torsdag 8. juni 2017

Provence, France


Er man opptatt av sosialantroplogi vil man kanskje påstå at det historiske Provence var et sted  befolket av dorske (og kanskje litt naive) mennesker som dyrket jorden og hadde nok med det. Så enkelt er det derimot ikke. Dette har hele tiden vært et spesielt område for både velstående franskmenn og andre rike utlendinger. I lange tider har Provence blitt besøkt av kunstnere som kom hit både på grunn av landskapet, for det spesielle lyset eller rett og slett for å lære seg tradisjonelt håndverk. En av disse var Pablo Picasso som kom hit for å lærte seg å bruke dreieskive av en lokal pottemaker.

I dag er Provence et populært distrikt og en stadig økende turisttrafikken gjennom regionen har absolutt sin del av æren for dette. Mye skyldes den imponerende og varierte naturen. Men nå består ikke Provence bare av et bølgene mildt og innbydende landskap begrodd med valmuer og solsikker.

Gorges du Verdon (egen beskrivelse) er et eksempel på et slikt dramatisk naturfenomen midt i det milde Provence landskapet. Dette regnes som et av de mest fantastiske naturområdene i hele Frankrike. Her har elven Verdon gjennom tusenvis av år gravd seg over 700 meter ned i landskapet. I hver sin ende av kløften ligge de to historiske byene Castellane og Monstiers  Ste. Marie. Området rundt Gorges du Verdon spilte også en viktig rolle under 2. verdenskrig. En tur gjennom denne kløften tar en hel dag og området er da også kjent som Grand Canyon du Verdon.

Man skal heller ikke glemme de historiske perspektivene der det katolske pavesete i perioden mellom 1305 og 1378 ble flyttet ut av Roma og havnet i Provence. I denne perioden var det 7 etterfølgende paver som hadde sitt sete i Avignon (egen beskrivelse) og her greide de energiske pavene å bygge seg et passende palass på ca. 11.000 kvadratmeter. Dette er fortsatt et av de største middelalderbygg i den Europeiske historien. At disse pavene bodde i Avignon ga hele regionen både troverdighet og ikke minst status.

Selv om de nordlige områdene i Provence fortsatt domineres av ordinært landbruk, vingårder og produksjon av parfyme, er det også et stort innslag av fransk høyteknologisk industri i regionen. Det meste av turisttrafikken skjer nok ute langs middelhavskysten. Mange av de lokale produktene fra regionen kommer derimot fortsatt fra det tradisjonelle håndverket, og her er det ikke snakk om enkle reproduksjoner. Tradisjonen holder de derimot stadig i hevd. Lunsjtid er lunsjtid - selv om det står kø utenfor butikken.

Carrières de Lumières, France


 
Tenk deg at du går inn i en gammel gruve og i det du kommer inn i den mørklagte fjellhallen starter over 100 prosjektorer opp med levende bilder på både vegger og gulv - akkompagnert av sterk og krystallklar musikk. Hele det mørke rommet begynner plutselig å leve og man føler at man må bli stående helt stille for ikke å trø inn i selve bildene. Her blir tilskuerne små og opplevelsen av bildene formidabel.  

 
I de nedlagte bauksitt gruvene Carrieres de Lumieres er det over 20 meter under taket og her arrangeres det hvert år en audiovisuell utstilling med et spesielt tema eller en spesiell kunstner. Tema for årets utstilling er menneskenes historien av kunstnerne Hieronymus Bosch, Pieter Brueghel og Guiseppe Arcimboldo til musikk av Luca Longobardi. I denne konteksten passer det faktisk bra at musikken bl.a. var fra Vivaldis 4 årstider og at finalenummeret var en sterk original versjon av Led Zeppelins "Stairway to Heaven". I utgangspunktet kunne man jo tenke seg at lyden inne i disse fjellhallene blir deretter, men her er det ikke noe å si på noe av den audiovisuelle kvaliteten.

 
Den gamle middelalderbyen Les Baeux de Provence (egen beskrivelse) har hatt satt mange spor etter seg i historiebøkene. Et av disse var da var geologen Pierre Berthier i 1821 var den første til å oppdage at fjellene rundt middelalderbyen bestod av bauksitt - navnet ble tatt etter byen og materialet fra de gamle gruvene ble benyttet til produksjon av aluminium. Besøker man middelalderbyen Les Baeux de Provence kan man også kjøpe inngangsbilletter uten å bli stående i køen foran billettluken utenfor gruvene.
 
Tidligere kunstnere som er presentert på samme måte i disse nedlagte bauksittgruvene er Gustav Klimt (2014), Michelangelo, Leonardo da Vinci og Raphael (2015) og Chagall (2016). Hvem som blir årets artist i 2018 er ukjent på dette tidspunktet - så følg med. 
 
 
 
 

Les Baeux de Provence, France

 
Tenk deg hvordan livet i middelalderen må ha vært da de stolte ridderne ankom fristedet Le Baeux i Provence. Her oppe i fjellene la det en trygg og godt bevoktet middelalderby der hertugen som seg hør og bør bodde i festningen på toppen av fjellet, mens byens befolkning befant seg litt lenger nede i fjellsiden. Denne festningen hadde nok en av de mest dramatiske beliggenhetene i hele Provence. Byen og borgen ligger i forlengelsen av en åskam med god utsikt over dalen Val d'Enfer (som oversatt betyr "Helvetesdalen"). I følge det lokale sagnet skulle denne dalen være bebodd av både hekser og ulike nisser.
 
I middelalderen var Les Baeux hjemstedet til noen av de mest føydale landeierne i hele Provence. Selv hevdet de at de nedstammet direkte fra Balthazar - den ene av Bibelens 3 vise menn. Den trenden som dominerte i disse miljøene var nok det som i dag kalles "Provencals Cour d'Amour". Dette var tradisjonen der de stolte ridderne kvadet om den høviske kjærligheten til sine høybårne og fagre jomfruer. Dette må jo utvilsomt ha vært noe som stod i sterk kontrast til de daglige og nådeløse oppgavene til disse krigerske ridderne.
 

Les Baeux's storhetstid sluttet i 1632. Da var dette miljøet tydeligvis blitt en maktfaktor i Frankrike og Louis XIII ga ordre om at både byen og borgen skulle ødelegges. Borgen ble nesten totalt ødelagt og i dag er bare konturene av dette byggverket synlig. Mulig det var en kraftanstrengelse å rive borgen eller et snev av kultursamvittighet som gjorde at byen ble spart. I dag er den fortsatt autentisk slik den var i middelalderen. Landsbyens torg og lille kirke er fra 1100 tallet. Den er nå dekorert av den lokale kunstneren Yves Brayer.

I 1821 oppdaget geologen Pierre Berthier store forekomster av Bauksitt i fjellet like utenfor Les Beaux. Dermed vet du også hvor navnet Bauksitt kommer fra. Bauksitt brukes til produksjon av aluminium. I dag er etterspørselen etter Bauksitt på verdensbasis nokså redusert på grunn av stor gjenvinning av aluminium.

Byen har 400 innbyggere, men besøkes av over 2 mill. turister i året og derfor kan være lurt å komme tidlig på morgenen. Hele byen er bilfri og det skyldes muligens at det ikke finnes små nok biler til å komme gjennom de trange smugene.

onsdag 7. juni 2017

Abbey Notre-Dame de Senaque, France

 
Benediktiner klosteret Abbey Notre-Dame de Senaque i Provence ble grunnlagt i 1148. Allerede 2 år før dette hadde grunnleggerne kontakt med munker fra det nye Lyse Kloster som var etablert like sør for Bergen. Lyse Kloster ble grunnlagt av munker fra England i 1146 og var i drift frem til 1536. Rundt 1540 ga danskekongen ordre om at klosteret skulle rives og noen år etter dette (1578) ble steinene fra det ødelagte klosteret hentet til Danmark for å benyttes til byggingen av Kroneborg slott.
 
