onsdag 20. juli 2016

Seljestadjuvet



Mellom Seljestad (sør for Odda) og Røldal ligger den gamle veien over Seljestadjuvet. Strekningen har vært i bruk i hundrevis av år, både som handelsrute over fjellet og som ferdselsvei for pilgrimmer på vei til det magiske krusifikset i Røldal Kirke.

Den mest berømte personen som dro over her var nok like vel postmannen Gunnar Turtveit. I 1903 var han på vei over fjellet med posten, men denne dagen ble han tatt av et stort snøras. Etter 56 timer under snøen greide han endelig å grave seg ut med sitt eget posthorn. Langs den gamle veien over fjellet står det en minneplate på det stedet han ble tatt av raset.

Det går egentlig 3 forskjellige veier over dette fjellet – eller rette sagt, det går to gamle veier over fjellet og en ny vei gjennom fjellet. Den siste lar vi ligge i denne omgang. De to andre veiene er den gamle "allemannsvegen" som egentlig var den opprinnelige vandreveien, men som nå stort sett bare er en sti med noen rester av støttemurer. Den andre er den gamle "ferdavegen" som på tross av en relativt dårlig forfatning fortsatt er kjørbar i begge retninger. Riktig nok er det lite møteplasser så kjør forsiktig for her har du ikke lyst å rygge.

Langs den gamle "allemannveien" er det varder som viser at du er på rett vei og på det bratteste og mest utilgjengelige er det satt opp sikringer med kjetting. Fra toppen av veien kan du både se den gamle veien og et lite stykke av den nye veien der den går på en fylling mellom 2 av tunnelene.

Vangsnes og Balestrand

 

 
 
Godt synlig fra alle kanter av Vangsnes står statuen av Fritdjof den Frøkne. Den ble avduket 31. juli 1913 og den gang var dette en begivenhet som vakte oppsikt i hele Norge. Det bodde bare 285 mennesker i den veiløse bygden ved Sognefjorden, men denne dagen regner man med at det var mellom 5.000 og 10.000 mennesker tilstede. Ute i fjorden lå båtene tett i tett, men det var nok spesielt et stort tysk krigsskip som viste best igjen. Om bord her var Keiser Wilhelm II, tidligere statsminister Christian Michelsen og mange flere prominente gjester. Keiseren var betatt av sagnet om Fridtjof den Frøkne og samtidig også en overbevist norgesvenn. Derfor hadde han gitt denne statuen til Norge og til Vangsnes - denne lille bygden han var så begeistret for.
 
Statuen er laget av den tyske billedhuggeren Max Unger fra  Berlin, støpt i Tyskland og veide 14 tonn. Den gang var dette verdens største bronsearbeid. Sokkelen av stein er 10,5 meter høy og på toppen av dette står den 12,5 meter høye bronsestatuen av Fritjof. Hele monumentet står midt i en park og på en høyde med utsikt over både Vangsnes og Sognefjorden.
 
Historien om vikingen Fridtjof den Frøkne – som visstnok skal ha vært fra nettopp Vangsnes – er gjendiktet av svensken Esaias Tègner i 1825. Boken hans ble svært populær i Skandinavia og i Tyskland på 1800 tallet og den ble også keiserens ynglingslektyre. Keiser Wilhelm identifiserte seg nemlig med denne vikinghelten som i sin tid møtte stor motstand og fikk så mange fiender. Fridtjof var derimot en skikkelig folkehelt som seiret over sine motstandere og til slutt også fikk sin kjære Ingebjørg. Denne historien ble gjenfortalt med høytlesing for keiseren hver gang han besøkte Sognefjorden med sin yacht «Hohenzoller» - alltid eskortert av en mengde  tyske krigsfartøy.
 
Nå var det ikke bare Fridtjof den Frøkne som begeistret keiseren. Han var også opptatt av historien om Kong Bele fra Balestrand. Kanskje var det ikke helt tilfeldig for visstnok var kong Beles datter Ingeborg på en eller annen måte involvert med Fridtjof den Frøkne fra Vangsnes. Uansett familiære bånd var det tilstrekkelig begrunnelse for keiseren til å sette opp en litt mindre statue i Balestrand også - og den er av kong Bele som sitter på en steinsokkel og kikker over fjorden mot Vangsnes. Kong Bele er for øvrig ikke bare nevnt i de gamle vikingsagaene, men også i Henrik Ibsens tekst "Brand" som er fortellingen om presten som stiller så store krav til seg selv at det ødelegger hele hans familie.
 
Keiser Wilhelm II reiste til flere steder i Norge, men var nok mest betatt av Sognefjorden og kanskje spesielt den lille bygden Balestrand. Med noen få unntak besøkte han Norge hvert eneste år fra 1889 og frem til 1. verdenskrig startet i 1914. «Det er magiske tråder som trekker meg til dette folket», sa keiseren ved flere anledninger. De få årene han ikke var i Norge besøkte han Sverige, men det ble han fort ferdig med. På sine turer i Sognefjorden besøkte han alltid Balestrand som ligger på nordsiden av Sognefjorden, med utsikt over til Vangsnes.
 
Hans daglige rutiner var enkle og forutsigbare, noe som bekymret hans livvakter selv i fredelige Balestrand. Det var morgenbad i fjorden, en spesertur langs fjellet og ofte et besøk hos den lokale bildekunstneren Hans Dahl. Båndene mellom dem var tette. Hans Dahl hadde bodd mange år i Berlin og keiser Wilhelm II utnevnte han senere til "kongelig prøyssisk professor i kunstmaling". Da Hans Dahl ble 70 år var keiseren tilstede ved en markering på Kvikne Hotell i Balestrand, hotellet som den gang var landets største trebygningen.
 
Nå var det ikke alle som var like begeistret for besøk av keiseren og hans følge. De kunne være opp til 500 mennesker med i hans reisefølge og deres rovfiske i fjorden ble uglesett. Dette endte opp i at keiseren måtte betale en kompensasjon til de lokale fiskerne som mistet levebrødet sitt. Dette bekymret derimot ikke keiseren stort for når Esefjorden var tom for fisk flyttet de seg bare til Fjærlandsfjorden der de fortsatte med sitt (nesten industrialiserte) rovfiske. Slikt sett var kanskje keiser Wilhelm II den første tyske turisten som kom på fiskeferie til Norge.
 


Gaularfjell

 
Gaularfjell ligger på nordsiden an Sognefjorden, mellom Førde og Balestrand. Allerede i 1853 ble det første gang søkt om statlige midler for å bygge vei over fjellet, men det tok nesten 100 år før planene ble realisert og veien kunne åpnes for trafikk i 1938. Vegvesenet startet i 2014 byggingen av et unikt utsiktspunkt som har fått det forklarende navnet "Utsikten". Her får man virkelig en imponerende panoramaoversikt av fjellheimen før man starter på hårnålssvingene ned mot Balestrand.    
 

 
Fjellpartiet er kanskje best kjent for bevaringsdiskusjonene rundt utbygging eller vern av Gaularvassdraget. Planene om full regulering av hele Gaularvassdraget startet rundt 1960 og først i 1993 fattet Stortinget et vedtak om vaig vern av Gaularvassdraget. 
 
Den beste måten å oppleve naturen på er nok til fots. Det er derfor tilrettelagt en egen "fossesti" på neste 25 kilometer langs vassdraget og på denne stekningen kan de mange strykene oppleves på nært hold. Stien går mellom Nystølen og Eldal.. Totalt er det 28 fosser og 7 større innsjøer i dette vassdraget.  
 
