Le Pirate" og ligger helt nede i vannkanten. Den har for øvrig en stjerne i Michelin guiden og vil du spise her må du bestille bord i god tid.

…og hvis du nå fortsatt lurer på hvor navnet Brando kommer fra så var det byens mektigste handelsmann. Han styrte handelen på havnen og ble etter hvert den mektigste personen i bybildet. Det sies at det er takket være hans omtanke (og en god slump med penger) at denne lille byen overlevde historien uten å bli ødelagt.

Rogliano





En gang lå det 7 små landsbyer her, nå har disse vokst sammen til en litt større landsby. Dette var en gang sete til den mektige De Mare familien. De dominerte handelen helt ute på Cap Corse i perioden fra 1100 til 1500. Byen ble i denne perioden et sentrum for Corsicas handel med mange fjerne land. Over byen ligger det en borg med et karakteristisk genovesisk vakt tårn. Dette var familien De Mares private residens. Like ved siden av ligger også et Fransiskaner kloster med flere små barokke kirker, tilegnet Saint Francoice. Den fineste av disse heter Saint Agnelu. I 1869 fikk klosteret et storfint besøk av selveste keiserinne Euguene. Fransiskaner ordenen ble grunnlagt av Franz av Assisi (se egen beskrivelse) i 1209. Grunntanken er at medlemmer av ordenen ikke skal eien noe som helst, men livnære seg med tigging og hardt arbeid. I så måte ble det en sterk kontrast til den velstående De Mare familien som holdt hus i nabobygget her i Rogliano.

Disse De Marene var noen driftige mennesker. Da handelen i landsbyen sank reiste mange av dem til Amerika for å gjøre seg rike. De kom tilbake med amerikansk tankesett og kofferter fulle av dollar. Disse pengene ble brukt til å bygge prangende hus i overdådig amerikanske stil. Det som derimot er mest påfallende er at de også bygget seg sine egne gravsteder. Her laget de sine egne monument  og kapell som utelukkende var til heder og ære for seg selv. Det var ikke snakk om å lage noen familiegravsted, men et minnesmerke og kapell for hvert familiemedlem. Slik fikk de satt opp hvert sitt "cenotaph" i denne byen.

Nå er jo egentlig ikke tanken bak dette så merkelig i disse landene, det spesielle på Corsica er at det ikke finnes så mange organiserte gravlunder og at flere slike små gravstedene er spredd utover i naturen. Umiddelbart ser det ut som om dette er plassert helt tilfeldig, men ved nærmere ettersyn er det en viss historisk logikk. De som likte skogen er plassert mellom trærne, mens de som likte fiske er plassert med utsikt over havet. Du finner disse små byggverkene midt inne i byen og langt ute i ødemarken. Noen ligger på utsiktspunkter langt veien og andre ligger som om de bare var kastet ut fra luften. Hvor resten av befolkningen ble begravd sier ikke historien noe om, det finnes ikke en eneste gravlund å få øye på i dette området.

Tollare

 

Tollare er et lite tettsted helt på nordspissen av Cap Corse. En gang har det nok vært en liten fiskerlandsby, mens husene er nå stort sett overtatt som feriehus. Det er ikke mulig å kjøre bil inne blant husene og det skyldes ikke bare at de er bygget tett i tett. Man har rett og slett ikke tatt seg bryet med å lage noen bilvei. Alle parkerer på utsiden og bruker heller føttene når de skal besøke naboen.

Man skulle tro at nordspissen på Cap Corse var et værhardt område. Det stemmer dårlig med en bebyggelse som ligger helt ned til i vannkanten og der blomster og flora nesten vokser i ett med tang og tare nede på stranden. Det er noe forunderlig stille over dette stedet og krattskogen innenfor stranden blir nesten majestetisk. Det eneste man ser av land ut mot horisonten i nord er den lille øyen Ile La Giraglia. Øyen er nå ubebodd og det eneste som står igjen er fyrtårn og (selvfølgelig) et gammelt genovesisk vakt tårn. Dette er så langt nord det er mulig å komme på Corsica



I det man runder nordspissen av Cap Corse og får fri utsikt mot øst så ser man rett over på den vulkanske øyen Capraia. Den er italiensk, en del av regionen Toscana og den ligger omtrent midt mellom Italia og Corsica. Her er det drøyt 400 fastboende og de lever av fiske og litt vinproduksjon. De gamle grekerne kalte øyen for Kapra (som betyr "Stein"). Senere kom romerne og de kalte øyen Capraia (som betyr "Villgeit"). I mellom disse periodene må det åpenbart ha skjedd noe gunstig evolusjon med både landskap og fauna.