I 1207 var det også en utstrakt forbindelse mellom klostereet Abbey Notre-Dame de Senaque og Kloster Tutterø (Tautra) i Nidaros. Dette norske klosteret var etablert allerede i 1108 og var på mange måter en modell for opprettelsen av Lyse Kloster. I 1470 forsøkte man å re-vitalisere klosteret uten å lykkes og i 1567 brant det ned til grunnen og forsvant samtidig ut av historien.
 
Klosteret Abbey Notre-Dame de Senaque er fortsatt i drift som kloster, men det har også vært noen dramatiske perioder i klosterlivet. I det 13. og 14 århundre eide klosteret store landområder i Provence, men da religionskrigene startet i 1544 ble eiendommene konfiskert og klosteret nesten ødelagt. I 1781 kom den franske revolusjonen og da ble hele klosteret solgt som om det var statens eiendom. Den nye Benediktiner ordenen med Dom Barnouin i spissen startet oppkjøp av klosterets eiendommer for å re-vitalisere dette. I 1903 kom den neste krisen (for munkene). Nye lover for utøvelse av religion ble vedtatt og munkene ble kastet ut av klosteret, men i 1926 ble det igjen åpnet for franske Benediktinere. I 1969 var det nok en gang trange tider for religionsutøvelse og da flyttet alle munkene til det øyen Lerins like utenfor Cannes. Dette var blitt Benediktinernes hovedkvarter i Frankrike. Det forlatte klosteret Abbey Notre-Dame de Senaque ble etter dette  benyttet som et kultursenter frem til munkene igjen flyttet inn i 1988. I 1998 hadde klosteret 850 årsjubileum og etter dette har det vært et levende kloster - åpent for publikum både for omvisning og messer.
 
I utgangspunktet lå klosteret utilgjengelig til i bunn av en trang dal. Nå er det bilvei nesten helt frem og dermed er også inngangspenger for omvisning sammen med en suvenirbutikk blitt en større del av kjernevirksomheten for de fastboende munkene. Foruten sine religiøse og kommersielle oppgaver i klosteret dyrker munkene store mengder med lavendel på de omliggende områdene.
 
 

L'Isle sur la Sourgue, France

 
Denne småbyen ligger langs elev Sorgue og er best kjent for sine mange antikke møller. En gang var det over 70 kornmøller, men i dag er det bare 9 av vannhjulene som er bevart, men ingen som er i bruk. Et av de største vannhjulene er på Place Gambetta midt i byen. En tur gjennom byen gir også et godt bilde av hvordan elven er splittet opp og vannet fordelt i flere nivå for å kunne benyttes til alle møllene.
 
Det sies at L'Isle sur la Sourgue er som et smykkeskrin for antikvitetshandlere og byens storstue (Notre-Dame-des-Anges) er fra 1600 tallet og gir et godt bilde fra byens storhetstid. Når man skal drive et turistkontor i en by med slike røtter i mølleindustrien er det selvfølgelig helt naturlig at kontoret ligger i et gammelt kornlager fra 1700 tallet.
 
 

Fontain de Vaucluse, France



Det sies at kilden til elven Sorgue er under denne byen, men et stemmer ikke. Elven starter på det 2000 kvadratkilometer massive fjellpartiet i nasjonalparken Parc Naturel Règional du Luberon som ligger over byen. Vannet samler seg og renner inne i fjellet til det kommer ut ved den frodige byen Fontain de Vaucluse. Vannet - som kommer rett ut av fjellet - er så krystallklart at det virke nesten unaturlig og det første som man tenker på er at dette ligner et nylig rengjort akvarium. Et slikt krystallklart elvevann er ganske spesielt på kontinentet.

Langs elven som renner gjennom byens lille torg ligger det små butikker som selger lokalt håndverk og små spisesteder som serverer lokal mat. Det ser nesten ut som om det stille vannet også påvirker bylivet for her går alt for seg i et behagelig tempo.

Like nedenfor "kilden" i fjellet ligger papirfabrikken Moulin à Papier Vallis Clausa. Den er berømt for sin produksjon av håndlaget papir og de produseres fortsatt etter samme metode som de benyttet på 1400 tallet. Nå er jo selvfølgelig ikke dette et papir som egner seg til avisproduksjon, men det er svært ettertraktet blant kunstnere.


Det er tydelig at hele landskapet i og omkring byen er skapt av elven og på toppen av et lite fjell med utsikt til elven ligger restene etter byens gamle festningsverk. Siden elven Sorgue har rent her i tusenvis av år har den dannet et stort nettverk av underjordiske huler og elveløp i fjellet. Da passer det også med et underjordisk museum som viser hva som er funnet i området gjennom de 30 siste årene med huleforskning.

Fontain de Vaucluse ligger i enden av fjellveien og dette er så langt man kommer med bil. Byen var  minst like avsides under 2. verdenskrig og dette, i kombinasjon med alle hulene i området, gjorde at den franske motstandsbevegelsen stort sett fikk jobbe uforstyrret herfra. Denne historiske perioden er også vist i et eget museum (Musèe d'Histoire). Som om ikke dette var nok museum i den lille byen så finnes det faktisk et til. Det heter Musèe Pètrarque og ligger i det huset der den italienske dikteren og humanisten Francesco Petrarca bodde i de 16 årene han skrev om sin ubesvarte kjærlighet til Laura av Avignon. Han var født i Toscana og bodde i Firenze helt til faren ble forvist i 1302. Familien flyttet da til Avignon i Frankrike der de akkurat fikk oppleve at den franske byen overtok pavesete fra Roma (1309). Hvem Laura fra Avignon egentlig var er derimot litt uklart. Det kan ha vært Laura de Nova som var gift med greven Hugues de Sade. De bodde i Avignon og han var igjen stamfaren til den famøse filosofen, forfatteren og uhelbredelige kvinnebedåreren Marquis de Sade.

tirsdag 6. juni 2017

Roussillon, France

 
Roussillon ligger på gammel sjøbunn med sterkt innslag av jern. Derfor er landskapet preget av røde bergarter og det meste av byen er bygget i rød sandstein. Dette er ikke noen stor by, men den okerrøde fargen gir et varmt inntrykk. Det sies at byen består av 17 ulike fargenyansen og at alle er hentet ut av de omliggende steinbruddene like utenfor byen. Vil du besøke disse ligger de ca 45 minutters gange på vestsiden av byen. Her liger også den gamle fabrikken som fremstilte okerfargete pigmenter fra fjellene rundt. Denne fabrikken (Conservatoire des Orchres et Pigment Appliquès) er åpen for omvisning og her kan man også delta på ulike kurs i fremstilling av pigmentet.

 
Før boligkrisen traff Frankrike var dette en skikkelig bakevje. I 1950 flyttet den amerikanske sosiologen Laurence Wylie til byen for å skrive boken "Un Village du Vaucluse". Han konkluderte med at innbyggerne i Roussillion - på tross av sine mange eiendomsfeider - var et solid, hard arbeidende og produktivt samfunn. Under 2. verdenskrig bodde Samuel Beckett her og hans var ikke helt enig i den karakteristikken.
 