Det er nok Eikelandsfossen som er den mektigeste og dramatiske delen av vassdraget. Litt lenger nede i dalen ligger Likholefossen (se egen beskrivelse). Her er det bygget en smal og åpen gangbro over fossen. Ute på denne broen føler man nesten at man står midt ute i det mektige stryket. Gaularvassdraget med elven Gaula er et av de største vassdragene på Vestlandet. Den er ca. 70 km. lang og har sitt opphav og kilder i breheimen rundt Gaularfjellet
 

Likholefossen, Gaular

 
Det går en gammel vandrevei over Gaularfjellet. Veien går langs den ene armen av Gaular vassdraget, er 21 km lang og går opp og ned over 500 høydemeter. Dette vassdraget ble varig vernet i 1993, etter mange år med en hard strid rundt kraftutbyggingen. Ikke rart at tilhengerne av kraftutbygging fikk tårer i øynene da de vurderte mulighetene i dette området for langs vassdraget er det 7 store vann og 14 store fosser. En av disse er fossen med det talende navnet Likholefossen.


 

Man kan jo tenke seg at navnet kommer av en situasjon der noen har falt i fossen druknet, men det stemmer ikke. Navnet kommer av at det midt i fossen er flere små huler og at disse ble benyttet til kjølig oppbevaring av kister med lik i de tilfellene familiene ikke greide å frakte de døde helt fra de avsidesliggende fjellgårdene og ned til gravplassen ved kirken i Vassenden ved Jølstervannet - forklarende praktisk. 


Stryn og Strynefjell

 
 
Strynefjellet ligger mellom Stryn i Sogn og Fjordane og Skjåk i Oppland. Strynefjellsveien går øst-vest nord for Jostedalsbreen og vest for Reinheimen. Denne veien er en av våre 18 nasjonale turistveier og går mellom Grotli og Ospli. Veien var ferdig allerede i 1894 og var bygget for å være hovedveien mellom det nordligste deler av Østlandet og Nordfjord. Dermed kunne innlandsbygdene få tilgang til frisk luft fra havet. Det viste seg jo etter noen år at denne veien var smal, svingete og umulig å holde åpen på vintertid. Det er heller ikke fast dekke så dette var en av få riksveier som fortsatt beholdt grasdekket. Dette var ikke av latskap, men en forutsetning for å komme inn under den nasjonale verneplanen for veier og broer. Det var behov for utbedringer og arbeidet med en helt ny vei over fjellet ble startet opp, den nye veien ble åpnet i 1977. Siden det er mye villrein i området er det ikke laget for mange rasteplasser som kan forstyrre reinflokkene.

Selv om Stryn er kjent for sitt sommerskisenter er nok den viktigste attraksjonen i kommunen Briksdalsbreen som igjen er en brearm av Jostedalsbreen. Dette er den største fastlandsbreen i Europa. Isen dekker 480 kvadratkilometer, er 600 meter tykk på det meste og det høyeste punktet på breen er Breakulen med 1952 moh. Briksdalsbreen ligger i enden av Olderdalen. Det er her Hansa Bryggerier henter ut vannet som tappes på flasker og selges under merkenavnet «Olden».

Loen og Olden er to små bygder som ligge langs fjorden i Stryn kommune. Over Loen ligger Loenvatnet og over dette raget Ramnefjell med sin 1779 moh. Med 30 års mellomrom har det vært alvorlige ras fra dette fjellet. Begge rasene gikk fra fjellet og ned i Loenvatnet og begge rasene skapte store flodbølger i den trange dalen.

I 1905 var det en steinblokk som var 100 meter høy og 50 meter bred som løsnet 500 meter oppe i fjellsiden. Flodbølgen var 40 meter høy og 61 mennesker mistet livet, 26 av disse var barn. Det var bare 9 av de omkomne som ble funnet. Etter ulykken ble det satt opp en minnestein 46 meter over vannet bl.a. for å vise høyden på flodbølgen. Den ble ødelagt da det andre raset gikk i 1936. Dette raset gikk på samme sted, men var enda større. Over 800 meter oppe i fjellet løsnet et stort stykke av fjellet. Det var 1  mill. m³ og det tok med seg alt som kom i dens vei nedover fjellsiden. Flodbølgen var 70 meter høy og tok livet av 74 mennesker, 30 av disse var barn. 41 av de omkomne ble aldri funnet. Etter den første ulykken ble bygdene gjenoppbygget, men etter den andre ulykken ble områdene rundt vannet fraflyttet. Kong Olav deltok på minnestunden etter raset i 1936 og den ble også direkte kringkastet over riksnettet.

Det raser fortsatt fra Ramnefjell og sårene i fjellet er fortsatt synlige. Sommeren 1950 gikk det på nytt et stort ras, bølgene skylte da opp til 50 meter innover landet, men nå var det så mye masse i vannet etter de to første rasene at det ikke ble noen stor flodbølge. Til sammenligning antar man massene ved et evt. stort ras fra fjellet Mannen (som egentlig heter Børa) i Romsdalen kan bli på opp til 100 mill. m³, men at det mest sannsynlig "bare" er 2-3 mill. m³ som raser ut først.

Ved Loen kirke står det nå 2 parallelle minnesteiner med inskripsjoner av alle navnene på de omkomne etter de 2 store ulykkene - det er ikke gjort plass til en tredje minnestein. Et annet minne om disse katastrofene kan ses langt opp i fjellsiden over Loenvatnet. Der ligger vraket av turistbåten «Lodalen». Under raset i 1905 ble det flyttet 300 meter inn på land og under raset i 1935 ble den flyttet ytterligere 150 meter innover. Båten var eid av Lodalen Dampbåtlag og på en generalforsamling i 1907 bevilget de høytidelig kr. 50 av «selskabets midler til at beskytte skrovet»  Vraket ble ikke fjernet og ligger fortsatt der det har det ble liggende etter flodbølgen i 1936.

tirsdag 19. juli 2016

Geiranger

 
Geiranger ligger innerst i en sidefjord til Storfjorden i Møre og Romsdal. Når man kjører over Tafjord fjellene og kommer ut til fjorden kjører man forbi Ørnesvingen. Eller rettere sagt bør man ikke kjøre forbi Ørnesvingen uten først å stoppe opp for å se på landskapet. Mot sørøst ligger bygden Geiranger og mot nordvest ser man i retning av fossene Brudesløret og De syv søster. Akkurat der fjorden gjør en sving mot vest kan man skimte fjellgården Skageflå som er blitt kjent gjennom flere TV program og selebre besøk bl.a. fra den norske kongefamilien. Andre selebre gjester i Geiranger fjorden har vært Keiser Vilhelm II av Tyskland. Han kom første gang hit med hele sitt følge i 1899 og besøkte deretter Geiranger hvert eneste år helt frem til 1914. Vilhelm II hadde en spesiell interesse for norske fjorder og han var også årlig gjest i Sognefjorden (se egne beskrivelser)
 
Både Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (egen beskrivelse) ble i 2005 tatt med på UNESCO’s verdensarvliste og i 2006 ble begge disse fjordene omtalt i det amerikanske tidsskriftet National Geographic som de to best bevarte landskapsvern områdene på hele denne listen. For å få et litt bedre bilde av dette unike fjordlandskapet anbefales en tur med bilferjen som går i fast rute mellom Geiranger og Hellesylt. Hurtigruten legger også turen innom Geirangerfjorden på sin nordgående rute.
 
Det bor vel knapt 300 fastboende i Geiranger, de fleste av disse jobbet innenfor turistnæringen. Det er ikke mange mennesker når man tar i betraktning at denne bygden tar imot nesten 200 cruiseskip og totalt over 700.000 besøkende gjester hvert eneste år. I Norge er det bare Bergen og Oslo som har flere cruiseanløp enn Geiranger. Det ligger to hoteller i bygden, det er Hotell Geiranger som bare er åpent i sommersesongen og Hotell Union som er åpent hele året.