Nå lurer du kanskje på hva dette har med Corsica å gjøre, forklaringen er enkel. Øde øyer var ganske enkle å erobre. Derfor ble Capraia først overtatt av muslimske sarasenere som opererte som sjørøvere i dette området på 1000 tallet. Deretter var det de gamle italienske republikkene Pisa og Genova som skiftet på å regjerte over øyen. Slik fortsatt det i nesten 700 år før den korsikanske folkehelten Pasquale Paoli (se egen beskrivelse) tok et grep og bestemte at øyen skulle være en del av hans nye og frigjorte Corsica. Den lille øyen Capraia ble dermed den første og eneste kolonien Corsica formelt sett noen gang har hatt. 

Den første som syntes det var en dårlig ide med en slik korsikansk koloni var ikke uventet den engelske admiralen Lord Nelson. Han lot seg heller ikke denne gangen be to ganger før han slo tilbake og okkuperte denne øde øyen - slik han hadde for vane å gjøre i dette farvannet. I 1815 var det endelig internasjonal enighet om at øyen fra da av skulle tilhøre Italia. Fra 1873 og helt frem til 1986 var over halve øyen i bruk som italiensk straffekoloni og derfor avstengt for sivile. I dag kan man bevege seg fritt over alt og det meste av øyen ligger innenfor grensene av nasjonalparken "Parco Nazionale dell'Arcipelago Toscano".

onsdag 8. juli 2015

Port de Centuri


Den lille havnebyen Port de Centuri ligger på vestsiden av Cap Corse. Havnen ligger godt beskyttet bak øyen Ilot de Capese og en smal kort molo som strekker seg ut fra innseilingen. Dette er en liten skjermet havn som i hovedsak brukes av lokale fiskere. Størrelsene på båtene et regulert slik at de ikke kan være større enn 10 meter lange og dybden inne i havnebassenget er bare 4 meter. Dermed blir ikke havnen eller de nærliggende strendene invadert av overdådige luksusbåter - og de lokale fiskerne har fått beholde den lille havnen for seg selv. På tross av de små forholdene ved Port de Centuri er byen berømt for sitt mottak av blekksprut og store mengder hummer.

Byens lille (og eneste) hotell ligger like ved havnen, og det er langs disse bryggekantene du finner de gode fiskerestauranter. Disse er berømte for sin tilberedning av imponerende hummer måltid. Antall restauranter står ikke i stil til verken størrelsen på hotellet eller til byens faste befolkning, så her får de besøk av sultne kunder fra mange andre steder langs Cap Corse. 


Den lille byen har en meget original bebyggelse og her er det mange titalls år siden det har blitt bygget noe nytt. Selv om du ser byen fra hovedveien er det ikke uten videre enkelt å finne veien ned.  Merkingen er nokså tvilsom og det slår en at de lokale kanskje ikke vil ha så stor trafikk på de smale veiene. Når du endelig finner den riktige veien  er den smal, svingete og nesten uten møteplasser. Fordelen - som du på dette stadiet kanskje ikke vet noe om - er at det faktisk finnes enda en vei og at de lokale har utviklet en ganske praktisk ordning. Den ene veien brukes på vei ned og den andre benyttes på vei opp. Problemet er bare at dette ikke er merket på noen måte, men på den andre siden ser det heller ikke ut som om noen bryr seg. Det kan se ut som om de innfødte ikke ser noe poeng i å henge opp slike skilt når de allerede vet hvordan det fungerer.


Port de Centuri har lagt her siden tidlig på romertiden og selv om de fleste av sporene fra den tid nå har forsvunnet er dette en av de mest sjarmerende små havnebyene på Corsica. Det er det lokale miljøet og de lokale menneskene som dominerer her. Setter du deg ned på en av de små barene langs havnen så observerer du ganske raskt at det ikke er noen som løper rundt eller på andre måter ser ut for å ha det travelt. Her går tydeligvis livet i sitt eget komfortable tempo. 