 

Mont Ventoux, France


Synet av Mont Ventoux må være skremmende dersom man har til hensikt å sykle opp til toppen. Fjellet er en kalksteinsformasjon og ligger vest for Alpene, noen mil øst for Avignon i Provence. Det høyeste punktet er på 1.912 moh. og her ligger det en stor meterologisk stasjon. Det er enkelt å kjøre bil til toppen, forutsatt at det ikke fortsatt ligger snø på det øverste nivået. På grunn av at fjellet er av hvit kalksteinen er toppen godt synlig på langt avstand.

Frem til 1973 var det hvert år arrangert bakkeløp for biler opp sørsiden av fjellet. Den gangen var fjellveiene enda smalere og svingete enn de er i dag, men det ble like vel målt toppfart på 145 km/t. på vei opp til toppen. Senere har fjellet blitt kjent som en avskrekkende etappe i Tour de France. Det har vært mange dramatiske episoder under dette sykkelrittet og det verste var nok da den britiske syklisten Tommy Simpson døde av utmattelse og hjerteinfarkt på vei opp Mont Ventoux i 1967.



Det finnes 3 veier opp til toppen og det finnes en egen sykkelklubb for de relativt få som greier å sykle opp og ned alle tre veiene i løpet av 24 timer, men det anbefales ikke å søke om medlemskap her uten at man er ekstremt veltrent på sykkel. Klubben heter Club des Cingles du Mont Vertoux.

Kommer man først opp kan man gå rundt toppen av fjellet. Det er en tur som vanligvis tar ca. 5 timer og den kan tas både med og uten guide. Det skal visstnok være en fin tur å gå opp fra en av de omliggende landsbyene for å oppleve soloppgangen på toppen av fjellet. Denne turen anbefales ikke uten guide. 

Fjellet har fått navnet sitt etter det franske ordet Vent som oversatt betyr Vind. Det forstår man fort når man treffes av den nordlige mistralvinden på toppen. Da blir man neste blåst ut av skoene. Men når den tørre vinden får tørket opp fuktigheten i luften så forsvinner disen og himmelen over landskapet får en dyp blå farge.

Avignon, France

 
 
Kanskje er Avignon en av de mest fascinerende byene i Sør-Frankrike. Rundt gamlebyen er det bygget en stor og massiv forsvarsmur som fortsatt dominerer bybildet. Midt inne i gamlebyen ligger det gamle palasset som de franke pavene bygget i perioden fra 1309 til 1377. Palais des Papes med sine over 15.000 m3 bebygget flate et av de største europeiske byggverkene fra middelalderen.
 
Det hele hadde sin bakgrunn i en romersk fraksjonsstrid i 1309. Det var Philippe IV fra Frankrike som stod bak denne striden og dermed flyttet like godt pave Clements V med hele sitt hoff til Avignon i Provence. Clements V flyttet til en liten og begrenset bolig, hans etterfølgere fikk det aldri stort og flott nok. På denne tiden var det mange omstreifende røverbander som dominerte utenfor byene og med pavens verdier i Avignon var det nok også behov for å bygge en trygg og sikker bolig. Derfor ble bygget mer og mer utrustet som en uinntakelig festning. Pavenes palass var godt utsmykket, men i dag er det aller meste av dette fjernet - noe til ulike museer, men det meste har nok forsvunnet under en mengde røvertokt mot denne imponerende bygningen.  
 
I perioden frem til 1376 var det 7 forskjellige paver som regjerte her. Ingen av disse var spesielt kjent for sin fromhet. Clement V døde da han spiste knuste smaragder i et forsøk på å kurrere magesmerter. Clement VI mente at den beste måten å tjene Gud på var gjennom et overdrevet luksusliv. Petrarca ble bestyrtet over den "verdslige skitt" ved hoffet. Det var pave Urban V som til slutt greide å flytte hoffet tilbake til Roma i 1377.
 
 
 
Elven Rhone renner gjennom Avignon. Å krysse denne store elven har ikke alltid vært enkelt. På motsatt side av elven var det gode beitemuligheter, men disse ble lite tilgjengelige uten en god bro. I både 1177 og 1185 ble det gjort forsøk på å bygge en bro. Da den tilslutt stod ferdig var den bygget med 22 steinhvelvinger ute i vannet. Denne første broen ble ødelagt da Louis VIII erobret Avignon. Restene av denne broen forsvant senere i en stor flom.
 
I 1345 forsøkte pave Clements å bygge en ny bro. Han ville ha et kapell midt ute på broen og mente a dette ville sørge for at broen ble stående. Nå var det en spesiell årsak til at dette kapellet ble bygget et lite stykke ut på broen, nemlig at han som ville bygge broen var en fattig gjetergutt og for å finne ut hvordan det skulle gjøres spurte han en dag Gud om råd. Han skal da ha fått til svar at han måtte legge ut noen mye større steiner som fundamenter i elven. Dette var et både tungt og krevende arbeid, men til slutt fikk han overtalt bygningsarbeiderne om at dette var den eneste måten å gjøre det på dersom broen skulle stå til evig tid. 
 
Nå gikk det ikke riktig slik. Også denne broen ble ødelagt av en flom i 1668, men kapellet som heter Chapelle St. Nicolas og de 4 første steinhvelvingene står fortsatt. Dette lille kapellet er derfor tilegnet gjetergutten Saint Bènèzet og det er også her han nå ligger begravd. Restene etter broen Pont Saint Bènèzet stikker i dag halvveis ut i elven og et blitt et godt synlig historisk monument i Avignon.
 
Fra det ytterste punktet på denne broen ser man toppen av de spesielle og imponerende fjellet Mont Ventoux i horisonten (egen beskrivelse). Frankrikes største kulturfestival med dans, musikk, drama og konserter arrangeres hvert år i Avignon. Det offisielle navnet er Avignon teaterfestival og den arrangeres i løpet av 3 uker i Juli. Uoffisielle er det da over 600 artister som opptrer i ulike roller.

Pont du Gard, France

 
Lenge før romerne kom hit var byen Nimes et viktig knutepunkt for handel og landbruk i de frodige områdene rundt elven Gardon i Provence. Denne elven er en del av elvesystemet Rhone som har sitt utspring i den sveitsiske isbreen med samme navn. Nimes ligger noen mil sørvest av Avignon (egen beskrivelse), på toppen av en åsside og det sies at den ble lagt der for at man skulle få en god utsikt over det bølgende landskapet til den antikke guden Nemausus.
 
Da Romerriket spredte seg innover i Frankrike vokste Nimes kraftig og dermed måtte man ha tilgang til mer vann. Problemet var at det ikke var tilstrekkelig grunnvann under byen og at de derfor måtte frakte inn vannet fra de omliggende områdene. Romerne var flinke til å lage kunstige vannsystemer og innenfor grensene av det store Romerriket er det nå registrert og kartlagt over 600 slike romerske akvedukter. 
 
En av disse er Pont du Gard som stod ferdig ca. år 18 f.kr. Når vannet skulle fraktes inn til Nimes måtte man ty til kreative metoder. Den vannkilden som lå høyt nok i forhold til byen krevde et kanalsystem på ca. 50 km. lengde. Denne kanalen ligger stort sett som en slange i landskapet og det var først da man skulle krysse elven Gardon den store utfordringen kom. Høydeforskjellen fra landskapet rundt og ned til elven var ca 80 meter og selv de driftigste romerne skal ha vært i tvil om det var mulig å krysse elven på en så høy akvedukt.
 