Tilsynelatende er dette bare en idyll, men det er mørke skyer i horisonten. Innerst i Storfjorden ligger fjellet Åkerneset. Dette er så ustabilt at det er under konstant overvåking.  Fjellet siger med 15cm hvert år og prognosen er at det vil rase ut i fjorden og skape en enorm flodbølge som er beregnet til å bli 40 meter høy. Geiranger og Hellesylt ligger midt i faresonen når dette fjellpartiet en gang raser ut i fjorden. Et slikt scenario var også bakgrunnen for den norske katastrofefilmen «Bølgen».

Nå er det dessverre ikke første gangen slike naturkatastrofer inntreffer i fjordarmene som er tilknyttet Geiranger fjorden. På 1600 tallet raste fjellet Hyske ut i Geiranger fjorden. Flere gårder ble totalt utslettet. Dette skredet er gjenskapt ved hjelp av sonar på bunnen av fjorden under selve skredstedet. I 1701 var det fjellet Presthellaren som raste ut i fjorden. Det eneste øyevitnet var presten (!) Knut Harboe som var på vei innover fjorden i skyssbåt. Han satt å dekk, men både han og de 6 andre som var under dekk da raset gikk ble drept da båten ble knust i bølgene. Det var på grunn av Knut Harboe fjellet fikk navnet Presthellaren. I 1731 var det Skafjellet som raste ut. Bølgen som oppstod var 30 meter høy og raserte bygdene langs fjorden og 17 mennesker omkom, 5 av disse var barn. Natten til den 7. april 1934 løsnet fjellet Langhammaren og 3  mill. m³ stein raste over 700 meter ned i Tafjord. Det dannet en 64 meter høy flodbølge som skylte alt i sin vei på sjøen. Bygdene langs fjorden ble igjen fullstendig ødelagt og katastrofen tok livet av 40 mennesker.


Trollstigen

 
Trollstigen - eller Trollstigveien som er det riktige navnet - ligger i Rauma kommune og forbinder Valldal på Sunnmøre med Åndalsnes i Møre og Romsdal. Trollstigen er en av 18 Nasjonale  turistveier i Norge og den er åpen for trafikk fra midt i mai til det begynner å snø på høsten. Veien er også en av de mest besøkte naturbaserte turistattraksjonene i Norge med ca. 600.000 besøkende hvert år.
 
Dette er en gammel fjellovergang. Den er første gang nevnt i 1533 da den ble benyttet av folk fra Valdres som var på vei til marked i Romsdal. I disse årene var det stor bergverksdrift i Rauma og  mange mennesker som jobbet på begge sider av fjellet. Markedet i Romsdal var derfor ikke bare for å drive handel, men også en viktig sosial aktivitet i disse lokalmiljøene. Nå var det riktig nok flere slike ruter over fjellet, men ingen så spektakulære som veien forbi Stigfossen innerst i Romsdalen. 
 
Det startet som en smal sti, deretter ble det en litt bedre kløvsti og nå er det bilvei. Kjører man her er det ikke fritt for at tankene faller på Øystein Sundes vise om trafikk korken ved Låtefoss som endte opp i et helt lite samfunn, for her blir det lett kø og stopp når de store bussen på vei opp treffer like store busser på vei ned. At flere av disse sjåførene ikke er trygge på de smale veiene gjør det ikke enklere å komme frem. Store deler av den gamle kløvstien er fortsatt synlig i terrenget.
 
Allerede på 1900 tallet var deler av veien kjørbar med hest og kjerre og i 1916 startet man et stort utbedringsarbeid for å få veien inn i hovedveinettet på Vestlandet. 10 år senere ble det stilt spørsmål om pengebruken, men beslutningen var å fortsette. At det var lagt jernbane fra Dombås til Åndalsnes (Raumabanen) var paradoksalt nok med på å drive dette veiarbeidet videre. Dette var for øvrig takket være denne jernbanestrekningen at det var mulig å frakte både den norske gullbeholdningen og følge med konge og kronprins ut av landet under okkupasjonen i 1940.
 
Steinbroen over Stigfossen stod ferdig i 1935 og veien ble offisielt åpnet av kong Håkon VII i 1936. Anleggsarbeidet hadde da pågått i 8 år. Det er 11 hårnålssvinger på vei fra bunn av dalen og opp til det høyeste punktet på 850 moh. Hver enkelt av disse svingene har fått navn etter det arbeidslaget som laget svingen. På vei opp fra Åndalsnes passerer man både Trolltindane og Trollveggen. Øverst i juvet ligger Trollstigen besøkssenter med en utstilling av veiens historie og muligheter for en matbit før man begir seg ut til utsiktspunktene der man virkelig får et godt inntrykk av hvilke utfordringer de har hatt da de skulle bygge denne veien.
 
 

Åndalsnes

 
Åndalsnes ligger innerst i Romsdalsfjorden, omkranset av 1.800 meter høye fjell som Trolltindene og Vengetindene. Trollstigen (se egen beskrivelse) og Romsdalseggen er kanskje de største attraksjonene i dette område. På toppen av Romsdalseggen ligget utkikkspunktet "Rampestreken" som gir et fantastisk panorama av både Romsdalen og Romsdalsfjorden. Romsdalseggen står også oppført på listen over verdens 5 beste fjellturer. Her ligger også den berømte Trollveggen som er Europas høyeste loddrette fjellvegg. Ikke rart at den har en mytisk tiltrekningskraft på eliten av basehoppere i inn- og utland.
 
Åndalsnes er et knutepunkt mellom Molde, Ålesund og Dombås - noe som sikkert hadde sin betydning den gang Stortinget i 1908 besluttet å bygge Raumabanen. Allerede i 1869 startet man med planlegging og lobbyvirksomhet for å få realisert jernbane prosjektet. Arbeidet startet 12. januar 1912 og det første vognsettet, med kong Haakon om bord, tok turen til Åndalsnes 28. november 1924. Dagen etter ble banen formelt åpnet for ordinær drift. Den gang var det 12 stasjoner på strekningen, i dag er det bare 4 igjen. Åndalsnes Stasjon stod ferdig i 1904 og ble andestasjonen på Raumabanen. Strekningen regnes som en del av Dovrebanen og Dovre har en spesiell betydning i norsk historie. Sagnet sier at Norges første konge - Harald Hårfagre - ble oppfostret av et troll på Dovrefjell. I den historiske konteksten fra Eidsvoll er det kanskje litt merkelig oppførsel at mennene som skrev den norske grunnloven - og som nettopp hadde innstiftet en norsk statsreligion - sverget "enig og tro til Dovre faller" og verken til Gud eller kongen.
 
Det er nokså spesielt prosjekt å få bygget en jernbane helt ned til Åndalsnes og det krevde en ganske avansert ingeniørkunst for å lykkes. Resultatet ble den jernbanestrekningen som i 2012 ble kåret til den vakreste i hele Europa. Banen er 114 km og har en stigning på over 600 høydemeter. Dette var jo i seg selv en utfordring, men i tillegg var det også andre utfordringer for ingeniørene. Man måtte bygge Jora bro, en steinhvelvsbro med et 60 meter høyt spenn og en totallengde på 85,4 meter. Dette gjør den til  den nest lengste steinhvelvbroen i Norge. Det tok 7 år å bygge dette brospennet. Ved Verma er det også laget en vendetunnel inne i fjellet. Her snur togsettet 180 grader for å greie stigningen. Den visuelle gevinsten er at man kan beskue den 381 meter høye Verma fossen tre ganger. Ved Lesja Verk passerer man også det gamle gruveområdet der det - som antakelig eneste sted i Norge - ble tatt ut jern som ikke rustet. Her ligger også Lesjaskogvannet. Dette er et av ganske få norske vassdrag med to utløp. Vannet ligger akkurat på vannskillet mellom øst- og Vestlandet.
 