På fjellet over byen ligger det enda en liten sjarmerende by. Den heter Canelle og er helt bilfri. Denne lille byen ligger og i det som er den desidert minste kommunen på Corsica. Ved siste folketelling i 2010 var det faktisk bare 48 innbyggerne i hele kommunen. Dette lille miljøet består i hovedsak av lokale bønder som ikke produserer kanel ("Canelle"), men som heller har spesialisert seg på lokal vinproduksjon. 

Nonza

  
 
Nonza er en spennende liten landsby som ligger ytterst på en høy klippe på vestsiden av Cap Corse. På klippene høyeste punkt står det et paolisk vakt tårn fra 1760. Dette er stedet der en enkelt mann med navn kaptein Casella helt alene utkjempet et formidabelt slag mot hele den franske hæren i 1768. Det er vel unødvendig å si at denne stridskyndige kaptein Casella siden den gang har vært byens store helt.

I dag er det er liten sjarmerende "hippie restaurant" der slaget stod. Den eneste som jobber her har lang hestehale, går barbent i fargerike klær fra 1980 tallet og nynner uavbrutt på gamle og kjente melodier fra Woodstock. Restauranten ligger like under toppen av fjellet og fra denne posisjonen forstår man at kaptein Casella påtok litt av en jobb da han nektet å innordne seg etter de franske soldatene. 


Like under fjellet som byen ligger på ser man ruinene etter flere små og nedlagte gårdsbruk. Her har de lokale bøndene drevet med osteproduksjon og med fiske. Det som derimot fanger blikket er den enorme sandstranden med grå sand. Kikker man nøye etter ser man at denne stranden er dekorert med noen små mini geoglyfer, det er mange figurer og tekster som er lagt opp med hvite steiner på den grå sandflaten.



Når man står oppe ved tårnet og kikker ut over landsbyen så domineres bildet av grå skifertak. Et bygg stikker seg ut - det er den oker malte fasaden på den barokke Saint Julie kirken fra 1500 tallet. Like ved ligger det en liten bar under de store trærne - her samles de lokale til en espresso eller et glass lokal vin.

tirsdag 7. juli 2015

Cap Corse


Cap Corse er det smale neset som strekker seg ut i havet helt nord på Corsica. Dette området var lenge veiløst og isolert fra resten av øyen. Det var Napoleon III som fikk anlagt veien rundt Cap Corse og på vestsiden bærer den litt preg av at det ikke er gjort så alt for mange utbedringer etter den tid. Veien er nemlig en litt spesiell opplevelse, med sine utallige små og trange svinger. Nervøse bilister bør kanskje vurdere å kjøre nordover på vestsiden og sørøver på østsiden. Det gir tross alt en viss trygghet i å ligger nærmest fjellet og ikke helt ute på kanten av stupet når forstøtningskantene ikke er stort mer enn ca. 20 cm høye og når det utenfor disse kan det være opp til flere hundre meter rett ned til sjøen. Møteplasser var sikkert kostbare på Napoleon sin tid, for de er det ikke mange av.


På østsiden er veiene langt bedre. Strekningen fra Saint-Florent til nordspissen på Cap Corse er ca 7 mil, men her bør du bruke hele dagen. På vestsiden er naturen vill og vakker, midt inne på Cap Corse er fjellene på 1.300 moh. og på østsiden ligger de små byene tett i tett, de fleste med sine egne hvite sandstrender.

mandag 6. juli 2015

Saint Florent




Byen ble grunnlagt av Genovesere på 1600 tallet og hensikten var å skape et brohode i kampen mot de korsikanske opprørerne. Under den franske revolusjonen i 1794 gikk England i spissen for å støtte de korsikanske opprørerne under ledelse av Pascal Paoli. Den engelske flåten var ledet av en kjent engelskmann, lord Horratio Nelson. Han fikk satt i land soldater som sammen med de korsikanske opprørerne nedkjempet de to forsvarsverkene slik at havnen ble liggende åpen for resten av den engelske flåten. De franske soldatene flyktet over fjellet til Bastia der de deltok i forsvaret av byen. Saint-Florent var i mange år en av de viktigste franske brohodene på Corsica. I 1795, året etter Lord Nelson var i Saint-Florent, hadde de korsikanske opprørerne (med hjelp fra England) tatt tilbake byene Bastia og Calvi.