 
Det er mulig at det også var noen historiske preferanser som la bak en slik skepsis, for historien om hvordan den første broen ble bygget er ganske spesiell. Opprinnelig var det ingen broer over denne elven. Årsaken var at flomvannet dro med seg alle forsøk på å få bygget en solid bro og dette resulterte at de lokale gjeterne hadde litt av en jobb når de skulle forflytte store saueflokker over en til tider frådende elv. Befolkningen rundt elven bestemte seg da for å bygge en skikkelig bro. Mannen som fikk oppdraget gjorde 3 forsøk på å få opp konstruksjonen og hver gang tok vannmassene med seg materialene.
 
En kveld ble byggmesteren sittende og kikke på vrakrestene som lå langs elvebredden. Da dukket plutselig Djevelen opp foran han. "Hvis du vil kan jeg bygge broen for deg" sa Djevelen før han fortsatte "jeg kan bygge den i løpet av den første natten og den vil bli stående der til evig tid". Byggmesteren synten jo dette var en besnærende tanke og aksepterte tilbudet, men før han gikk i gang ville han vite hvilke betingelser Djevelen stilte for dette storsinnet. Djevelen svarte da at den eneste betingelsen var at den første som krysset broen ved soloppgang skulle bli hans. Byggmesteren  aksepterte dette og Djevelen gikk straks i gang med byggingen. Han skar ut steinbrokkene med neglene og lirket dem på plass med hornene - og plutselig stod den gigantiske broen ferdig.
 
 
 
Byggmesteren gikk fornøyd hjem til sin kone og fortalte hva han hadde fått til med å inngå en pakt med Djevelen. Den eneste bekymringen han hadde var hvem som ville bli den første til å krysse broen neste morgen. En stakkar måtte ofre seg for alle de andre hvis broen skulle bli stående.

Like før dette hadde de fanget en hare og den snartenkte konen foreslo at byggmesteren skulle slippe denne haren løs på broen neste morgen. Like før soloppgang stod byggmesteren på den ene siden av broen, mens Djevelen ventet utålmodig på den andre siden. Han kastet haren ut på broen og den sprang strakt over til den andre siden. Da Djevelen oppdaget dette ble han mildes talt forbannet og kastet haren i muren før han forsvant i gjelet under broen. Kikker man godt etter så er det hugget ut en liten hare på den ene av de øverste buene i akvadukten.  En slik figur er for øvrig ganske vanlig å finne i mange andre romerske konstruksjoner. De trodde altså at en slik figur alltid ville verne dem fra Djevelens onde øye uansett hva de bygde - og det sier vel også sitt om troverdigheten i det gamle sagnet.
 

Dette er ikke den største av de romerske akvaduktene, men den er en av de mest imponerende. Den største registrerte romerske akvadukten som er bevart skal vistnok stå midt i byen Segovia i Spania. Den er drøyt 800 meter lang, men bare halvparten så høy i forhold til Pont de Gard. Kapasiteten er derimot mye større med 45.000 m3 i døgnet. Det spesielle er at nettopp denne akvadukten faktisk fortsatt er i bruk i dag - 2000 år etter at den ble bygget. Akvedukten i Segovia regnes også som det fremste historiske minnesmerket etter Romerne i Spania.

Pont de Gard er ca. 350 meter lang og 49 meter høy. Buene i bunn er 24 meter lange og 24 meter høye. I bunn er akvedukten 6 meter bred og på toppen er den drøyt en meter bred. Det nederste nivået er en bro, deretter kommer den bærende konstruksjonen og på toppen, over de minste buene, gikk kanalen for vannet. Dette er den høyeste av alle kjente romerske akvedukter. Steinene som er benyttet er hugget ut av fjellet i nærområdet, nummerert, tilpasset buen og stablet løst på hverandre uten å bruke sement eller andre former for bindemiddel. Slik ble den laget og slik har den stått i over 2000 år. Høsten 2002 og vinteren 2003 var det flere flommer i elven Gardon og dette medførte at flere av de moderne broene ble ødelagt, mens Pont de Gard ble stående uten skader.

I kanalen som fører vannet fra kilden og frem til Ponte du Gard og derfra videre inn til Nimes er det flere andre mindre akvedukter og der lanskapet ble for komplisert ble det bygget tunneler for å føre frem vannet. Høydeforskjellen mellom inntaket og fordelingsbassenget i Nimes er ca 12 meter og for å unngå at vannet fikk for stor fart ble det bygget inn hindringer i kanalen, likevel kunne anlegge transportere opp til 20.000 m3 vann i døgnet eller drøyt 230 liter vann i minuttet. På denne tiden hadde Nimes ca 50.000 innbyggere og det meste av vannet ble brukt til byens mange store fontener og i de romerske badene. På tross av god tilgang via komplekse vannsystemer måtte innbyggere uten romersk tilhørighet stort sett skaffe sitt eget vann.

mandag 5. juni 2017

Village des Bories, France


 
 
Bories er en fellesbetegnelse på små hytter utelukkende laget av stein. De eldste som kan dateres går helt tilbake til 1600 tallet, men de fleste ble bygget på 1800 tallet. Årsaken til at dette fenomenet oppstod var at det i 1761 ble sendt ut et kongelig dekret som påla småbøndene å rydde ny dyrkbar mark dersom de ville beholde sine eiendommer. De gamle adelsmennene som også i praksis var jordeiere forlangte dermed at steinen ikke bare skulle ryddes, men også fjernes fra jordene. Disse steinene ble samlet så de kunne lage gjerder og grensemarkeringer før noen kreative bønder forsøkte å bygge små hytter ved å stable opp steinene. Disse små hyttene ble kalt "Bories" eller "Cabanes".

Gjerder var greit nok å bygge, men hus var litt mer komplisert. Det var ikke sement eller trevirke tilgjengelig og husene måtte bygges opp med et konisk tak for å skape en konstruksjon som ble tilstrekkelig solid. Først var det små gårdshus og skjul for buskapen på gården, men etter hvert som byggeskikken ble forbedret greide man også å bygge større hus som kunne benyttes som bolighus etter det samme prinsippet. Dermed ble til slutt gjerne hele gårder bygget opp med flere slike sammenhengende Bories.

Hvor steinen kom fra var enkelt å forstå, men hvor den spesielle byggeskikken kom fra er ukjent. Det man derimot vet er at denne byggeskikken var i bruk flere andre steder, både i Frankrike og andre land på kontinentet. Mest berømt er nok "Trulli-husene" i den lille Syd-Italienske byen Alberobello (egen beskrivelse). I denne byen, som nesten bare består av slike hus, er nok ganske unik og den eneste av sitt slag som står på verdensarv listen hos UNESCO.

På 1900 tallet ble de fleste av disse husene forlatt og etter noen år med forfall var det bare ruiner igjen. I 1960 startet man med restaureringen, et arbeid som tok 8 år og resulterte i en utmerkelse fra Académie Royale d'Architecture. Den lille byen av "Bories-hus" i Provence er i dag vernet og kategorisert som et av de franske historisk monumentene.


søndag 4. juni 2017

Gordes, France


Utsikten fra Gordes er rett mot nasjonalparken Parc Natuel Règional du Luberon, Denne parken er nesten helt ubebodd og uten særlig mange noen veier, vil man utforske denne naturparken er det best å bruke føttene og vil man nyte utsikten fra den høyeste toppen som heter Mourre Nègre (1.125 moh) så må man være forberedt på en flere timer lang tur til fots i et relativt dramatisk landskap. Det sies at denne nasjonalparken er et ideelt sted for de som elsker naturopplevelser, men helst ikke vil treffe andre mennesker.