Både Raumabanen og Åndalsnes fikk en spesiell betydning under invasjonen i 1940. De største norske byene ble raskt okkupert, mens man i Åndalsnes fortsatt greide å holde både havnen og jernbanen åpen. Norges gullbeholdning ble derfor fraktet med lastebil fra Oslo til Lillehammer og i all hemmelighet flyttet over på et tog som skulle til Åndalsnes. Den norske kongefamilien og regjering flyktet samme vei. Fra Åndalsnes gikk veien videre til Molde der gullet ble lastet om og fraktet til England på britiske krigsskip, mens kongen og hans følge fortsatte videre til Tromsø.
 
Vil du ha et nærmere blikk inn i denne naturen kan du se filmen om Harry Potter og Halvblodsprinsen. Der er det brukt en del opptak som er gjort på Bjorli og i Lesjaskogen som begge ligger langs Raumabanen.

mandag 18. juli 2016

Håholmen


Helt fra tidlig på 1700 tallet har Håholmen på Hustadvika vært brukt som bosted, handelsplass og fiskevær for klippfisk.  Hovedøyen med dagens bebyggelse er på ca 50 mål, men det er også ca. 20 andre mindre øyer som hører med til eiendommen. Disse ligger alle ytterst på den værharde kyststripen mot storhavet utenfor Hustadvika.

 
I 1898 ble eiendommen kjøpt av Bård Bergseth. Han ble da en betydningsfull væreier og flyttet selv ut til Håholmen med hele sin familie. Bård Bergseth var morfar til eventyreren Ragnar Thorseth som igjen ble berømt for sine mange og tildeles hasardiøse ekspedisjoner i småbåter. Han var den første som rodde alene fra Måløy til Shetland (1969), han har reist gjennom Nordvestpassasjen i en 20 fots båt. Han har reist med «Cleng Peerson» i den samme ruten som utvandrerne benytte på sin reise fra Nore til Vinland og New York, og han har vært skipper på «Gaia» (som var en kopi av Gokstad skipet) på en reise fra Norge til New York. I 1982 var han leder av et 5-mannslag som reiset over polhavet til Nordpolen med snøscootere og han har overvintret med hele familien i Kongsfjorden på Svalbard. Den største bragden var nok like vel hans jordomseiling som pågikk i to år fra 1984 om bord i vikingskipet «Saga Siglar». Dette skipet ligger nå innfelt i gulvet i konferanserommet ute på Håholmen. Her kan man se filmer og bilder fra de mange reisene til Ragnar Thorstvedt. Beretninger om de fleste av disse ekspedisjonene er også utgitt i egne bøker skrevet at Thorstvedt selv.
 
 
Gamle Bård Bergseth drev fiskeværet og sine forretninger på Håholmen helt frem til 1960, og hans etterkommere bodde fast på Håholmen til 1978. Fiskeværet og hele bebyggelsen var utsatt for vær og vind og stod i fare for å forfalle da Ragnar Thorstvedt sammen med sin kone Kari startet opp driften av Håholmen Havstuer i 1989. Deler av bygningsmassen begynte å bli i dårlig forfatning. Noe ble revet, de som kunne reddes ble restaurert og der det var mulig å rekonstruere den originale bebyggelsen ble det satt opp nye identiske bygg. I dag står det ca. 30 hus fra perioden mellom 1700 og 1800 tallet på holmen, menge av disse benyttes til spisested og til overnatting. Er man gjest på Håholmen står alle felles bygninger til din disposisjon hele døgnet. Ragnar og Kari Thorstved drev selv Håholmen Havstuer helt frem til 1998. I 2000 ble Ragnar Thorstvedt utsatt for en alvorlig rideulykke. Det var da naturlig å overlate arven fra sin morfar Bård Bergseth til noen som kunne ivareta og drive stedet videre. I dag er det Classic Norway Hotels som eier og driver Håholmen Havstuer.
 
 

Hovedøyen ligger helt ut mot havet og skipsleia forbi Hustadvika. På innsiden av den største øyen ligger det en mengde småøyer som danner en godt skjermet naturhavn. Denne kan benyttes av båtturister i sommersesongen. Opplevelsen av å sitte på det høyeste punktet på den verneverdige Håholmen for å se solen gå ned i havet i vest er en forestilling som alle mennesker burde få med seg i livet.

 

søndag 17. juli 2016

Atlanterhavsveien


 
Dette er kanskje ikke den raskeste veien å ta mellom Molde og Kristiansund, men den er helt klar den man bør foretrekke hvis man vil ha med seg en formidabel naturopplevelse på veien. Atlanterhavsveien går over et relativt kort stykke av Hustadvika, dette er et av de mest værharde stedene på hele norskekysten. I dette området er det mye fiskeri og denne industrien hadde behov for å bedre kommunikasjonen med omverden for å kunne levere fersk fisk til både resten av landet og videre til kontinentet - dermed blomstret tanken om en ny fastlandsforbindelse.
 
Før den drøyt 8 km. lange vegstrekningen ble åpnet den 7. juli 1989 var det to ferjestrekninger mellom Vevang og Karvåg. I dag består veien av 8 broer der Storeseisundets bro er det største, høyeste og mest fotograferte. Denne broen er også blitt et ikon på denne helt spesielle veistrekningen. Den er synlig på god avstand enten man kommer sør fra Bud eller nord fra Kårvåg. Broen er bygget med et høyt og buet brospenn som gir broen et helt spesielt utseende. Seilingshøyden er 23 meter mens de andre broene på denne veistrekningen bare varierer mellom 3 og 10 meter høye. Den totale strekningen over broer er på nesten 900 meter. Det kostet 122 millioner å bygge veien og den var i starten delfinansiert med bompenger. Anleggsperioden varte i 6 år og i denne perioden var det til sammen 13 orkaner som raste over Hustadvika. Etter 10 års drift var anlegget nedbetalt og bommen fjernet.   

 
Det spesielle med denne veien - bortsett fra at både været og lyset stadig er i forandring - er at traseen opprinnelig var planlagt som en jernbane tidlig på 1900 tallet. Etter mye frem og tilbake ble disse tog planene skrinlagt i 1935. Planlegging av en alternativ vei kom så i gang igjen på 1970 tallet og det første spadetaket ble altså tatt 1983.
 
I dag står Atlanterhavsveien på listen over de 18 nasjonale norske turistveier og den er faktisk også foreslått vernet. Den engelske avisen The Guardian har også kåret den til verdens fineste bilvei og hele anlegget er kåret til Århundres byggverk i perioden mellom 1905-2005. Veien er også blant de best besøkte naturbaserte turistattraksjonene i Norge med flere hundre tusen besøkende hvert år. Selv om strekningen ikke er så lang står naturopplevelsene i kø. Her er det ingen grunn til å skynde seg. Det er godt tilrettelagt med mange rasteplasser langs veien så her kan man gjerne stoppe opp og gå en tur på de utrolig mange holmene man passerer langs veien.
 
 

Bud

 

Hustadvika er en av de mest værharde strekningene på hele norskekysten og helt her ute ligger tettstedet Bud som en siste utpost mot havet – omgitt av fuglefjell og maritim natur. Navnet Bud kommer av den gamle beskrivelsen "ei bu" som nok i denne sammenhengen betyr rorbu – noe som vitner om fiskerienes plass i denne lille bygden.
 
På høyden over Bud er det bygget et stort forsvarsverk som var en del av den tyske "Atlanterhavsvolden". Deler av dette kystfortet er nå restaurert og åpnet for publikum. På tross av sin relativt beskjedne størrelse (ca. 600 fastboende) har Bud absolutt hatt sin historiske betydning.
 