Saint-Florent var tidligere bispesete for Nebbio regionen og som tradisjonen da er ble det bygget en katedral for anledningen. Den heter Santa Maria og ruver uanfektet over byen. Byen ligger i et fruktbart landbruksområde på kanten av fjellkjeden som strekker seg nordover til enden av Cap Corse. Havnen i Saint-Florent er hyppig besøkt av overdådige luksus yachter fra internasjonale hjemmehavner. Havnen er lun og det er lett å finne seg en egen strand for de som beveger seg med båt. Byen har et tett sentrum med trange gater, men til gjengjeld er det her du finner de beste spisestedene. Saint-Florent er ikke en by som tar pusten fra deg, mens som åpenbart har en viss sjarm med kontrastene mellom den enkle bebyggelsen og de overdådige båtene som gjester havnen.

 
 

Like utenfor byen ligger et område som heter Patrimonio. Det er her Corsicas mest berømte viner produseres. I tidligere tider var det stor produksjon av vin i flere områder på Corsica, men en epidemi ødela de meste av vinrankene. Noen stokker overlevde og enkelte bønder som eier land med spesielt gode forutsetninger for vinproduksjon har nå startet opp med vinproduksjonen. Man dyrker Muskat druer og produksjonen er i ferd med å få et nytt fotfeste. Enten man liker vin eller ei kan det være en ide å ta turen innom Patrimonio. Her finner du nemlig også de enestående Menihr-statuene som ble laget mellom år 1000 og 1300 f. kr.






Fra Saint-Forent går det nå en vei over fjellet til Bastia. Det er i Bastia du finner Corsicas økonomiske senter. Byen har en stor fergetrafikk til både Italia og Frankrike. I den øvre delen av byen ligger borgen Terra Nova fra 1380. Dette var det genovesiske hovedsete i over 300 år. I denne perioden ble hele Corsica styrt fra denne gamle borgen, i dag er det hele gjort om til museum.

søndag 5. juli 2015

Dessert des Agriates

 
 
 
Området som kalles "Agriater ørkenen" er i dag et enormt ingenmannsland, men slik har det ikke alltid vært. Før 1. verdenskrig var dette et meget fruktbart jordbruksområde med stor produksjon av sau og geit. Under krigen gikk man til slutt "tom" for soldater og da ble alle mennene i dette området kommandert ut som rekrutter. Jordbruksområdene ble fraflyttet og raskt overgrodd av busker og krattskog, men restene etter de gamle sauefjøsene i stein - som kalles "Pagliaghju" på det lokale korsikanske språket - står der enda. Selv om gårdene forfalt ligger det fortsatt milevis med gamle veier inne i dette øde området.

Disse områdene benyttes til rideturer, terrengsykling og motoriserte ekspedisjoner med store spesialbygde terrengbiler. I bygdene rundt ørkenen finnes det knapt en vanlige bil med normal bakkeklaring, her er det Range Rover og Land Cruiser som selger best. Å organisere ulike typer turer i dette området ser ut til å være en viktig ekstra inntektskilde for de som er lokalkjent i området.

For de motoriserte er det og en 40 km. lang kyststripe bestående av lune bukten og kritthvite sandstrender. For å komme ut til denne må man enten disponere en båt eller et firehjulsdrevet kjøretøy. Helt ytterst ved havet ligger stranden Plage de Salenccia. Veien ut hit minner mer om et utørket elveleie enn en kjørbar bilvei. Sørg for god bakkeklaring og nok drivstoff på bilen før du legger ut på denne strekningen. Veien ender opp på en stor gruslagt parkeringsplass og derfra må du gå noen meter for å komme ned til stranden, som nok er en av de fineste hvite uberørte sandstrendene du finner på hele Corsica.

San't Antonio

 
 

Den bitte lille landsbyen går nesten i ett med den 500 meter høye fjelltoppen og den regnes som en av de eldste bysamfunn på Corsica. Den ble anlagt av Maurere tidlig på 800 tallet. Den gang hadde de to krav til lokasjon – utsikt og vann. Utsikten for å kunne forberede seg på fiender som nærmet seg og vannet i tilfelle de ble beleiret over lenger tid. På denne fjelltoppen finnes begge deler. Husene ligger tett i tett og alle gatene går enten i retning av brønnen, vaskeplassen eller kirken fra 1500 tallet. Smugene er trange og smale, overbygget med hvelv for å skjerme for solen. Eneste fremkomstmiddel her er enten føttene eller til nød en tur på eselryggen.