Når den ene største fjellkjeden i nasjonalparken heter Grand Luberon er det ganske naturlig at den minste fjellet heter Petit Luberon. Her er det etter hvert blitt litt mer sivilisert, men historien består av en fortid full av beryktede skikkelser som har hatt sitt virke i dette området. De få byene som ligger innenfor nasjonalparken ligger stort sett på nordsiden av fjellkjeden.

Men det er jo ikke pga utsikten Gordes ligger akkurat her - eller rettere sagt så er det ikke BARE på grunn av utsikten. I utgangspunktet var dette en romersk garnison som etter hvert utviklet seg til et gammelt fort ute på kanten av fjellet. I denne perioden ble nok utsikten verdsatt for da hadde man nemlig full kontroll med handelsveiene som gikk gjennom dalen nedenfor.

Etter hvert som romerne ble kastet ut ble fortet et naturlig og sikkert tilfluktssted for lokalbefolkningen. Romerne var brutale og det ble ikke umiddelbart bedre etter at de forlot områdene i Provence. Det var nok tendenser til anarki etter den romerske justisen forsvant og dermed ble det også gode arbeidsforhold for ulike røverbander. De lokale bøndene samlet seg da rundt de trygge tilholdsstedene. Dermed utviklet det seg sakte og sikkert en liten by rundt borgen.

Det var først på 1500 tallet da man bygde festingen på restene av den gamle fortet fra 1100 tallet at byen fikk en større strategisk militær betydning. Byen er trang med mange små smug og arkader. De eldste ligger ganske tett opp mot den gamle borgen. Dyre restauranter og dyre hotell, de fleste i original  stil, sier litt om byens popularitet. De fleste av disse ligger rundt byen lille torg med borgen Château de Godes på den ene siden og Saint Firmin kirken på den andre siden. Hvorfor de har oppkalt kirken etter en liten fjellkommune nesten på grensen til Italia er litt usikkert.

Byen har lenge vært et populært tilholdssted for mange kunstnere og det var kanskje den kubistiske maleren Andrè Lhote som la grunnlaget for dette da han bosatte seg her i 1938. Senere leide den ungarske kunstneren Victor Varely hele den gamle borgen til bolig og atelier og etter hans død i 1997 har det vært en permanent utstilling av hans abstrakte kunst i borgen. Besøker man utstillingen bør man og ta seg tid til å besøke storsalen i 2. etasje. Her er det bygget en helt spesiell peis som er dekorert med blomster, pilastre (gipsornament) og muslinger, selv om byen ligger ganske langt fra havet.


Lourmarin, France


Lourmarin er en tilsynelatende beskjeden småby som ligger midt i nasjonalparken Parc Natuel Règional du Luberon, mellom Grande Luberon og Petit Luberon. Denne nasjonalparken er en kalksteinsfjellkjede som går østover fra Manosque og helt til Alpes-de-Heute-Provence regionen (egen beskrivelse). Hele parken er på nesten 1.800 kvadratkilometer og består av over 75 forskjellige kommuner.

Det verserer mange historier om beryktede og spesielle skikkelser som skal ha bodd i dette område. Baronen av Oppède og Marquis de Sadie er kanskje de to mest berømte. Midt inne i dette området, som for øvrig nesten er uten noen veier, ligger småbyen Lourmarin. Ved første øyekast kan det virke som en litt en kjedelig og helt ordinær landsby, men ved nærmere ettersyn er det en en sjarmerende og lun småby som har holdt på tradisjonene. Ryddig i hovedgaten og som alltid - noen sjarmerende bakgater.

 
Her i Lourmarin bodde en gang Grevinnen av Aroult og det var hennes familie som eide byens gamle slott. Hun fikk 3 barn med komponisten Franz Liszt og den ene av barna deres giftet seg senere med Richard Wagner som igjen var komponisten som kong Ludwig II av Bavaria ble så forelsket i da Wagner spilte for han i et av hans mange eventyrslott. Ikke nok med det, da Richard Wagner ble bedt om å forlate kongeriket Bayern på grunn av sin skandaløse oppførsel ville kong Ludwig II abdisere for å følge Wagner på reisen. Wagner fikk til slutt overtalt kongen til å bli og forlot Bayern for å slå seg ned i Sveits, mens kong Ludwig II ble funnet druknet i et av sine slottsbasseng.

Senere flyttet Franz Liszt selv sammen med prinsesse Carolyne von Sayne-Wittgenstein og hun var mest berømt for aldri å komme til saken. Hennes eneste utgitte verk er på 1.600 sider som ble samlet i hele 16 bind.

tirsdag 9. mai 2017

Batteri Vara, Møvig Fort, Norway

 
 
Verdens største kanoner finnes i Norge. Den aller største står på Trondenes ved Harstad. Denne har en rekkevidde over 50 km og bærer det forklarende navnet "Adolfkanonen". Kanonløpet er 40,6 cm i diameter og det veier over 100 tonn. Det finnes 4 slike kanonen i dette batteriet. Verdens nest største kanon har et mer beskjedent navn, nemlig "Kanon 2" og den står i Batteri Vara på Møvig Fort like vest for Kristiansand. Navnet var etter en tysk Ingeniørgeneral som ble drept under en overfart til en av de Britiske kanaløyene i 1941. Dette batteriet skulle også bestå av 4 slike kanonen, men man kom aldri så langt i utbyggingen. Mer om det senere....
 
  
 
 
 
Dimensjonen på kanonene på Batteri Vara er imponerende. Riktig nok var kanonløpet 2 cm mindre i diameter enn på kanonene i Narvik, men til gjengjeld er det over 19 meter langt og veier 110 tonn. Selve kanonhuset er på over 100 kvadratmeter og man måtte være 19 mann for å avfyre prosjektilene. Prosjektilene var 170 cm lange og veide 800 kilo. Bak dette var det over 200 kilo med krutt som ble avfyrt. Disse prosjektilene ble fraktet frem til kanonen i et sinnrikt system med skinner, vogner og traverser. Rekkevidden på kanonen var - med prosjektiler som totalt veide over 1 tonn - på 54 kilometer ut i havet.
 
Den tyske okkupasjonsmakten startet byggingen våren 1941 og dette batteriet var en del av den tyske Atlanterhavslinjen og skulle stenge Kattegat for allierte krigsskip. Den korteste avstanden til Danmark er mellom Hanstholm og Kristiansand. Strekningen er på 116 kilometer og med et tilsvarende batteri i Hanstholm, samt et minelagt felt midt i Skagerak så var i praksis Kattegat og hele Østersjøen under tysk kontroll.
 
Oppgaven med å bygge batteriet var formidabel og for å få det ferdig var 1.400 arbeidere i funksjon,  halvparten av disse var norske og bare 300 av dem kom fra Tyskland. Det ble sprengt ut 35.000 m3 med steinmasse til fundament, bunkere og skjulte ammunisjonslager. For å frakte bombene ble det anlagt en smalsporet jernbane på 2,5 km. Denne gikk mellom de ulike kanonene og det store ammunisjonslageret som lag skjult i skogen en kilometer bak kanonene. Totalt ble det bygget 18 kanonstillinger i tillegg til de 4 store hoved kanonene.
 