Det som kanskje ikke er så kjent er at det allerede i 1533 ble avholdt et stort riksmøte på Bud. Det var ganske spesielt da slike riksmøter tidligere bare var avholdt i de to norske hovedstedene Oslo og Bergen. At man den gang valgte Bud som sted kan ha vært fordi dette var det største handelsstedet mellom Bergen og Trondheim.

 
Dette møtet på Bud startet den 15. august og det var erkebiskop Engelbrektsson som sørget for å kalle sammen adelen. Begrunnelsen var at kong Fredrik I av unionen med Danmark og Norge var død og dermed skulle det formuleres et krav til valg av en ny konge. Erkebiskopen var derimot en luring for han fikk også med en diskusjon om den lutherske læres framgang, den sterke handelsposisjon som Hanseatenes hadde fått og en diskusjon om arveretten til Giske gods som på den tiden bestyrte betydelig landeiendommer og hele 196 ulike gårdsbruk. Av disse lå 126 på Sunnmøre, 57 i Romsdal og 13 i Nordland. Denne ambisiøse erkebiskopen greide vel bare så vidt å skjule sine egne personlige ambisjoner i denne prosessen.
 
Til dette riksmøtet kom det ca. 200 utsendinger, samt deres tjenestefolk. Dermed var nok dette møtet den største samlingen av geistlige og adelsfolk i Norge gjennom hele middelalderen. Det ble og holdt marked samtidig så det var trolig enda flere folk enn de som var der for å delta på selve riksmøtet. Kanskje det var årsaken til at de holdt på helt til 6. september før de ble ferdige med sakslisten.
 
De som ikke lar seg imponere av kystkulturen kan ta en ca. 6 km tur opp til Trollkyrkja. Dette er et grottesystem som i dag ligger ca.500 moh. og som er laget at et underjordisk system av elver gjennom et stort kalksteinsområde. Grottene ble åpnet så tidlig som i 1890. Inne i disse grottene renner det fortsatt en elv med ulike fossesystem og små kulper. Tidligere var det 4 grotter, men i dag har en av disse rast sammen. I de tre andre grottene er det mulig å utforske hvis man bare beveger seg med en ærbødig forsiktighet.
 

Ålesund


Ålesund fikk sin bystatus så sent som i 1848 og året etter var handelen godt i gang, men da hadde selvfølgelig de driftige sunnmøringene allerede etablert er system for handelsvirksomheten. Den 13. april 1848 vedtok Stortinget følgende tekst: "…Da ladestedet (…) under en stadig og kraftig Udvikling har naaet den Betydenhed, at det egner sig til at undergives de for Kjøbstædernes gjeldende Bestemmelser, finder Hs. Majestæt det gavnlig at Stedet bliver Kjøbstad…"

I perioden etter 1850 var faktisk Ålesund den raskest voksende byen i hele Norge. Dermed måtte det flere byutvidelser til for ikke å stoppe utviklingen. Bykjernen var bygget opp mellom de to øyene Nørvøyea og Aspøya da sundet mellom disse øyene ga en trygg og lun havn for fiskeflåten.

På denne tiden var det største fiskeriet sør for Lofoten kalt Burgundfjordfisket. Dette var en gammel tradisjon så handelsvirksomheten med fiskerier hadde sannsynligvis startet nesten 1000 år før Ålesund ble en norsk by. Det er jo mulig at nettopp denne erfaringen gjorde det enkelt for Ålesund å etablere et ladested med en hurtig utvikling og vekst.

Et annet forhold som påskyndet utviklingen var at Spania i 1835 innførte en ekstra skatt på klippfisk dersom denne ble importert med utenlandske fartøy. Dermed økte handelen med spanske fartøy og Ålesund ble raskt utviklet til noe langt mer enn et fiskemottak. Byen ble en stadig større eksporthavn med en betydelig trafikk mellom Norge og Spanske havner. Ålesund overtok da mer og mer av den etablerte handelen med fisk som tidligere gikk ut fra Bergen.  At tollgrenser rundt et land skaper stor vekst i andre land burde vel kanskje vært noe å tenke over i dagens Amerika.

Mulig at innbyggerne i Ålesund hadde det rimelig greit for det var faktisk bare 32 personer som emigrerte til Amerika da denne muligheten dukket opp. 5 av disse kom til og med tilbake til byen etter noen få år. Slik gikk det helt frem til 23. januar 1904. Da startet den store brannen som la Ålesund i ruiner. På den tiden var dette den største bybrannen som hadde rammet Norge. Av byens ca. 1.100 hus brant 850 ned til grunnen og mellom 10-12.000 mennesker ble husløse. Heldigvis var det bare en person som omkom. Det var en kvinne som på tragisk vis brant inne i nabohuset til byens brannstasjon.

Midt i byen ligger et hus med en spesiell historie. I dag kalles det "Mirakelhuset". Her bodde en kar som het Anders Nord. Han påstod at han hadde hatt besøk av en engel dagen før brannen startet. Engelen skulle fortalt Anders at Gud ville utslette byen pga den utsvevende livsførsel, men at Anders selv var tatt i nåde og ikke skulle forlate huset. Det gjorde han heller ikke og huset hans ble spart i brannen. I dag ville han vel blitt betraktet som en merkelig eksentrisk person dersom han hadde presentert den historien mens hele byen brant ned rundt føttene hans.

I denne dramatiske perioden var det dikteren Aleksander Kielland fra Stavanger som var amtsmann i Møre. Statsminister Otte Blehr fra den sittende venstreregjeringen hadde sett med milde øyne på den tidligere borgermesteren i Stavanger da han ble fratatt sin dikterlønn av den kristne makteliten rundt  presten Lars Oftedal i Stavanger. Kielland hadde da vært borgermester i Stavanger i 21 år og han var bedre utdannet enn de fleste av sine motstandere (Cand. jur med laud var ikke dagligdags i denne tidsperioden). Her delte for øvrig Aleksander Kielland skjebne med Mauritz Kartevoll som gjennom sine gruver på Karmøy i Rogaland leverte kobber til bygging av Frihetsstatuen i New York, men det er jo en helt annen historie. Uansett var det ikke spesielt enkelt for disse "frafalne" mennene når den dominerende presten startet med sine pietistiske tordentaler. Oftedal var grunnlegger av Indremisjonen, men mistet sin troverdighet da han senere ble fradømt sitt embete på grunn av omfattende utuktig omgang med sognets unge kvinner.

Da brannen brøt ut var det nettopp amtsmann Aleksander Kielland som viste styrke ved å beordre alle tilgjengelige skip i området til å laste opp mat, klær og medisiner før de ble pålagt å sette kursen mot Ålesund. Selv var han med den første båten som ankom byen, D/S "Rauma", og det var allerede dagen før de fleste andre skipene var klare. Katastrofen ble for øvrig aldri nevnt i presten Lars Oftedals menighet. Om det skyldes engelens budskap til Anders Nord under besøket i "Mirakelhuset" dagen før brannen startet sier ikke denne historien noe om.

Når byen skulle bygges opp igjen ble det bestemt at det ikke skulle bygges i tre. Husene skulle bygges i mur og på den tiden var det den tyske Jugend stilen som dominerte på kontinentet - derfor ble også Ålesund bygget opp i datidens moderne byggestil. I dag har kanskje Ålesund det flotteste og mest karakteristiske bybildet i hele Norge. Dette kan du få et ekstra godt bilde av dersom du tar turen opp de 418 trappetrinnene til utsiktspunktet Aksla like utenfor og 140 meter over byen.



