søndag 10. september 2017

Røldal, Norway



 
Røldal er kjent for flere ting, men skisenteret og krusifikset er vel de mest berømte. La oss ta skisenteret først for det er noe av det beste som finnes i Norge. Skisenteret startet i 1977 og har sesong fra november/desember og frem til mai hvert år. Her er det 7 heisanlegg som løfter deg opp til sammen 1480 høydemeter og som har en samlet lengde på 6,5 km. Det er 12 nedfarter og det meste av anlegget ligger over tregrensen der det er rikelige snøforhold - i gjennomsnitt snør det over 11 meter i løpet av vintersesongen. Dette gjør at anlegget til stadighet blir tilført nysnø. I tillegg til den prepareringen som gjøres i alpinbakkene legges det også mange løyper for langrenn, bl.a. mot Røldalssåto (1422 moh.) og over fjellet i retning mot Seljestadjuvet.
 
Krusifikset i Røldal er den andre berømtheten i bygden. Det henger i den gamle stavkirken som ble bygget i 1280. Denne kirken var opprinnelig en "votivkirke" som mottok store gaver fra de mange pilgrimmene som valfartet til kirken og som avlat for de mange handelsreisende som passert gjennom bygden i middelalderen. Denne skikken finnes i mange ulike kulturer over hele kloden og var også utbredt i Europa før den ble overført som en god (og lønnsom) praksis for den katolske kirken. Som et resultat av dette ble det lokale katolske kirkesamfunnet ganske velstående og dersom det var noe igjen etter at de geistlige hadde forsynt seg av kassen så dryppet det kanskje også noen små skillinger på resten av bygden.
 
Om denne markedstilpasningen egentlig hadde noe å gjøre med selve krusifikset sier historien ingen ting om, men at kirken var i besittelse av et hellig krusifiks med helbredende evner trakk utvilsomt flere mennesker til kirken. Det sies at dette krusifikset svettet hver eneste midsommernatt, og kun denne ene natten i hele året. Regien på det hele var en messe der krusifikset ble løftet ned fra sin plass på veggen slik at pilegrimene kunne tørke av dråpene med et linklede og hvis man deretter smurte det fuktige linkledet over stedet som trengte behandling ble man umiddelbart helbredet. De som ikke hadde noen slike linklede kunne (mot litt ekstra kollekt) få låne et av menigheten. Noen av disse lånekledene er i dag utstilt i Bergen Museum. Om det overhodet var noen som ble helbredet er helt uvisst, men her er det jo en viss likhet med det enkelte selvoppnevnte helbredende predikanter praktiserer den dag i dag.
 
Det ble gjort mange forsøk på stanse disse messene. I 1622 av biskopen i Oslo (Nils Glostrup), 1644 av biskopen i Bergen (Ludvig Munthe), i 1744 av biskopen i Kristiansand (Jakob Kærup). De ville alle brenne krusifikset da de mente at en slik tilbedelse var ren avgudsdyrkelse. Ingen av dem lykkes og disse messene fortsatte helt til presten Olav Løberg kom en dag for tidlig til gudstjeneste i Røldal og oppdaget at disse messene fortsatte pågikk i kirken. Dette ble da oppfattet som en hedensk messe.  Så sent som i 1850 skal folk fortsatt ha valfartet til kirken for å søke helbredelse. I dag er krusifikset i Røldal den eneste gjenværende kultgjenstanden fra Norges gamle pilegrimskirker.
 
En siste kuriositet er at det lenge hang et skjelet av en torsk på kirkeveggen. Historien bak dette var at  to menn hadde fisket i Røldalsvannet. Den ene av disse var ikke fra Røldal og hadde liten tro på historiene om helbredelser. Han skal ha sagt noe slikt til sidemannen: «I denne kirken er det like store muligheter for helbredelse som det var å få en torsk på kroken i Røldalsvannet". Da fikk han plutselig en fisk på kroken - og det var en torsk....
 
 
 

lørdag 2. september 2017

Brandasund, Norway

 
Brandasund er det gamle handelsstedet som ligger på Gisøya helt nord på Fitjar. Navnet Brandasund dukket opp rundt 1660 da handelsmannen Jacob Brandt bodde her. Det store oppsvinget for Brandasund kom da de gamle Hansaskipene stoppet her på vei inn og ut fra Bergen. Første gang navnet Brandasund dukket opp i historien var på et hollandsk kart fra 1624.

På 1700 og 1800 tallet var det et stort sildefiske langs kysten og det var gode tider for det lille kystsamfunnet. Midt på 1800 tallet fikk stedet sin egen telegrafstasjon og på slutten av 1800 tallet ble det også bygget en hermetikkfabrikk som i dag er omgjort til kafè, og nå heter "Fabrikkloftet".