 
 
 
Så tilbake til den 4. kanonen som aldri ble ferdigstilt.
Man ble jo tidlig oppmerksom på at disse enorme kanonen ville bli et lett synlig mål for flyangrep. Den siste kanonen ble derfor planlagt inn i en gigantisk Kasematt (kanonhus). Grovt anslått er dette bygget på opp mot 1.000 kvadratmeter med vegger og tak som er mellom 3,5 og 4,0 meter tykke - alt proppfullt med armering. Bygget som skulle brukes til den siste kanonen (som har navnet Kanon 1) stod ferdig med fundament og lager på bare imponerende 10 uker og så snart man hadde bygget klart begynte delene til den siste kanonen å komme fra Tyskland. Ammunisjonen ble matet inn via en jernbane gjennom skogen på baksiden av kanonen. Da kasematten stod ferdig ble den dekket at et stort nett og utstyrt med naturlige trær og annen vegetasjon slik at den ikke skulle være synlig for bombeflyene. Dette bygget er helt enestående i Norge og man må til kysten av Normandie for å finne tilsvarende konstruksjoner.
 
Denne siste kanonen (Kanon 1) ble levert over tid. Høsten 1944 var alt unntatt kanonløpet på plass. Dette ble fraktet med jernbane og båt opp gjennom Tyskland, via Danmark og til Trelleborg i Sverige. Herfra via Oslo og til Kristiansand. På denne strekningen ble skipet "Porto Allegro" senket under et alliert flyangrep i Kattegat. Det enorme kanonløpet forsvant i havet og derfor ble det aldri montert noen ny kanon i den splitter nye Kasermatten.
 
 
 
 
Batteri Vara var aldri involvert i direkte krigshandlinger og etter krigen ble batteriet overtatt av det norske forsvaret. Etter en stabilitetsperiode frem til 1963 vedtok Stortinget at kanonene skulle demonteres og selges som skrapgods. Heldigvis for ettertiden ble en av kanonene bevart og i dag inngår denne som en åpen attraksjon i Kristiansand Kanonmuseum. I sommersesongen kan man også ta en rundtur på den spesielle jernbanen. Vil du heller gå selv tar en tilsvarende rundtur ca. 1,5 timer
 
Disse kanonene ble produsert hos våpenprodusenten Krups i Tyskland og er identiske med de som ble satt ombord på de tyske slagskipene "Tirpits" og "Bismarck". Kanonene på de to japanske slagskipene "Yamato" og "Musashi" var enda større, hadde kanonrør med diameter på 46 cm. og en skuddlengde på over 5.000 meter med prosjektiler som veide opp mot 1.5 tonn. Disse japanske slagskipene var for øvrig de største som noen gang er blitt konstruert. Lengden var på 846 fot. og bredden på 123 fot.
 
Totalvekten på kanonene som står igjen på  Batteri Vara veier 337 tonn og rekylkraften ved avfyring er på 500 tonn. Første gang kanonene ble avfyrt var i 1942 og allerede  1943 var det testskyting med alle de tre første kanonene. Siste gang kanonen ble avfyrt var i 1957.Den gangen kostet det en formue - ikke bare i ammunisjon, men også i knuste vindusruter på Flekkerøy, 5 km. borte. Lydnivået og trykkbølgene fra kanonen var enorme.
 
 
 

Paulenfoss og Tømmerrenna i Vennesla, Norway

 
 

Opphavet til dagens Statskraft startet ved Paulenfoss i elven Otra litt nord for Vennesla i Vest- Agder. Dette var statens aller første norske oppkjøp av en fallrettighet. Det var stortingsmannen Gunnar Knudsen (senere statsminister fra 1908-10) som var den største forkjemperen for at staten skulle overta flest mulig av fallrettighetene i Norge. Motivet var å sikre energi til en stor jernbaneutbygging, industribygging og ikke minst for å forhindre at det ble spekulert i fellesskapets energiverdier. Beslutningen om å kjøpe fallrettighetene ved Paulenfoss for kr. 23.000 ble tatt av Stortinget i 1894 og ordlyden i stortingsvedtaket lød slik:
«Etter forslag fra jernbanestyrelsen i skrivelse av 24 mai 1895 meddelte departementet den 30. samme måned samtykke til innkjøp for statens regning eiendommen Paulen gaardnr. 20, bruksnr. 1 i Vennesla herred, Lister og Mandals amt, med tilliggende vannfall på venstre side»


Vassdraget ble bygget ut, men ikke av staten. Riktig nok hadde staten fallrettighetene til halvparten av vannet gjennom en damluke på vestre side av anlegget, men denne ble bare bygget og deretter bare stengt – og slik står den der fortsatt som et monument fra denne pionertiden.
Elektrifiseringen av jernbanen dro ut i tid og i 1914 kjøpte Kristiansand kommune hele anlegget. Dermed ble Kristiansand Elektrisitetsverk en realitet. Målet var da primært å kunne levere mer av energien fra Paulenfoss til Kristiansand by. Kringsjå kraftstasjon ved Paulenfossen ble bygget og den var i drift frem til den ble stengt og revet i 1957. Det ble bygget en ny og større kraftstasjon litt lavere i elven. Dette ga et langt større nedslagsfelt og dermed en bedre utnyttelse av naturkreftene. Dette "nye" kraftverket er i dag eid 54,5% av Agder Energi. I 2001 kjøpte Statkraft seg opp og dermed ble også ringen sluttet etter over 100 år. Det første vannfallet som ble kjøpt av staten i 1895 ble igjen på statens hender i 2001.

 
Statlige oppkjøp av en mengde fallrettigheter foregikk frem til 1920 og dette la grunnlaget for at den norske staten gjennom Statkraft er blitt Europas største vannfallseier.  Produktet fra Statskraft er «fornybar energi» - et paradoks så lenge energi ikke kan forbrukes, energi er kontant og forbrukes ikke - den skifter bare form. Leveransene fra Statskraft står i dag for ca. 35% av den samlede kraftleveransen i Norge.

Etter at vannføring i Otra var regulert ved Paulenfossen ble det et problem å fortsette med tømmerfløtingen i elven. Mye av tømmertrafikken ble flyttet over på den smalsporede Setesdalsbanen som gikk fra Kristiansand og opp til Byglandsfjord (egen beskrivelse). Denne banen ble åpnet i 1896 og var i ordinær drift frem til 1962. I dag er dette en museumsbane med eget damplokomotiv.  Banen går nå på faste ruter i sommerhalvåret og passerer da både gamle Paulen gård og Kringsjå kraftstasjon.

 
For å løse problemet med resten av tømmerfløtingen ble det bygget en over 4 kilometer lang tømmerrenne i tre forbi Paulenfossen og Kringsjå kraftstasjon. Tømmerrenna var i bruk i flere år men forfalt raskt etter at tømmerfløtingen gikk mer og mer over på bane og senere på bil. I dag er det meste av anlegget restaurert og åpnet for publikum. Bunnen i rennen er ca. 50 cm bred, mens den er ca. 150 cm bred på toppen. Det er mulig å gå i selve rennen nesten helt opp til inntaket ovenfor kraftverket, men pga. konstruksjonen er det er umulig å ikke hilse på de som er på vei i motsatt retning. 



Litt over midtveis passerer man restene etter den gamle inntaksdammen som ble bygget for det gamle kraftverket i Paulenfossen. På sin vei er tømmerrenna både bygget over elven i en egen hengebro og gjennom fjellet i en liten tunnel. Det er imponerende å se hvordan hele dette anlegget er nivelert for å få riktig flyt når tømeret skulle fløtes. Dersom vannet fikk for stor eller for lav hastighet ville tømmeret pakke seg sammen og blokkere anlegget.