Sandalstrand og Astruptunet


 
Maleren Nikolay Johannes Astrup var ikke fra Jølster. Han var født i Bremanger i Nordfjord og var barn av Petra Lotz og presten Christian Astrup. Familien flyttet først til Jølster da faren overtok presteembetet i sognet. Faren hadde store forventninger til sønnen og hadde vanskelig for å akseptere at han ville «kaste bort livet som kunstmaler». Nikolai på sin side hadde de samme tankene om faren og at han kastet bort livet på sin virksomhet som prest. Kunstneren Astrup skilte seg derfor ut fra resten av bygdens befolkning, men valgte like vel å bli boende i Jølster hele sitt voksne liv.

 
Nikolai Astrup startet tidlig på sin kunstner karriere og allerede som nittenåring ble han ansett som en av landets største talent innen malerkunst. Selv hadde han den engelske maleren John Consabe og norske Theodore Kittelsen som sine forbilder. Begge malte landskapsbilder som inspirerte Astrup i hans eget arbeid. Astrup hadde ellers lite til overs for Edward Munch som han mente la alt for lite arbeid inn i sine bilder.
 
 
Nikolay Astrup var på flere studieturer i både Europa og Afrika, men han vendte alltid tilbake naturen rundt Jølster. Det var her han fant inspirasjonen til sine mange landskapsbilder. I 1902 giftet han seg med Engel og da slo de seg til ro på en liten åpen plass i fjellsiden ved Sandalstrand over Jølstravatnet. Herfra kunne de se over vannet til farens prestegård på Ålhus, men samtidig var det en lang tur å gå rundt vannet. Om det var tiltenkt eller tilfeldig sier ikke denne historien noe om. På denne lille plassen bygde de sakte men sikkert opp det som vi i dag kjenner som Astruptunet. Dette var både et tungt og et møysommelig arbeid da både hus og grunn måtte ordnes med håndmakt. Ved siden av sitt arbeid som kunstner måtte derfor Nikolai Astrup også jobbe i skogen og på gården for å kunne livnære familien.

 
Astruptunet er i dag en del av Sogn og Fjordane Kunstmuseum, men store deler av hans verk eies av DnB. De fleste av disse henger i Bergen Kunstmuseum. I museet på Astruptunet henger en del av hans andre arbeider og en del av hans liv er presentert gjennom mange av hans gamle eiendeler og tidlige skisser. Nikolay Astrup ble bare 47 år gammel, i 1928 fikk han lungebetennelse og døde. Edel tok godt vare på både hans atelier og hans skaperverk, mens hun selv fortsatte med sine egne arbeider. Flere av disse henger fortsatt på Astruptunet der hun ble boende til sin død. I dag regnes Nikolai Astrup – sammen med Edward Munch - som en av norgeshistoriens beste kunstmalere, men i motsetning til Munch ble aldri Astrup like berømt utenfor landets grenser.

 

Jølster


 
Ved Jølstravatnet ligger kommunens to tettsteder. I vest ligger Vassenden og på Skei i øst ligger kommunesenteret. Selve vannet er ca 30 km langt og over 200 meter dypt. Tilsiget er fra mange elver rundt hele vannet. Like ved Skei er det tilsig fra landet største isbre.

Jostedalsbreen dekker et areal på nesten 500 kvadratkilometer og er dermed ikke bare Norges største isbre, men også den største isbreen på det europeiske fastlandet. I dag inngår den også som en naturlig del av Jostedalsbreen nasjonalpark. Denne parken ble opprettet i 1991 og dekker et areal på hele 1.310 kvadratkilometer. Selve breen ligger over en mengde vannsystem og underlaget vil derfor bevege seg lettere enn om den lå rett på grunnfjellet. Breens høyeste punkt ligger 1.952 moh. og på det tykkeste islaget er på ca. 600 meter.

 

Jølsters store sønn er nok Nikolay Astrup. Hans hjemsted ligger ved Sandalstrand langs Jølstravatnet, omtrent midtveis mellom Vassenden og Skei.  Hjemmet hans er omgjort til et museum som absolutt er verd et besøk. Både Nikolay Astrup og hjemmet hans ved Sandalstrand er omtalt i en egen beskrivelse.

 
 

I hele Sogn og Fjordane er det bare 2 kommuner som ikke grenser til saltvann og dermed heller ikke har noen kystlinje. Det er kommunene Hornindal og Jølster. I Hornindal kommune ligger Europas dypeste innsjø - Hornindalsvatnet (514 meter dyp). Hornindal grenser for øvrig til de mer kjente naboene Ørsta, Volda og Stryn. Hornindals mest kjente innbygger er nok bildehoggeren Anders Svor. Han døde i 1929 og mange av hans arbeid står i dag utstilt i hans eget museum (Anders Svor Museet) som ble åpnet allerede i 1953.
 
 

lørdag 16. juli 2016

Brekkestranda

 
Brekkestranda ligger i Gulen kommune i Sogn og Fjordane, et stykke inne i Sognefjorden og bare ca 1 times kjøretur nord for Bergen. Dette er et lite sted og det eneste hotellet er et typisk eksempel på at man faktisk kan bygge sjarmerende bygninger helt uten både vater og målband. Dette spennende bygget ligger bare noen ganske få meter fra sjøkanten. Man tar av fra E39 ved bunnen av Instefjorden og følger veien mot vest til man kommer til Brekkestranda. Ikke kjør for fort på de smale veiene for da risikerer du at du kjører forbi uten å oppdage stedet. I så tilfelle havner du i tettsteder Takle.
 
 

Byglandsfjord og Storestraumen



Byglandsfjord ligger 11 km nord for Evje - i Setesdalen ved Bykle i Aust-Agder. Det bor ikke så mange mennesker her, men en gang - før jernbanen kom hit -  var det et stort sentrum for tømmerfløting på Otra vassdraget. Dette er elven som renner gjennom den 250 km lange Setesdalen før den når havet ved Kristiansand. Bygdas glansperiode var i begynnelsen av 1900 tallet, mye takket være dette vassdraget.

Bygland ble etter hvert stedet der man skiftet transport fra vann til land og dette var også en gang endestasjon på Setesdalsbanen som gikk mellom Bygland og Kristiansand. Den gamle stasjonsbygningen står fortsatt og er nå i bruk som bibliotek.

Setesdalsbanen var en smalsporet jernbane som var i drift fra 1896 til den ble nedlagt i 1962. Kong Oscar II tok det første spadestikket og den totale kostnaden for å bygge banen var på 4,6 millioner kroner. I glansdagene ble det fraktet 400.000 mennesker og 130.000 tonn gods i året. Bare noen måneder etter at banen ble nedlagt i 1962 ble deler av anlegget åpnet som Norges første jernbanemuseum. I dag er det ca. 8 km bane igjen, og her kan du i sommersesongen reise i de gamle vognene av lakkert tre, trukket av et av de to damplokomotivene som ble bygget av Thunes Verksted i begynnelsen av 1900 tallet.

Setesdalbanene er en av de mange lokalbanene som knyttet sammen by og bygd med den moderne Sørlandsbanen mellom Oslo og Stavanger. Det var en gang 40 slike lokalbaner i hele Norge og alle disse er nå nedlagt. Kanskje er det et lite paradoks i et miljøperspektiv der det jobbes politisk for å flytte mer transport over fra vei til jernbane.....


Storestraumen ligger i den trange passasjen mellom de to store vannsystemene Byglandsfjord og Årdalsfjord. Her ble det bygget en sluse, både for å sikre tømmer transporten på vannet og for å sikre tilkomsten for de gamle dampbåtene som en gang trafikkerte ruten på disse sjøene. En av disse dampbåtene er veteranbåten "Bjoren". Den går fortsatt i rute fra Osa via Bygland til Byglandsfjord på sommertid. Den andre dampdrevne rutebåten var "Dølen", men denne er nå forsvunnet. Begge disse dampbåtene ble satt inn i ordinære trafikk i 1867, like etter at jernbanen ble åpnet.