Allerede i 1917 fikk øyen sitt eget elektrisitetsverk. Det ble bygget et lite damanlegg som ga vannkraft nok til turbinene på hermetikkfabrikken og til å forsyne hele resten av øyen med lys. Den tette bebyggelsen står i dag tilbake som minner fra denne tiden. I landhandelen selger de fortsatt nystekte skillingsboller og kaffe, foruten dagligvarer, fiskeutstyr, diesel, bensin og båtutstyr. Like ved driver Ullverkstad og Steinsmie produksjon og salg av egne produkter av ull fra villsau.

Den gamle landhandelen ligger på Skjæret. Denne spesielle butikken kunne skaffe til veie alt man kunne tenke seg - og en del saker og ting man aldri kunne tenkt seg. Den heter fortsatt Nillo på Skjæret. Nå er Nillo borte, men butikken finnes fortsatt og den holder åpent hver sommer - til stor glede for de mange båtturistene som stopper opp her på sommeren.

 
Like nord for Gisøya ligger Slåtterøya og på denne øyen ligger Slåtterøy fyr fra 1859. Dette er Norges 4. eldste kystfyr, selve jernkonstruksjonen er 25 meter høy og laget av støpejern fra Bærum Værk. Toppen av tårnet er 46 moh. og fyret hadde en gang landets kraftigste lampe. Den er synlig 18,5 nautiske mil ut i havet og hadde jorden vært flat ville den vært synlig enda lenger ut i havet. Fyret ble automatisert rundt 1980 og har vært drevet uten bemanning fra 2003. I 1999 ble Slåtterøy fyr fredet av Riksantikvaren og i 2004 ble stiftelsen Venner av Slåtterøy etablert. De står i dag for både omvisning og utleie av fyret og den tilhørende bygningsmassen.
 
Den høyeste toppen på øyen heter ikke uventet Såto. Like under toppen ligger det en gammelt utsiktsplass som var i bruk allerede under den første verdenskrigen. Under andre verdenskrig bygget tyskerne en bunker på dette stedet. Fra dette punktet kan man mot nord se byfjellene i Bergen, mot øst ser man øyene Resktern, Tysnes og Siggjo og mot vest sies det at man kan se helt til England på en klar dag.
 
 
 

Maurholen, Norway

 
I svunnen tid ble det anlagt en jernbanestasjon ved Maurholen, på den smalsporede linjen mellom Hellvik og Egersund. Begrunnelsen for dette var at Maurholen ligger på det stedet der det var kortest avstanden over sundet til Eigerøy. Dette var lenge før broen over til Eigerøy kom i 1951 og da rodde lokalbefolkningen på Eigerøy over sundet der det var smalest for derfra å reise videre med toget til Egersund - og var man en riktig globetrotter på den tiden så tok man kanskje til og med banen helt til Flekkefjord.  

 
Den gamle jernbanen ble åpnet 1879 og den lille stasjonen som først fikk navnet Lille Sirevaag holdeplass ble tatt i bruk 13. desember samme år. Navnet Maurholen fikk den først i 1934. Stasjonen var i drift til den ble nedlagt i 1944 og da broen over til Eigerøy ble åpnet i 1951 ble også driften av den lille holdeplassen nedlagt.  


 
Etter dette ble stasjonsbygningen drevet som feriested for ansatte ved jernbanen. Senere ble stedet overtatt av Eigersund kommune og i dag drives det som kafe og galleri. 
 
 
Den gamle linjen er lagt om til en ny trasse og den gamle skinnegangen er fjernet. Strekningen er gjort om til en flott turvei som strekker seg ca. 8,5 km langs Nordagapet og som det tar ca. 2 timer å gå hver vei. Det er og en mulighet å ta toget den ene veien. Stasjonene på Hellvik og Egersund ligger begge i hver sin ende av turveien.
 
Det er en kulturhistorisk tur. Den gamle smalsporede jernbanen slynget seg mellom fjellknauser, gjennom flere skogholt og langs mange små tjern. Flere steder er det nå satt ut både benker og bord for de som vil ta en pust i bakken eller kikke nærmere på naturen i området.
 
 
 


fredag 1. september 2017

Abra Havn, Norway

 
 
Abra Havn er en skikkelig sjørøver by. Dette er hjembyen til selveste til Kaptein Sabeltann og hjemmehavn for hans sjørøverskute Den Sorte Dame. Stedet besøkes ofte av Greven av Gral og det er utvilsom et mystikkens lys over den lille byen.

 
I praksis er dette egentlig et stort hotellkompleks som ligger i utkanten av Dyreparken i Kristiansand. Her kan man overnatte i husene til Kaptein Sabeltann, Langemann, Pelle og Pysa eller kanskje hos  Pinky, Sunniva eller tante Bassa. Om morgenen blir man vekket av kanonene på den Sorte Dame når flagget på festplassen skal heies og på ettermiddagen kommer sjørøverskipet tilbake for å fire det samme flagget - begge gangene akkompagnert med sang, dans og kjent musikk fra Kaptein Sabeltann forestillingene. 
 
Hvis du er glad i fersk rottesuppe kan du også være med og spise frokost sammen med Langemann, Skalken og resten av mannskapet på Den Sorte Dame.