Det er kanskje enkelt å nivelere dette med dagens teknologi, men den var nok en rimelig komplisert kalkyle rundt århundreskiftet. Inntaket til tømmerrenna ligger overfor kraftverket (ca. 110 moh.) og ender opp i Venneslafjorden like nedenfor kraftverket (ca. 40 moh.) Skal man gå tur/retur starter man ved kraftverket. Her er det gode parkeringsmuligheter og turen frem og tilbake tar ca. 2 timer. 
 


Val d'Orcia, Italy

 
Å se ut over Val d'Orcia er omtrent som å kikke rett inn i et landskapsmaleri. Så ble da også området godt kjent under renessansen da elevene fra malerskolene i Firenze og Siena kom på besøk for å lære å male både rene landskapsbilder og portrett av de flittige bøndene som levde slik i pakt med naturen. På den måten har Val d'Orcia hatt en viss betydning for utviklingen av malerkunsten i denne perioden.

Når var jo ikke Val d'Orcia helt ukjent før den tid heller. Den gamle romerske hovedveien - Via Cassia - gikk rett gjennom dalen. Dette var en av de viktigste hovedveiene som startet helt nord i dagens Italia og gikk korteste vei direkte til Roma. En del av de byene som i dag ligger i Val d'Orcia har også røtter tilbake til bosetninger fra denne tiden.

 
Via Cassia er derimot ikke den eneste romerske hovedveien som har gått gjennom dalen. Den andre er den mer berømte Vie Francigene som strekker seg fra sydkysten av England, via Nederland, Belgia, Sveits og Frankrike før den går over grensen til Italia ved St. Bernard passet (egen beskrivelse), ned Aostadalen (egen beskrivelse). Denne delen av veien ble bl.a. også benyttet av Napoleon den gang "han over Alpene dro". Veiene går deretter via en lite by som heter Robbio. I denne byen var en gang knutepunktet med de romerske veiene som ført inn i både Frankrike og Spania. Her ligger det og et  gammelt kloster som heter "Chiesa di San Pietro" og som man antar var en del av de gamle pilgrimstedene som overtok disse veisystemene etter romertiden. Fra Robbio gikk viene videre gjennom Firenze og Siene før den fortsatt videre sørover gjennom Val d'Orcia og - selvfølgelig - rett til Roma. Til sammen gikk Vie Francigene over en strekning på ca 1.800 km. 



I selve dalen ligger det flere berømte byer som alle har sitt særpreg. Castiglione d'Orcia, Montalcino, Pienza, Radicofani og San Quirico d'Orcia er de fem byene som i dag holder liv i "Park of Val d'Orcia". Her samarbeider de om å beskytte miljøet og å fremme Val d'Orcia som en egen merkevare.  Andre byer som ligge i dalen er Contignano, Monticchiello (egen beskrivelse), Bagno Vignoni, Rocca d'Orcia, Campiglia d'Orcia, Bagni San Filippo og Vivo d'Orcia. Disse byene ligger i det området som også kalles Parco della Val d' Orcia og som i 204 fikk status som verneverdig naturlandskap på verdensarvlisten fra UNESCO.

Mye av årsakene til at Val d'Orca er så godt bevart er nok at naturen og landbruket kontinuerlig blir kultivert med tanke på bevaring. Her produseres kjente merkevarer  som bl.a. den toskanske osten Cacio Pecorino fra Pienza som produseres av sauemelk, en spesiell jomfruoliven fra Castiglione d'Orcia, salater av Cinta Senese, samt sopp, trøfler og ulike typer av honning fra hele området i Val d'Orci. Og for ikke å glemme en av verdens meste berømte viner, den heter Brunello di Montalcino og kommer fra gårdene rundt byen Montealcino (egen beskrivelse).

 

Dette landskapet med de milde runde åsene omgitt av blomster og sypresser innbyr til friluftsliv. Det finnes et utall av turstier som følger de gamle handelsrutene som en gang gikk mellom de ulike byene. Følger du en av disse finnes det flere gårder som serverer lokal lunsj på turen. Her må du ikke bli forbauset av at enkelte har stjerner i Michelin guiden for det ser du ikke før du kommer inn. Det ser ikke ut for at skryting av egen fortreffelighet er et utpreget trekk blant de fastboende i dette området.
 
Previous visits:  1980 - 1980 - 2010 - 2014 - 2017
 
 
 

Cevita di Bagnoroni, Italy

 
 
Cevita di Bagnoroni ligger ca 15 mil nord for Roma, like over grensen til regionen Lazio. Dette er ikke et trygt sted å bo og her har det gått fryktelig galt flere ganger - og man spår at det kommer til å skje igjen. Det som fortsatt finnes av byen er området rundt piazza’en som er byens torg. Her står fortsatt kirken og noen titalls hus – resten har rast utenfor stupene som omgir hele byen. Fortsatt står det igjen noen ruiner av hus helt ute på kanten av stupet.

Det er noen ganske få fastboende her. De sier at det er helt trygt å bo her, men like vel forlater stort sett alle byen i vinterhalvåret. Man kan jo lett å tro at hus i denne byen da går på billigsalg, men det er ikke tilfelle. Det er derimot blitt et problem for lokalbefolkningen at stadig flere av husene overtas av velstående utlendinger.



Byen ble etablert på den etruskiske perioden for omtrent 2.500 år siden. Den gang grunnla de flittige etruskerne denne byen midt ute på en fruktbar slette, mellom 2 elver som ga nødvendig næring til å dyrke landet. Selv den gang søkte man å bygge byer på fast grunn, men de hadde bare oversett en viktig detalj, nemlig at rennende vann kan undergraver fast land hvis det bare får pågå lenge nok. Det som da skjedde var at byen vokste raskt ut over slettene, mens vannføringen i begge elvene økte år for år. Resultatet var at den løse elvebredden stadig raste ut og at elvene beveget seg mot utkanten av byen. Det var bare et tidsspørsmål om når det første huset ville rase ut i elven. På dette tidspunktet fikk byen også et nytt problem. Byen var anlagt på sandstein, men under denne steinen var det et lag med leirgrunn. Når vannet trengte inn ble grunnen enda mer ustabil. Samtidig var det til stadighet mange små jordskjelt i området og jordskjelv og leirgrunn blir lett til vannglass og det er en meget dårlig kombinasjon som ødelegger stabiliteten i leirgrunnen.

 
 
2 kilometer nord for  Cevita di Bagnoregio - også helt ute på kanten av stupet på motsatt side av elven - ser man så vidt nabobyen Balneum Regis (som betyr «Kongenes bad». En gang hang denne byen sammen med Cevita di Bagnoregio. Det er ingen som vet hvor mange hus, mennesker og dyr som er blitt tatt av ulike ras på denne strekningen gjennom tidene. Dette gir et skremmende bilde av hvordan elven har påvirket dette landskapet. Det er fortsatt slik at man må trå forsiktig når man nærmer seg de 50-100 meter høye skrentene for denne byen blir stadig mindre og mindre.


Det ble tidlig bygget en eselvei opp til byen, men den raste selvfølgelig også ut. Der den nye gangveien ble bygget opp lå det en gang et kloster. Det raste også ut ut for ca. 200 år siden. I motsatt ende av byen går det en smal trappegang nedover mot bunnen av fjellet. Her ligger det flere små gamle kapell tilegnet Jomfru Marie inne i sangsteinsgrottene. Dette er heller ikke den eneste turmuligheten man har i denne byen. Her finnes det et omfattende nettverk av turstier. I 2004 ble det igangsatt planlegging av et arbeid for å kunne sikre byen mot flere ras. I dag er det ingen som vet status på dette, men det har i hvert fall ikke rast noe på ganske lenge.