I dag er vannveiene rundt Byglandsfjord også et betydelig kraftmagasin som forsyner 5 store kraftverk med vann. Reguleringshøyden for magasinet er på opp til 5 meter

Vikersund


Vikersund ligger omtrent midt mellom Drammen og Hønefoss, i sørenden av Tyrifjorden. Bygden er nok mest kjent for vintersport og spesielt for skiflyging. Her ligger nemlig verdens største skiflygingsbakke. Bakkerekorden (og verdensrekorden) er hopp på 253,5 meter. Lengden fra toppen av stillaset til enden av sletten er 570 meter og høydeforskjellene i bakken er over 200 meter. Bakken er enorm og ligger i hoppsenteret like sør for Vikersund. Dette hoppsenteret består av til sammen 7 forskjellige hoppbakker i ulike størrelser og vanskelighetsgrader - alle er plastbelagt og i bruk hele året.


Den første bakken ble bygget her i 1936 og senere bygget om for skiflygning i 1966. Samme år satt Bjørn Wirkola verdensrekord med et hopp på 146 meter. Bakken er etter dette bygget om i flere omganger og senest til VM i 2012. Den siste ombyggingen var litt kontroversiell for styrende organer i Idrettsforbundet ville helst sett at bakken i Vikersund ikke ble oppjustert og at det heller skulle bygges et flunkende nytt anlegg for skiflyging i Nordmarka ved Rødkleiva utenfor Oslo, mens den fornuftige delen av idretts-Norge mente at Vikersund var det eneste og beste alternativet. Fornuften seiret og VM i 2012 ble en formidabel suksess i det nyrestaurerte hoppanlegget i Vikersund.

Kistefoss

 
 
Engelskmannen Marc Quinn markerte seg på 90 tallet med flere spennende kunstverk med tema rundt menneskekroppen. I 2009 startet han på et nytt prosjekt med fokus på øyets iris. Øyet er jo ofte beskrevet som "sjelens speil" og et kart over en persons identitet. Ved å slippe elven ut gjennom øyet sier Mark Quinn at han ønsker å vise den tette koblingen det er mellom  mennesker og den naturen som omgir oss. Skulle denne skulpturen bli plassert i Norge var det vel neppe noe bedre sted enn i skulpturparken på Kistefoss.

 
Det gamle tresliperiet på Kistefoss ble etablert av konsul Anders Sveaas i 1889. I denne perioden var det gjort to store oppfinnelser - at man kunne lage tremasse for papirindustri av tømmer og at dette kunne fremstilles effektivt ved mekanisk sliping av stokkene. Konsulen hadde sett hva de kunne få til ved Heen Træsliberi ved Hønefoss og bestemte seg for å gjøre likedan ved å ta ut energi til driften fra Kistefossen i Randselven ved Jevnaker. Det nye industrieventyret fikk navnet A/S Kistefos Træsliberi. Allerede året etter oppstarten greide de å produsere 500 tonn med tremasse og 20 tonn ble solgt til en kunde i Tyskland. Dette ga A/S Kistefos Træsliberi en "svimlende" inntekter på kr. 606,60 og dermed var det grunnlag for å fortsette produksjonen ved fabrikken.
 

Det neste trinnet i prosessen var å blande inn cellulose i tremassen. Jo mer tremasse man fikk blandet inn desto billigere ble papiret. For å sikre denne driften har selskapet gjennom flere år kjøpt opp og forvaltet store skogeiendommer. I dag står de som grunneier av 160.000 dekar med skogsområder. Produksjonen ved Kistefossen pågikk helt frem til 1955 før den ble stanset. Avtalen som ble inngått i forbindelse med nedleggelsen hadde bl.a. en klausul om at produksjonsutstyret skulle bevares i tilfelle det ble aktuelt å starte opp produksjonen igjen. Det meste av maskineriet står derfor (og heldigvis) fortsatt i den gamle fabrikken. Det gir oss en god mulighet se nærmere på hvordan denne produksjonen ble drevet for ca. 100 år siden.  
  

Det var en gang over 100 slike tresliperier i Norge og alle var drevet av fossekraft. Ingen av disse er  derimot bevart slik at det er mulig å se hele produksjonsprosessen. I dag er det både et industrimuseum og en skulpturpark Kistefos. Dette var det mulig å etablere takket være Stiftelsen Kistefos-Museet (stiftet 1996), store gaver fra Jevnaker kommune og investor Christian Sveaas - som er barnebarn av grunnleggeren Anders Sveaas. Fabrikkanlegget på Kistefos står på Riksantikvarens liste.
 
 

Årets skulptur heter "Veien til stillhet" og er laget av den danske kunstneren Jeppe Heins. Den består av flere vannfontener plassert i en installasjon av polert rustfritt stål, steiner fra skogen rundt Kistefossen, sibirsk lønn og en frodig flora av valmuer. Kombinasjonen av polert stål og vann i kaskader gir et inntrykk av at man beveger seg i en labyrint, men der man samtidig hele tiden ser speilbilder av seg selv og andre mennesker.





fredag 15. juli 2016

Selør


Like vest for Lindesnes og like utenfor den lille tettstedet Korshavn ligger øygruppen Selør. Øyene har vært bebodd av fiskere, loser og sjømenn i generasjoner, men nå er alle husene overtatt av feriegjester. Disse øyene er ikke så godt kjent, men her finner man et godt bevart eksempel på de opprinnelige sørlandske lokalmiljøene som ble bygget opp ute på de ytterste øyene i skjærgården.

Ytterst på Selør stod et gammelt fyr her som var en del av kystfyret på Lindesnes. Den gang var det ett fyrtårn på Skagen i Danmark, to fyrtårn på Lindesnes og tre fyrtårn  på Lista. Dette var før GPS teknologien ble oppfunnet, men selv fulle sjøfolk greide å telle til tre. De to fyrlyktene på hhv. Lindesnes og Selør var opprinnelig vedfyrte og synlige stykke til havs. Da det nye fyret på Lindesnes ble bygget ble fyret på Selør slukket for godt, men den dag i dag står begge disse gamle restene etter vedfyrte fyr fortsatt både på Lindesnes og på Selør. Det ble også endringer for de tre fyrene på Lista. Et ble revet, et ble flyttet til Svenner utenfor Stavern og ett står fortsatt igjen ytterst på Lista landet.

Selør har vært en lun havn siden tidlig i middelalderen. Havet utenfor Selør har derimot like lenge vært en stor skipskirkegård. Det eldste vraket er "Koggen" som ble oppdaget av en sportsdykker i 1984. Vraket ligger i den gamle innseilingen og er datert tilbake til sen middelalder. Det er ikke funnet noen spor etter last rundt vraket så båten kan ha havarert lenger ute og blitt flyttet innover av strøm og bølger. Man antar at dette fartøyet var 20 meter langt og at det ble bygget i perioden mellom 1265 og 1385.

Andre vrak i området har fått kallenavn etter deres spesielle kjennetegn. "Flisevraket" er bygget i perioden mellom 1480 til 1560. Dette var lastet med danske keramiske fliser og møllesteiner av lava. "Tønnevraket" er datert tilbake til perioden mellom 1410 og 1460. Dette var lastet med eiketønne med kalk, teglstein og takpanner. Det ligger også et vrak som kalles "Korshavnvraket" Dette kjennetegnes av den spesielle byggeteknikken, men vraket er ikke undersøkt nærmere. Litt vest for Selør ligger kanskje det mest spesielle vraket. Det er datert til perioden mellom 1280 og 1400. Dette skipet var lastet med store røde teglsteiner og en del skiferblokker. Alderen på alle disse vrakene er bestemt med c-14 analyser.