Man antar at byen har fått sitt navn etter en katolsk helgen med navn St. Antonio. Nå er for så vidt ikke det så spesielt for det finnes en mengde kirker og byer som har fått navn fra en (eller flere) St. Antonio i hele den katolske verden, bare på Corsica finnes det flere slike byer. St. Antonio levde fra år 1195 til 1231 og var opprinnelig en katolsk prest av Fransiskaner ordenen i Portugal. Om han sies det at han ble lei av å holde gudstjenester for et folk som ikke ville lytte til hans befalinger og at han derfor heller gikk ut til havet og snakket til fiskene. Når lokalbefolkningen så alle fiskene som samlet seg for å lytte så bestemte de seg for å høre etter hva denne predikanten egentlig hadde å si. Om det var dette som gjorde han til helgen skal være usagt…

Calanche de Piana


 

Like før man kommer til havnebyen Porto på vestsiden av Corsica går veien gjennom et relativt begrenset område med en helt spesiell geologisk natur - faktisk så spesiell at dette området står oppført på UNESCO listen over verdensarven. Landskapet er formet i en rosa granitt som gjør det hele nesten eventyraktig. Her er det mange historier om noen spesielle folk som enkelte tror har "bygget" disse strukturene i fjellet og om de mange fabeldyrene som etter sigende fortsatt lever her. Mest sannsynlig er det nok vær og vind pluss litt saltråk fra havet og nedbør fra fjellene bak som har sakte men sikkert har formet fjellet, men man vet jo aldri....



Ved første øyekast ser det nesten helt ufremkommelig ut, den smale og svingete veien gjennom området går på en ganske trang fjellhylle. Det er ikke mange møteplasser for 2 biler så det kan være lurt å ta det rolig i svingene - i tilfelle det skulle komme en lokal korsikaner i motsatt retning. Utsikten fra veien er god, med rosa granitt i forgrunnen og en azurblå sjø i bakgrunnen. Der er visstnok også mulig å få tak i lokale detaljkart for de som vil utforske området til fots. Standard utstyr er da hjelm og klatretau. Over slettene like nord for Calanche de Piana kommer elvene fra nasjonalparken "Parc Naturel Regional de Corse" ut ved havnebyen Porto.

 
 
 
I denne parken ligger det flere store skoger, innsjøer med imponerende fosser og hele tiden med utsikt til det høyeste fjellet på Corsica, Monte Cinto (2.710 moh.). Det er mulig å kjøre gjennom deler av parken på vei fra Porto til Corte, men sjekk veien før du starter så du ikke må gjøre vendereis. På den andre siden av Golfe de Porto ligger enda en nasjonalpark som heter Scandola. Den består av røde porfyrformasjoner som er dannet ved et gigantisk vulkanutbrudd for 250 mill. år siden. Hele dette naturreservatet står også på UNESCO’s listen over verdensarven.

lørdag 4. juli 2015

Cargese



Cargese er ved første øyekast en typisk liten korsikansk landsby, men overflaten skjuler en litt spesiell historie. Det første man legger merke til er de hvite husene omgitt av mengder med blomstene bougainvillea, samt de to store kirkene som ligger rett overfor hverandre mellom bebyggelsen – den ene er katolsk og den andre er ortodoks. Man skulle nesten tro at man befant seg i Hellas….




Det er egentlig ikke så feil for det var nemlig i Cargese de første grekerne slo seg ned etter at de hadde greid å flykte fra det Ottomanske riket i år 1676. De gikk i land i Ajaccio og fortsatt nordover til de fant denne øde bukten. Her slo de seg ned og i 1774 fikk de tildelt hele dette området som sitt eget landområde. Befolkningen har bevart sitt særpreg og historie. Dette kommer godt frem hvis man tar seg tid til en tur inn i de de 2 ulike kirkebyggene.

fredag 3. juli 2015

Ajaccio

 
Byen er i dag hovedstad på Corsica, men slik har det ikke alltid vært. Opprinnelig var hovedstaden Corte (se egen beskrivelse) som ligger oppe i fjellene, omtrent midt på øyen. Det var her den korsikanske motstandsbevegelsen hold til og det var her de fleste og mest avgjørende stridighetene rundt frigjøringen fant sted. Men så var det slik at en av Europas mest berømte generaler ble født i Ajaccio - denne lille mannen med den snåle hatten på snei og den ene armen innenfor uniformen - Napoleon Bonaparte.