Orvieto, Italy


 
Orvieto er bygget over en av de eldste bosetningene i hele Umbria regionen. De første nybyggerne var etruskere som kom hit ca. 700 år f.kr. Veien som går mellom de to store byrommene – Piazza Cahen og Piazza della Republica – heter Corso Cavour og er den gamle originale hovedveien inn til byen på strekningen fra øst til vest. Her anla engang etruskerne sitt forum og det samme gjorde romerne når de overtok denne sivilisasjonen. Byens katedral ligger på byens høyeste punkt. Den ble bygget til minne om «mirakelet i Bolsena» og her er kortversjonen av den historien:


I 1215 reiste en prest fra Praha som pilgrim gjennom Bolsena på sin vei til Roma. Her besøkte han den lokale kirken og oppdaget at de dryppet blod fra nattverdsbrødet og ned på alterduken. Da han kom til Roma fikk pave Urban 4. høre denne historien. Han ga straks ordre om at denne duken måtte bringes til et kapell som skulle bygges for å ta vare på det han mente var beviset for et «mirakel» og dermed også nok et tegn underbygget hele kristendommens begrunnelse. Dette kapellet ble senere til Capella del Corporale eller domen i Orvieto. Byggingen av denne kirken startet i 1303 og det tok over 300 år og flere generasjoner av arkitekter før fasaden stod ferdig. Bolsena ligger 24 kilometer mot sørvest, ved sjøen Lago di Bolsena, og denne historien sier ikke noe om hvorfor de da valgt å oppbevare dette «mirakelet» i Orvieto.

 
På Piazza Cahen ligger Pozzo di San Pietro. Dette er en 62 meter dyp brønn som ble bygget for å gi byen vann ved en evt. beleiring. Bunnen av brønnen kan nås gjennom 2 tuneller som går i spiraler nedover. Vannet ble opprinnelig hentet opp med vannvogner som ble trukket av okser. Den ene av tunellen går i spiral nedover og den andre i spiral oppover. Dermed unngikk man at oksene traff hverandre på vei opp og ned. Brønnen er åpen for publikum og har man først startet på turen må man helt ned før man kan gå tilbake. Derfor henger det et lite skilt ved inngangen som sier «Er du helt sikkert – det er lang ned og like langt opp igjen»

Previous visits: 2004 - 2006 - 2017
 
 

Greve in Chianti, Italy

 
Det er bare ca. 8 mil mellom Firenze og Siena og midt mellom disse byene ligger den lille byen Greve in Chianti. Dette er et eventyrlandskap for de som verdsetter Chianti viner. Åssidene består av vinmarker og olivenlunder som omkranser disse mangfoldige vingårdene. Dette landskapet har vært bebodd siden Etruskernes tid og er fortsatt midtpunktet for produksjon av Chianti viner. Her ligger det flere små "vinbyer" på rekke og rad - og Greve in Chianti er bare en av disse. 
 
Greve in Chianti har blitt Chianti distriktets uoffisielle "hovedstad".  Her preges naturlig nok bybildet av vinhandlere, men også av noen spennende slakterbutikker. Den mest berømte slakteren er nok Marcelleria Falorni som er fra denne byen og som har sine utsalg over det meste av Italia. Skal du handle i disse butikkene må du ha god tid, for utvalget er godt. Her henger skinkene  ("prosciutto") på rekke og rad og her finner du et stort utvalg av spennende og modne oster. I disse butikkene kan man både få  smaksprøver på det meste av utvalget og et foredrag eller to om hvordan denne maten skal tilberedes.
 
Den mest berømte vingården i dette området er Castello di Brolio som ble etablert allerede i 1007. På 1800 tallet la daværende eier Bettino Ricasoli - Italias tidligere visestatsminister - grunnlaget for suksessen ved å perfeksjonere produksjonen av Chianti viner. Oppskriften hans var lenge hemmelige og godt bevart innenfor familiehegemoniet.
 
 
 

Montepulciano, Italy




Hvis du kikker litt nøye på etikettene som brukes på Vino Nobile di Montepulciano så er det et blide av dette rådhuset. Det ligger ved et lite torg på toppen av byen Montepulciano. På den ene siden ligge dette rådhuset, på den andre siden ligger byens katedral og på den tredje siden - som du sikkert allerede har gjettet - ligger et stort vinutsalg som hovedsakelig anbefaler lokale varianter av Vino Nobile. De fleste av gårdene som produserer denne vinen ligger i nærhet av byen.



Fra 1500 og fram til 1800 var Vino Nobile regnet som den mest berømte Italienske vinen. Etter dette ble vinen nesten glemt helt frem til vingårder som Boscarelli, Avignonesi og Poliziano besemte seg for å ta nye grep. I 1966 fikk de tildelt DOC klassifisering og i 1980 fikk de endelig den høyeste klassifiseringen med DOCG. Vino Nobile plasseres kvalitetsmessig mellom Chianti og Brunello vinene.

En liten kuriositet er jo at det dyrkes mye vin rundt Montepulciano, men ingen av disse benytter den berømte Montepulciano druen. Den dyrkes derimot i regionene Marche, Puglia og Abrezzo

Previous visits:  1980 - 1988 - 2010 -  2017
 
 
 


Fregene, Italy

 
 
 
Fregene er i dag en typisk liten kystby der husene er bygget som gamle ærverdige villaer eller store sommerhus i en furuskog som skygger for solen. Like utenfor ligger det en enorm sandstrand som strekker seg så langt man kan se i begge retninger. Langs denne stranden er det badeanlegg og strandrestauranter.
 
De første som slo seg ned her skal ha vært Etruskere allerede nesten 250 år f.kr. Historiebøkene beskriver flere slike sivilisasjoner i område, men så langt har ikke noen arkeologer funnet noen fysiske bevis på dette, verken i form av byruiner eller andre spor etter gamle sivilisasjoner i området.
 
En gang lå Fregene der Tiber rant ut i havet og omgivelsene var i stor grad uendelige sumpområder. Tydeligvis var det noen som så et potensial i de store sandstrendene som elven Tiber hadde avsatt. I 1928 startet man opp et stort dreneringsprosjekt. Målet var å etablere et nytt friluftsområde for Romas befolkning. Dette tok tid og først i 1970 begynte Fregene å vokse for alvor. Helt frem til 1992 var byen regnet som en del av Roma, og i dag er dette fortsatt en av de mest populære badebyene for Romas befolkning
 
 
 
 
 

Monticchiello, Italy


Monticchiello er en liten landsby som ligger i Val d'Orcia. Byen ble anlagt rundt en gammel borg på en liten høyde i terrenget. Antakelig er den mer enn 1.000 år gammel. På byen lille torg ligger kirken med navn etter Saints Leonard og  Saint Christopher. Hvorfor de aldri greide å bestemme seg for hvilken helgen de skulle bruke sier historien ingen ting om. I denne kirken var det en gang et berømt maleri av Madonna fra 1315. Dette er flyttet og henger nå trygt (og tilgjengelig) i museet i Pienza.

Monticchiello er nok ikke den byen i Toscana som trekker flest besøkende. Den ligger avsides til og her er det nesten ikke noen turister. På en runde i byen treffer man knapt andre mennesker enn de fastboende.