Et stykke ut i havet sør for Selør og rett vest av fyret på Lindesnes ligger det et undervannsskjær som heter "Bispen". På dette skjæret står det i dag et beskjedent sjømerke. I seilskute tiden var dette umerket og knapt nok synlig på datidens sjøkart. Hvis de game fraktebåtene satt kursen på sørsiden av dette skjæret var farvannet fritt for farer, men satt de kursen på nordsiden trengte de hjelp fra minst en biskop for å komme uskadet forbi. Man kan jo bare tenke seg hvorfor dette skjæret da fikk navnet "Bispen" den gang det ble oppdaget og merket.



Farestad, Skjernøy


Farestad er en lite bygd som ligger på østsiden av Skjernøy utenfor Mandal. Skjernøy er Norges sydligst bebodde øy. Her er det ca. 400 fastboende fordelt på 5 små bygdesamfunn - alle med tett tilhørighet til sjøen og fiske. Like utenfor Farestad ligger en husklynge som heter Rossnes. For å kommer fra Farestad til Rossnes må man enten belage seg på en lang og ulendt tur rundt hele bukten eller ta seg over en 110 meter lang og 80 cm bred hengebro. Øyen er såpass stor og spredd bebodd at det er et usedvanlig rikt fugleliv. Så sent som i 2003 ble det til og med observert ulv på Skjernøy. I 1964 ble det bygget en smal bro over Skjernøysundet og dermed fikk den største øyen i Mandal kommune sin fastlandsforbindelse.

På en øy like utenfor sørspissen av Skjernøy ligger Ryvingen fyr (se egen beskrivelse). Dette er landets sørligste kystfyr. Enda litt lenger ute i havet ligger skjæret "Pysen" som er det sørligste punktet i Norge.

Hille

 
Hille er en stor øy som ligger like sørvest av Mandal. Øyen og stedet Hillesundet ble nevnt allerede i Snorre sin kongesaga. Like nord for Hille ligger det en mindre øy som heter Ramsøy og mellom disse øyene går det et smalt sund. I dette sundet skal det i flg. sagnet ha stått et kraftig vikingslag. Videre forteller sagnet at de døde etter dette slaget ble begravd ute på Ramsøy. Gravstedene er registrert og merket på kartet, men de er aldri åpnet eller undersøkt.
 
Sjørøveren Martin Pechlin knyttes også til øyen Hille. Han kom opprinnelig fra Fermern som er Tysklands 3. største øy. I 1526 drev han en stor sjørøvervirksomhet rundt Lindesnes. I motsetning til de statsfinansierte sjørøverne på vestsiden av Lindesnes - de såkalte Kaperne fra områdene rundt Farsund - var virksomheten Martin Pechlin drev med sett på som direkte lovstridig og helt ulovlig. I praksis var det ingen forskjell, mens han mangler det verdifulle Kaperbrevet som staten utstedte til de som drev på litt lenger vest. Martin Pechlin ble derfor ettersøkt og det endte opp med at han ble overmannet og transportert inn til Mandal. Her ble sjørøverskipet han brent.
 
 
Det finnes også flere andre historier fra denne øyen. Bl.a. ligger det et hus i Hillesundet som kalles Hollenderhuset. Navnet har det etter en hollender som drev i land og som ble funnet forkommen og nedkjølt ute på et skjær. I denne tiden var det stor handelstrafikk med Holland, men det var visstnok ingen som kjente til hvor han egentlig kom fra eller om det kanskje hadde vært et havari de ikke hadde oppdaget i dagene før han ble funnet. Uansett - hollendere ga inntekter til de lokale oppsitterne og de tok han derfor med seg til det huset som senere skulle bli kalt Hollenderhuset. Denne hollenderen må ha vært en velstående mann for de bygde til og med en egen seng i huset for å pleie han, men han døde likevel etter et kort opphold. Huset ble senere utstyrt med hollandske glaserte takpanner - noe som ble sett på som snobberi og en meningsløs sløsing med penger. Senere ble disse pannene solgt og erstattet med et vanlig og langt billigere tak. Hvem som skaffet pengene i utgangspunktet og hvem som tok fortjenesten etter salget sier historien ingen ting om.

 
I dag er det heldigvis langt mindre dramatikk i hverdagen ute på Hille. Øyen med skjærgården rundt er en av Sørlandets best bevarte hemmeligheter. Her er det fred og ro på et utall holmer og øyer som du gjerne kan ha helt for deg selv. Årsakene er nok at de fleste som kommer med båt østfra stopper og snur i Mandal, mens de som kommer vestfra er i transportfasen rundt Lindesnes til Mandal. Dermed har lokalbefolkningen dette øyparadiset mellom Mandal og Lindesnes nesten helt for seg selv - heldigvis.

torsdag 14. juli 2016

Mandal


På 1300 tallet var navnet på den lune havnen ved utløpet av Mandalselven "Vester-Risør" og det var kun borgerne av Landskrona i det som den gang var det danske Skåne som hadde enerett på all handel og næringsvirksomhet. Dette gamle ladestedet lå lenger vest enn dagens Mandal sentrum. Stedet het den gang Spidsbo og lå der Mandalselven den gang hadde sitt utløp. Store deler av dagens bysentrum og bebyggelsen vest for dette området har sandgrunn som elven har fraktet med seg gjennom flere tusen år. Områdene ved Furulunden og Sjøsanden viser også dette med all tydelighet. Disse områdene er vernet pga sin unike kombinasjon av sandgrunn og frodig furuskog. Mer om Mandals historie finner du under avsnittene om Risøbank og Harkmarkfjorden.



En liten kuriositet i Mandal er at de faktisk har sitt eget språk. Det heter "Smoi" og er totalt uforståelig for utenforstående. Det er ikke en egen variant av en lokal dialekt men rett og slett et skikkelig røverspråk med helt egne navn, ord og uttrykk. Om bypatrioten Lars O Rølland kunne dette språket er litt usikker, men han er i alle fall hedret med en egen minnestein på Uranienborg, Mandals høyeste punkt med utsikt over hele byen. Med unntak av krigsårene heiste han det norske flagget på toppen av Uranienborg hver eneste dag i hele sitt voksne liv.

På toppen av Uranienborg står det et lite kikkerthus som ble bygget i 1862. Selve kikkerten som en gang stod her var fra det russiske linjeskipet "Ingermanland" som havarerte i en storm utenfor Mandal den 11. sept. 1842. Det var et stort skip, 100 meter langt og mastene var på 45 meter. Av de 892 personene om bord ble 503 reddet, de fleste inn til Mandal. Som takk ga den russiske tsar Nikolai et legat på 2000 dukater til Mandal. Under 2. verdenskrig ble kikkerten erstattet med 3 kanoner og et kommandosenter knyttet til kystfestningen ved Landehobde.


Andre kjente personer som er født og oppvokst i Mandal er bildehuggeren Gustav Vigeland. Han var ikke (som mange tror) fra Vigeland litt vest for Mandal, men han hadde (som mange ikke vet) et landsted utenfor Vigeland. Det står der fortsatt og det ligger på de ytterste svabergene mot storhavet. Gustav Vigeland er en av landets mest berømte steinhuggere og hans meste kjente skulpturer er nå samlet i Vigelandsparken i Oslo.

Mandal er landets sørligste kommune og det lille skjæret "Pysen" sør for Ryvingen fyr (se egen beskrivelse) er landets sørligste punkt. Skjæret ble først oppdaget av læreren Jostein Andreassen fra Søgne. Statens kartverk hadde da allerede bestemt at landets sørligste punkt var øyen Vestre Kråka, men Jostein Andreassens matematikk viste at det ikke var tilfelle. Hans beregning resulterte derfor i at landet strakk seg 110 meter lenger i sørlig retning.