Familien hans kom egentlig fra La Spezia området i Italia, men bosatte seg på Corsica lenge før Napoleon ble født. Senere flyttet familien videre fra Corsica til fastlandet. Familien var av lavadel og faren hadde visstnok et frynsete rykte, men han fikk likevel sønnen inn på militær akademiet. Napoleon ble general som 24 åring og døde på St. Helena bare 52 år gammel - og han var bare 1,5 meter høy. Etter at Napoleon kom til makten i 1811 bestemte han egenrådig at hovedstaden på Corsica skulle flyttes fra fjellene og ned til sin egen fødeby ved kysten. Etter den tid besøkte han bare Ajaccio ved 2 senere anledninger. I dag er Ajaccio den største byen på Corsica, mens Corte har bevart sin status som universitetsby.

Napoleon Bonaparte ble født i en smal bakgate midt i Ajaccio og døpt i kirken som ligger vegg i vegg. I dag er det gamle huset der han bodde omgjort til et lite beskjedent museum. Man har forsøkt å beholde huset slik det var da han bodde her. Det er nesten påfallende at en person som har satt så tydelige spor i den Europeiske historien bare er blitt «belønnet» med et lite beskjedent museum i en trang bakgate. Det virker nesten som om korsikanerne setter større pris på sine lokale frihetskjempere enn på han som til slutt ble utnevnt 2 ganger til Frankrikes president. 


Dagens Ajaccio er fortsatt en trang by med høye hus som omkranser de smale gatene. Den har opp gjennom tidene hatt en viss militær strategisk betydning. Byens forsvarsverk er bygget rundt det genovesiske vakttårnet og er fortsatt definert som et militært område. Mellom byen og havet er det en lang hvit sandstrand som benyttes av både innfødte og tilreisende. I enden av den lengste avenyen er det en stor åpen plass med utsikt over byen i den ene retningen og over havet i den andre retningen. Her står det en mektig bronsestatue av en general på hans hest. Du kan jo gjette hvem det skal forestille… ….

torsdag 2. juli 2015

Corsica


 
På Corsica er man fortsatt av den oppfatning av at det egentlig er denne lille øyen som er det originale og ultimate Frankrike og at resten av landet bare er en autonom provins. Det er ikke lenger enn 17 mil fra sør til nord. Naturen skifter hele tiden og mens du har rette gode veier på østsiden av øyen har du tilsvarende smale og svingere veier på vestsiden. På østsiden er det et visst "riviera-preg" med lange og berømte sandstrender, mens det i vest er en dramatisk og helt annerledes natur med bratte fjellsider og høye fjell. På østsiden kan man rekke over hele strekningen på noen timer, mens man på vestsiden trenger 2 dager for å kjøre fra sør til nord.



Hovedstaden på øyen heter Ajaccio og ligger på vestkysten. Herfra går det en jernbanestrekning opp i fjellene til den gamle hovedstaden som heter Corte (se egen beskrivelse). Den ligger midt inne på øyen og med en imponerende utsikt mot de høyeste fjellene på Corsica (2.700 moh.).  Derfra går det en ny jernbanestrekning ned til kystbyen Bastia på østsiden av øyen. Bastia er øyens økonomiske sentrum og samtidig den mest moderne byen på Corsica. Bastia er og et knutepunkt for fergetrafikken til både det italienske og franske fastlandet.

Like sør for Ajaccio ligger et spennende område som heter Filitosa, men som egentlig burde hete ««Det forhistoriske Filitosa». Dette er et fjellutspring som har vært bebodd fra yngre steinalder (6.000 år f.kr.) og helt frem til jernalderen (år 150 f.kr.). Her er det funnet en helt unik samling med store bautaer i sten, formet som mennesker med våpen. Område ble oppdaget så sent som i 1946 og steinstatuene er over 2.000 år gamle. Det er noen spesielle ting som er påfallende i naturen, den ene er alle de genovesiske vakt tårnene som ligger med jevne mellomrom rundt hele øyen. Det andre er at man over det meste finnes spor fra både gammel og ny tid.   


På Corsica har det gjennom generasjoner vært tradisjon for å starte en vendetta dersom en klan eller familie ble utsatt for en forbrytelse. Dette var mest utbredt på 1800 tallet og da måtte av og til enkelte familier søke tilflukt i de store krattskogene eller fjellene for å redde livet. I enkelte landsbyer foregikk drap og overgrep i årevis før man endelig kom til fornuft og bestemte seg for en slags våpenhvile. Denne blodige tradisjonen har inspirert kjente forfattere som Prosper Merimèe, Guy de Maupassant og Alexandre Dumas. Både Ajaccio og Corte har fostret berømte personer som har satt sitt tydelige preg på den europeiske historie. Den mest berømte er nok Bonaparte familien. De bodde en periode i Corte. Senere flyttet de til Ajaccio før de reise videre til Lyon på det franske fastlandet.



Andre kjente navn fra Corsica er Sampire Corso (1498-1567). Han kalles «den mest korsikanse av alle korsikanere». I 1564 greide han helt alene å få folket på Corsica til å gjøre opprør mot Genova. Pascal Paoli (1725-1807) var den eneste som har klart å oppnå selvstendighet for Corsica. Den varte fra 1755 til 1769. Napoleon Bonaparte (1769-1811) har vi allerede nevnt. Han var keiser av Frankrike og utvilsom en person som dominerte hele Europa i perioden fra 1804 til 1814. Daniele Casanppove (1909-1943) var mest kjent som medlem av en godt organisert korsikanske motstandsbevegelse under 2. verdenskrig. Etter denne perioden ble de lokale personlighetene mest kjent for fredeligere aktiviteter, som den italienske «smørsangeren» Tino Rossi (1907-1983). Maten på Corsica kan være mektig. Nasjonalrettene består av kalvestuing med oliven, villsvin lapskaus, stekte geitekje, lam,  pattegris eller cenneloni – alt selvfølgelig med litt for mye godt og passende tilbehør. Vil du spise lett så anbefales fisk i de små strandrestaurantene som kalles «Pailottes» på den lokale dialekten. Og apropos dialekt, på Corsika er den siste vokalen i ordene som regel alltid stum – så slipper du å lure på om alle de innfødte har den samme talefeilen….

onsdag 1. juli 2015

Arcipelago di La Maddalena

 

Maddalena øyene består av 7 øyer og ligger helt nord på Sardinia. Sandsteinen som i hovedsak utgjør øyene er preget av tusenvis av år med påvirkning av sol og sjø. Her finnes det både forrevne klipper og hvite sandstrender. Naturens påvirkning har også skapt de mest fantastiske formasjonene i de myke bergartene. Romerne kalte disse øyene for Cuniculariae som betyr kanin øyene.

På 1900 tallet ble øyene brukt som militærbase, ikke på grunn av kaninene, men på grunn av sin strategiske plassering i stredet mellom Sardinia og Corsica.. Øyenes største by heter La Maddalene og øyenes meste berømte innbygger heter Guiseppe Garibaldi. Han flyktet hit etter at den romerske republikken ble oppløst. Han glemte aldri øyene og da hans kone Anita døde i 1855 kom han tilbake til Maddalene. Han kjøpte det meste av den øyens som heter Caprera og fikk resten av denne i gaver av sine rike engelske venner. Her slo han seg ned og levde resten av sitt liv på tross av at han stadig vekk var aktiv politiker og at han hadde en vesentlig rolle i maktspillet for å samle Italia til en nasjon. Guiseppe Garibaldi spilte en avgjørende rolle i den prosessen. Han døde på Capera i 1882 og han ligger begravet der han hadde de roligste årene av sitt liv.



Nå var ikke Garibaldi den eneste historiske personen som har gått i land her. Den engelske admiralen Horatio Nelson stoppet her med hele sin flåte i 1804. Han hadde da nettopp mislykkes i et invasjonsforsøk i Frankrike. Situasjonen var utrygg og i 1887 bestemte Savoy'ene fra Østerike at hele øygruppen skulle disponeres som militært område. I dag er militære fartøy skiftet ut med luksuriøse privatbåter. På grunn av de stabile vindene og gode havneforhold er øyene et eldorado for seilere. Noe av årsaken til dette er at milliardæren prins Karim Aga Khan IV så mulighetene for å skape noe ekslkusivt på Maddalena øyene.Hans konsortium (Consorzio Costa Smeralda ) har etter sigende brukt over 1.000 millioner dollar på å skape et eksklusivt ferieparadis her ute. Naturen er den samme, men hotell og restauranter - for ikke å glemme gjestehavnen - minner om overdådig luksus. Her kan du risikere å treffe Silvio Berlusconi og hans følge av unge fotomodeller.